hits

oktober 2017

Gratis kollektivtrafikk og bybroer

Miljødebatten mangler visjoner. Alt handler om skam, skyld og straff. Her er to ideer som kan endre den elendige stemningen: Bybroer og gratis kollektivtrafikk.

Miljøpolitikken er redusert til en smålig kamp mot bilistene, og den nasjonale debatten har mistet visjonene. Tomprat og moralisme hjelper ingen, som du kan lese mer om her.

Når miljøpolitikk domineres av sure moralister er det lett å melde seg ut. Det behøver selvsagt ikke være slik, men det er lett å glemme. Det er fullt mulig å gjennomføre tiltak som bidrar i folks hverdag, i stedet for å hemme og straffe.

POLITIKERNES KNEFALL

Miljøpolitikk basert på tvang og sanksjoner mot befolkningen er i realiteten en kapitulasjon. En innrømmelse av at man ikke vet hva man gjør og at man ikke har visjoner eller evne til å gjøre noe virkningsfullt.

For ønsket man virkelig å endre gjennom straff, så var det ikke befolkningen, bilistene eller konsumenter man skulle gå etter. Det selvsagte målet ville være skipsfarten, industrien, matvarehandelen og produsenter. Med unntak av en gjennomgående oljekritikk ser vi få forsøk på slikt.

De fleste tiltak handler om å ramme de man kan, som betyr de som ikke har noe å svare med. Altså befolkningen. Det vitner om et desperat ønske om å vise at man gjør noe, vise at man tør. Symbolpolitikk av verste sort.

DÅRLIG KOLLEKTIVTILBUD

Hvis miljø, trivsel, luft og støy i byene virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivtrafikken noe av løsningen. Men dyre og stappfulle busser og trikker er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i kollektivtrafikken.

Om man virkelig mente noe med alle festtalene i forhold til kollektivløsninger, måtte man for det første slutte å øke prisene. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåfører holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Dette slipper man ved én enkel operasjon, nemlig å gjøre kollektivtilbudet gratis. I første omgang lokale løsninger landet over, buss, trikk og t-bane. Finansiert gjennom skattemidler. Dernest kan man se på tog og regionale bussforbindelser.

ENKLE LØSNINGER

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det er lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

Så må man samtidig gjøre kollektivtrafikk behagelig. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

Dernest må vi ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

BYBROER

Et ytterligere tiltak som både er konkret, gjennomførbart og visjonært er bybroer. Fotgjengeroverganger i byer tilhører fortiden. La oss heller bygge små broer rundt om i byene, slik at verken fotgjengere, sykler, busser, trikker eller biler behøver stoppe opp.

Altså ikke en gangbro noen sjeldne steder for å tekkes trafikken. Nei, små bybroer alle steder der venting og kork er et daglig ubehag.

I prinsippet kan man variere om broa er for bilene eller fotgjengerne, begge deler er effektivt. Broene bør også lages slik at de er vakre, funksjonelle og gjerne med både toalett, sitteplasser og drikkevann. Slik kan broene bli en god unnskyldning for å igjen tilby elementære tjenester, noe særlig de eldre savner.

En gjennomført satsing bybroer vil ikke bare skape bedre og tryggere byer, men også bli et varemerke for Norge. Broene bør både utvikles og produseres i Norge. Det kan raskt bli en gullkantet eksportartikkel til andre storbyer.

FELLES LØFT ISTEDENFOR STRAFF

Det er fullt mulig å drive positiv miljøpolitikk i stedet for negativ og hatefull. Det er fullt mulig å kjempe politisk for tiltak som bidrar i folks hverdag i stedet for å stadig gjøre ting vanskeligere.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er slike tiltak. Som kan skape bedre byer og bedre miljø. Da hjelper man både fellesskapet og individet. Man løfter sammen i stedet for å straffe enkeltvis.

Kort sagt så er det viktig å tenke konstruktivt, visjonært og konkret.

Istedenfor å doble bompengene, som jo for alltid vil leve under mistanken av å først og fremst være en ekstrainntekt for det offentlige, kamuflert som «miljø» og «kollektivsatsing». I tillegg er det svært usosialt og rammer kun de med dårlig råd.

Istedenfor å fjerne parkeringsplasser i rekordfart uten å gi beskjed eller tilby realistiske alternativer. Å foreslå at folk kan bruke de svindyre parkeringshusene er å holde innbyggerne for narr.  

Istedenfor å intensivere bøteleggingen av feilparkeringer, som strengt tatt neppe utgjør et stort problem. Men det er en god inntekt.

Istedenfor stupide diesel-forbud basert på løgner og feil bruk av forskning.

MILJØMORALISMEN TAPER

Dette bunner dessverre ut i moralisme. Av en slik art som verken eier evne til selvkritikk eller ydmykhet. Derfor har jeg ingen tro på at tonen eller virkemidlene endres med det aller første.

Like fullt seirer ofte sunn fornuft over tid. I fremtiden er det neppe hat og straff som preger miljøtiltak, men heller kreative, visjonære og konkrete prosjekter som er til gode for folket.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er et skritt i riktig retning.

Miljøbevegelsen forurenser miljøsaken

Tompratet om «omstilling» og «grønt skifte» har blitt en spøk. «Klimasaken» er opphøyet til religion. Miljø og natur er viktig, men miljøbevegelsen og fanatiske politikere gjør den mindre vesentlig. 

Da en samlet miljøbevegelse protesterte mot Statoils engasjement i oljesand i Canada så vi glimt av den ryddige og saklige miljøkampen. Den som peker på problemer som alle kan se, som handler om direkte ødeleggelse av miljøet. Statoil investerte tungt i noe som ødela naturen, drev urfolk fra sine eiendommer og gjorde mennesker og dyr syke. Mer åpenbar grådighet enn oljesand-prosjektet er vanskelig å finne.

Engasjementet rundt oljetelting i Lofoten har noen av de samme elementene. God og konkret miljøsak som tar side med naturen og lokalbefolkningen. De av oss som er vokst opp på 80-tallet husker flere slike saker, som bidro til å skape en historisk stor miljøbevegelse.

Det er ikke lenger slik. Sakene er ikke håndfaste, og miljøbevegelsen har utviklet seg til en grådig organisme som helst ønsker at såkalte klimasaker skal dominere nyhetsbildet hver eneste dag. Uavhengig av om det er relevant eller ikke. Man har skapt en religiøs forstilling om at «feltet» (klimasaken) er viktigere enn alt annet, og at alle andre nyheter er underordnet.

Dels er det fordi miljøorganisasjonene har hatt en kraftig økonomisk vekst. De er blitt mange og store, og forsøker derfor å skape permanente bekymringer. For interesseorganisasjoner er det intet bedre enn konstante bekymringer. Man har fått et politisk parti, forgreninger i flere andre partier og tydelige representanter i rikspressen. Noe som i utgangspunktet er bra. Hadde det ikke vært for at flesteparten av de som skal representere saken henfaller til tro, ideologi og hellige steintavler.

Korsfarerne i Oslo

Det er alltid synd når en god sak ødelegges av tåper og fanatikere. Slik hooligans, FIFA og NFF ødelegger mye for fotballen har klima-fanatikere ødelagt mye for naturvern og miljøsak. Eksemplene er mange, og dessverre er Oslo blitt det perfekte eksempelet. Fra diesel-forbud, eksplosjon i bompenge-satser til hyperrask nedleggelse av parkeringsplasser over hele hovedstaden.

Diesel-forbudet ble basert på løgner om forskning og dødsfall som aldri har vært i nærheten av sannheten. At byrådet fortsetter å hevde det gjør det bare verre, for det finnes en fasit som sier noe helt annet.

Drastisk økning i bompenge-prisene og fjerning av parkeringsplasser er ledd i den misforståtte strategien om å straffe bilister i stedet for å skape ordninger som stimulerer til positive endringer. Man glemmer at det ikke er bilene man straffer, men innbyggerne. Dermed gjør man «saken» en enorm bjørnetjeneste.

Miljøpolitikken i Oslo har utviklet seg til en parodi på FrP-ernes fordommer mot miljøbevegelsen og MDG, med fullt fokus på å straffe bilister og en høy dose selvhøytidelighet. Fine ord og vikarierende motiver, der man bruker «fordeling», «rettferdighet» og «klima» om hverandre, alt ettersom det passer byrådets egne interesser. Nytalen sitter svært løst.

Elendig kollektivtrafikk

Men verken parkering eller bompenger kan konkurrere med den pinlige «kollektivsatsingen». Hvis miljø, trivsel, luft og støy virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivløsninger og sykkel åpenbare virkemidler. Men dyre og stappfulle busser er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i Oslos kollektivtrafikk.

Ordet «satse» brukes av alle, om alt. Om man virkelig mente det i forhold til kollektivløsninger i Oslo, så måtte man for det første slutte med konstante prisøkninger. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåførene holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Enkelt å gjøre noe med

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det ingenting ved hovedstadens kollektive løsninger som gjør de til en bedre opplevelse enn i hvilken som helst storby i Europa. Snarere tvert imot.

Det finnes tre åpenbare grep man kunne gjennomføre, som ville representere et vannskille i kollektivsatsingen:

1. Gratis kollektivtrafikk.

Gjør all kollektivtrafikk gratis, skattefinansiert. Det vil være lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

2. Satse på komfort.

Gjør kollektivtrafikk til en behagelig opplevelse. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

3. Nok avganger.

Ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

Det idiotiske grønne skiftet

Men miljøsak handler ikke om Oslo. Den foregår nasjonalt og kommuniseres i alle kanaler. Og nettopp kommunikasjonen er et av dets dype problemer. Vi får stadig nye moteord og vendinger tvunget på oss fra både politikere, media og organisasjoner. Få av disse gir mindre mening enn det såkalte grønne skiftet.

Det «grønne skiftet» er en stupid forenkling av naturen som bare egner seg til å forvirre, og en forsimpling av historiske prosesser. Snakk gjerne om konkrete «grønne» elementer i økonomien eller industrien, men se til å slutte å snakke om miljø som om det var en unge vi må skifte bleie på.

Gjennom språket og politikeres forbausende lite konkrete visjoner om «omstilling» reduseres miljøet til noe skittent som må vaskes, til noe dysfunksjonelt som må repareres. Slik er det ikke, og selve det forfeilede perspektivet legger en trøtt, byråkratisk hinne over de fleste klima- og naturvern-samtaler i det offentlige rom.

De siste dagers hellige

Miljøbevegelsen selv bidrar dessverre som premissleverandører til dette språket, og sørger attpåtil for å forsterke flosklene med tro og ideologi. Ordskiftet er stadig oftere preget av religiøs overbevisning.

Det er ikke noe nytt at mennesker som brenner for noe kan henfalle til ideologisk religiøsitet. De fleste politiske saker har blitt rammet av dette. Og når fanatikerne attpåtil får mye makt, så ønsker de selvsagt å forsvare denne makten. Derfor gjelder det både å prate med størst mulig overbevisning, og i tillegg sørge for å få ennå mer makt.

Dommedagsprofeter har alltid en viss appell, de er befriende overbeviste om sitt verdenssyn, og villige til å ofre seg for saken. Men i en forsøksvis saklig offentlighet klinger det falsk, i det minste for de som ikke deler troen. Deres bruk av vitenskap er mildt sagt tvilsom, og til tider ren svindel.

Men er saken god nok kan man tillate seg en viss manipulasjon, vil noen tenke. Neppe, en sak vil nok alltid tape på sikt hvis frontfigurene jukser med tall og fakta. Å manipulere virkeligheten til egen fordel er noe som kjennetegner nettopp fanatikeren og den religiøse. Heldigvis lever vi i en tid der informasjon er tilgjengelig og falsknerier avsløres relativt enkelt.

Klimakampens bakside

Det spesielle med «klimakampen» er at den har hatt en såpass bred appell. Til en viss grad er det bra, for den inneholder gode miljøsaker og sunt naturvern. Men den store kategorien «klima» har for lengst forurenset de fleste gode enkeltsakene. «Klima» er til en viss grad blitt en spøk. Det har å gjøre med den hellige overbevisningen om at man har Rett.

Dermed skyver man svært mange mennesker fra seg, som normalt ville kunne engasjere seg i fornuftige saker om miljø og natur. Den brede appellen gjør også at en stor del av befolkningen tillater seg å harselere over motstridende meninger. Vi ser det hver eneste gang noen taler imot, eller kommer i skade for å mene noe annet. Hatefulle forsøk på karakterdrap fra politikere, presse og organisasjonene er som oftest svaret.

Det er uhørt å mene noe annet enn FNs klimapanel. Horribelt, trangsynt og nærmest ondt. Det er både synd og ekstremt, helt uavhengig av om FN har rett eller ikke. Tilhengerne av dette ekstreme synet er mange, og oppfører seg som vitenskapsmenn på høyt nivå. De avfeier nye, upassende forskningsresultater med den største selvfølgelighet, og omfavner andre, passende resultater som om de forsto noe som helst av dem.

Tanketom flokkmentalitet

Klima-fanatikere oppfører seg som om de er utlærte, og som om vi har alle svar vi trenger. Det beste som kan sies om et slikt verdensbilde er at det utstråler en sjarmerende selvtillit. Dessverre er den kun et resultat av kollektivt press. Eller flokkmentalitet, om du vil. Noe å hegne om, kjempe for og tro på. Slik mange tyr til religion.

Til deg som allerede kvesser klørne: jeg sier ikke at FNs klimapanel tar feil, eller at alle forskerne som har signert under FNs klimaflagg ønsker å lure noen. Det har jeg ingen interesse av eller forutsetninger for å si noe om. Like lite som du har noen forutsetning til å mene at den representerer en endelig sannhet. Det jeg sier er at debatten om sannheten må få leve videre.

Til deg som er hellig overbevist: la de som mener noe annet komme til orde. De er neppe onde, men har bare andre oppfatninger enn du har. Bruk argumenter i stedet for merkelapper. Snakk norsk i stedet for å drive politisk retorikk.

Det verste som har skjedd for miljø- og naturvern er at «klimasaken» har blitt opphøyd til et religiøst dogme. Den offisielle tenkningen rundt slike spørsmål har godt av motstemmer. Miljøet selv er avhengig av motstemmer. Nei, jeg snakker ikke om Statoil, FrP eller andre med økonomiske interesser som skader naturen. Men om mennesker som ser verden på en annen måte enn deg.

Miljøsaken må gjenvinne troverdighet

Hvis miljøvern skal gjenvinne sin troverdighet og få den plassen i politikken som mange av oss mener den fortjener, så må mange av klima-fanatikerne enten vike plass eller vokse opp.

Noe av det nyttigste som kunne skjedd var om et av de store partiene tok saken til seg på alvor. Uten fanatisme, men ærlig i møte med næringsliv og oljeproduksjon. Det virker ikke Høyre interessert i, og har nok altfor mange gode venner i næringslivet til at det er realistisk. FrP teller ikke i denne sammenhengen, til det er de med få unntak altfor useriøse og ideologiske (med motsatt fortegn).

AP både kunne og burde tatt saken, men virker handlingslammede og har tunge venner i næringen gjennom LO. Dessuten sitter partiet med ledertrøya i Oslo, noe som vitner om svak dømmekraft på vegne av miljø- og naturvern.

Derfor ligger kanskje håpet i at partier som SV, Venstre eller KrF skal innse at det går an å snakke om miljø uten å bruke floskler og fundamentalistisk logikk fra miljøbevegelsen. Lykke til med det.

Nei, prosessen må nok gå sin gang. Fanatismen vil fortsette ennå en stund, særlig så lenge det er enorme økonomiske interesser i feltet. For deler av fanatismen er dårlig skjult kommersiell egeninteresse. Det er slikt de mest ekstreme ikke vil oppdage før i ettertid.