hits

september 2017

Arbeiderpartiets fall, del 1: Ledelse

Landets viktigste organisasjon har mistet seg selv. Arbeiderpartiet trenger ledere som vet hva det vil si å leve i Norge. Det betyr dessverre at noen må gå.

Når pressen leter etter problemer hos Arbeiderpartiet snakker de mest om valgkamp-strategier. Det er interessant nok, men ikke særlig relevant. Partiets problemer stikker langt dypere enn noen taktiske feilgrep. De samme ekspertene har også problemer med å analysere lederstriden og maktkampene i partiet.

Årsaken er at journalistene jobber tett på dem de skal skrive om. Ofte er de venner med dem, og ferdes i de samme sosiale nettverkene. Det gir den samme mekanismen som gjør at lokalaviser ikke driver seriøs politisk eller økonomisk journalistikk. Båndene er altfor tette. Det reduserer de fleste analysene til forutsigbare selvfølgeligheter og bortkasta tid.

Før valget tok jeg til orde for at Arbeiderpartiet burde tape valget, at det ville være til det beste for partiets fremtid. Det står jeg ved. Regjeringsmakt kunne kamuflert de interne problemene og ukulturen i noen år, men man ville ikke fått muligheten til å rydde opp. Nå har den anledningen presentert seg med full kraft.

Dessverre tyder alle signaler på at ledelsens innsikt i egne utfordringer er lav. Man behøver ikke være klarsynt for å skjønne at deres såkalte «evaluering» neppe kommer til å sette fingeren på partiets virkelige problemer. Ingen ønsker skyld, og da tar heller ingen ansvaret. Konsekvensene av manglende selvinnsikt blir blodig underholdende for oss utenfor partiet, men neppe til særlig hjelp for organisasjonen selv.

Avstanden mellom grasrot og ledelse

Arbeiderpartiets store avstand mellom ledelse og grasrot har vært synlig i en årrekke. Distansen mellom partiets historiske ånd og ledelsens næringslivs-inspirerte merkevarebygging er enorm. Man må faktisk lete litt for å finne spor av de tradisjonelle verdiene vi forbinder med partiet fra gammelt av.

Kontrasten var sjelden større enn da Støre lot seg avbilde med Thorbjørn Berntsen like før valget. Du skal dypt inn i milliardærmiljøene for å finne en skarpere kontrast til leppa fra Grorud. Adelsmannen med landsted og hedgefond-sparing skal jobbe meget hardt for å kvitte seg med inntrykket han har skapt. Særlig fordi inntrykket synes å stemme, og det er en dårlig idé å kvitte seg med seg selv.

Men Berntsen symboliserer et langt større problem for Arbeiderpartiet enn kun partilederen, nemlig mangelen på troverdige ledere i det hele tatt. Av profilerte tillitsvalgte i partiet, er det vanskelig å finne noen som har det minste snev av normal bakgrunn. Vaskehjelper, sjåfører og industriarbeidere kan bare glemme å drømme om noen plass i dagens arbeiderparti. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forteller mye om hvordan partiet har utviklet seg.

Ledertrioen illustrerer dette aldeles utmerke på egen hånd. Bak adelsmannen Støre finner vi superbroilerne Tajik og Giske. Som dog i motsetning til Støre har fartstid i partiet, og derfor også teoretisk sett arbeiderbevegelsen. Men å vokse opp i AUF/AP gir ikke lenger den nærheten til arbeiderbevegelsen som det engang gjorde. Det er ikke bare enkeltpersonene, men selve partiet som har slitt seg.

Fortidens AP-ledere ville aldri fått en plass i partiet idag. De ville snarere passet barna til ledelsen, vært vaskehjelper eller vaktmestere på deres landsteder. Noe flåsete formulert, men heller ikke usant.

Når Støre selv har gjort seg mer utilgjengelig enn noen annen politiker, beveger han seg ut av den norske politiske kulturen. Det må han få lov til, men slikt straffer seg over tid. Han utilgjengelighet har vært en særdeles lite klok strategi som bør revurderes. Det bare understreker hans bakgrunn og utydelighet, samtidig som det aktivt undergraver Arbeiderpartiets muligheter til å igjen bli et folkelig parti.

LO-paradokset

Valgkampstøtte på flere titalls millioner og nærhet i styrerommet kommer godt med for både LO og AP. Og selv om det for noen av oss er en demokratisk uting som mest minner om italienske eller rumenske forhold, er det liten tvil om at den økonomiske smøringen kommer godt med. Men det skaper ikke ekte tilhørighet, og det tilfører ikke ledere fra grasrota.

Spørsmålet blir da om det ville være mulig å rekruttere tillitsvalgte på en annen måte. Standardsvaret fra ledelsen er at det bare er å «engasjere seg». Nei, det er ikke det. Alle som har noenlunde innsikt i partiorganisasjoner vet at det krever langt mer enn å bare «engasjere seg».

Og paradokset er såpass skrikende at selv ledelsen burde ha hørt det: I dagens Arbeiderparti har du ingen sjanse med bakgrunn fra arbeiderklassen. Uten relativt høy utdannelse og/eller plettfri partibok har du rett og slett ingenting i partiet å gjøre. Den dannede makteliten har kuppet landets største parti. Det er ikke bare et tankekors, men en historisk tabbe.

Kolberg har helt rett

En ny lederstrid i landets største parti er en sann glede for alle som er glade i politisk drama. Etter sosialdemokratiske partiers nærmest systematiske svikt i Europa gjennom en årrekke, er partiledelsen nødt til å ta seg noe tid for å forstå sin egen situasjon. Så er de nødt til å være ydmyke for virkeligheten. Kartet og terrenget og så videre. Tid vil de nok ta seg, for det gagner dem selv. Ydmykheten er det langt verre med.

Den gjennomtenkte Martin Kolberg illustrerte dette godt i politisk kvarter på NRK etter valget. Han mener eliten i Europas sosialdemokratiske partier ikke opplever den virkeligheten som arbeidsfolk lever i. Han kaller det til og med et «svik». Bravo, tenker man. En ærlig Arbeiderparti-topp som har skjønt det de fleste andre har forstått for lengst. Neida, det viser seg at analysen ikke gjelder for det norske Arbeiderpartiet.

Det er så man nesten ikke tror hva man hører. At Raymond Johansen og andre lojalt avfeier spørsmål om lederdiskusjon er greit nok. Hva annet kan de svare rett etter valget. Hva annet kan de formidle før de har rukket å engang samle seg. Det blåser kraftige vinder i toppen, og mulighetene åpner seg i turbulente tider. Det gjelder å være tilbakelent og avvente.

Men at den drevne og kaldblodige Martin Kolberg stiller en såpass presis diagnose om elite-sykdom i partiene (før han nødvendigvis må frita sitt eget parti for kritikken) er interessant. Han vet utmerket godt hva han gjør, og en mer knusende dom over Arbeiderpartiets utvikling finner du ikke engang på høyresiden.

Valgkampen avslørte ledelsen

Som mange har påpekt fungerte ikke valgkampstrategiene særlig godt for partiet. Å spille på økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet har blitt omtalt som en tabbe fordi tiden vi er inne i viste seg å være bedre for folk enn AP forutså. Og at det dermed var vanskelig å kjennes seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen til partiet. Det er nå så.

Den virkelige feilen lå ikke i feil strategi, men i manglende evne til å tilpasse seg underveis. Å tviholde på strategier som ikke virker er dårlig lederskap. Da må man improvisere, og de eneste tilløpene til det kom mot slutten av valgkampen. Ledelsen bestemte seg for å gå til koordinert frontalangrep på Sylvi Listhaug.

Denne improvisasjonen avslørte flere mangler. For det første var det en lite klok strategi, improvisert eller ikke. All erfaring viser at politisk hakking sjelden gagner andre enn den som hakkes på. For det var kvalitet på angrepene lav. Ingen av APs (mange) utsendte hadde gode nok retoriske evner til å ramme listhaug direkte.

De indirekte forsøkene, som skulle ramme Erna Solberg og Høyre ved å klistre dem til Listhaug, var ennå mer mislykket. Politisk retorikk er en kamp, og her tapte de slag etter slag, tydeligvis uten å innse det selv. Å tape en diskusjon behøver ikke være så ille, men her ga de attpåtil en serie av gratispoeng Høyre og Frp. Som takket og bukket hele veien til valgdagen.

Ledernes egeninteresse dreper kampsakene

Partisekretær Kjersti Stenseng har foreløpig hatt den utakknemlige oppgaven å forsøke å kommunisere indre samhold og god ledelse. Hun har ikke hatt særlig suksess med det, rimeligvis. Å fungere som spindoktor og lynavleder rett etter et historisk nederlag er ikke hyggelig.

Men det ville være fullt mulig for både Stenseng og Støre å opptre med større ydmykhet. Ikke fordi vi skal få gleden av å ydmyke taperne, men fordi det ville gitt deres egne et håp om en åpen og troverdig prosess i tiden som kommer. Den manglende ydmykheten signaliserer det motsatte.

Måten de omtaler «grasrota» på får det til å høres ut som om medlemmer og lokale tillitsvalgte egentlig bare er et hinder. Som de fleste vet er et misforhold mellom grasrot og ledelse starten på slutten. Dagens ledelse er vesentlig mindre opptatt av lokal forankring enn hva partiet tradisjonelt har praktisert. Helt i tråd med den nye generasjonen politikeres syn på ledelse, og helt i tråd med deres syn på seg selv.

Det siste kan høres flåsete ut, men er noe langt mer. Alle mennesker jobber i stor grad for seg selv, men det finnes de som også jobber for en sak, en gruppe eller en visjon. Den nye generasjonen politikere gjør ikke det. Og i mangel av sak kommer egen person i sentrum av motivasjon og strategi.

Maktkampen er i gang

Maktkampen i Arbeiderpartiet er et faktum. Fraksjoner og personer vil bruke vesentlig med krefter på å posisjonere seg selv og ødelegge for andre. Brutalt for noen, men slik er verden. For oss utenfor kan det gi god underholdning, men også et visst innsyn i en viktig prosess i landets kanskje viktigste organisasjon.

Dette innsynet begrenser seg dessverre foreløpig til lekkasjer og anonyme sitater. Men mennesker midt i striden er ikke troverdige rapportører. Alle utspill, alle lekkasjer og all bevegelse har en agenda. Sakene om Trond Giskes inntreden i finanskomiteen er

et grelt eksempel. Å skyve «likestilling» foran seg for å ramme politiske rivaler er direkte nedrig. At partiet nedlater seg til slik gjørme i offentligheten avslører dyp desperasjon.

En kamp om posisjoner og innflytelse vil dessverre stjele den energien partiet behøver for å reformere seg selv. Med mindre selve striden ender med reformasjon, det er fullt mulig. Selv den bitreste maktkamp kan ha en rensende effekt. Men det er lite sannsynlig at noen av de trolige vinnerne representerer noe faktisk nytt. De aller fleste tilhører samme maktelite. Og da er man like langt, bare med litt mindre krefter og et ennå svakere omdømme.

I sakene som skal lekke ut de kommende månedene vil vi se mange eksempler på dette. Desperat egeninteresse og grådig maktvilje. I slike maktkamper kommer også journalistenes forsiktighet til sitt mest uheldige uttrykk. De vet langt mer enn de tør la komme på trykk, for redaktørenes mangel på uavhengighet gjør at de ikke evner å gi dype nok analyser.

Partilederen og fremtiden

Det er liten tvil om at Støre har blitt et problem. Hans person og bakgrunn forsterker avstanden mellom partiledelse og grasrot på en nesten grotesk måte. Den suverene utenriksministeren har blitt til den som tapte valget som ikke kunne tapes. Han har erfart at det er noe annet å lede et parti enn å et departement.

Det er vanskelig å se at Støre har tilført noe som helst som partileder. Partiets visjon og retning har blitt vesentlig mer uklart, helt i takt med at han selv er utydelig. Partiets eierskap til saker svinner også hen under lederens vaghet. Kompetansen hans er det ingen som kan utsette noe på. Men gjennomføringen og retorikken er det all mulig grunn til å kritisere. Vi får bare forutsette at partiet selv evner å omtale dette internt. Jeg tviler.

Det er ikke gitt at Støre slutter. Han kan arbeide seg gjennom motgangen og bli en sterkere ledere om fire år. Men da mister partiet sjansen til å endre ukulturen. De kan vinne meget vel valget under Støres ledelse, men da vil vi etterhvert se et parti som har mistet kontakten med sitt tradisjonelle grunnfjell. Det er ikke verdens undergang, men for arbeidere er det stort tap.

Arbeiderpartiet har sluttet å ta sine opprinnelige velgergrupper på tilstrekkelig alvor. I jakten på å tekkes alle grupper mister de noen av røttene sine. Partiet kan ikke bare basere seg på støtte fra offentlig ansatte. Selv om det er mange av dem vil de forhåpentlig aldri kunne utgjøre et grunnfjell for et stort parti. Det vil i tilfelle markere det liberale demokratiets nederlag.

Ny leder

Om Støre skiftes ut vil det rimeligvis bety opprykk for enten Trond Giske eller Hadia Tajik. Jeg tror personlig at førstnevnte ville vunnet årets valg for partiet. Sistnevnte er det vanskeligere å vurdere, hun er særdeles dyktig og skarp og appellerer til en av partiets store satsingsområder, nemlig innvandrervelgerne. Likevel utstråler hun en flinkhet som muligens kunne være en ulempe. Selv om begge nestlederne er det man kaller broilere, så er det langt mer tydelig hos Tajik enn hos Giske.

Det viktigste for partiets kultur er ikke nødvendigvis hvem som er lederen, men at ledelsen gjennom sentralstyret og andre tillitsvalgte makter å reformere sitt indre liv. Spørsmålet er om noen i den nåværende ledelsen er enig i det. Eller om de i det hele tatt ser det.

Det optimale for partiet var en vesentlig utskiftning av sentralstyret og ledende tillitsvalgte, men slikt kan bare skje over tid. Derfor er det helt avgjørende å legge langsiktige strategier for rekruttering og utvikling av fremtidens ledere. Dernest bør partiet endre sitt forhold til LO. Dagens samrøre hører ikke hjemme i et moderne demokrati. Når partnerskapet handler mer om enkeltpersoners egeninteresse og penger enn om sak, så bare beviser det at modellen er foreldet.

Men den viktigste analysen er også den enkleste: Arbeiderpartiet må erkjenne hvem de er og hvor de kommer fra. Så må de dyrke seg selv. Det betyr at noen må gå. Men det betyr også at arbeiderbevegelsen får sjansen til å rekruttere og utvikle nye typer ledere. Ledere som har kontakt med det virkelige liv, og som vet hva det vil si å leve i Norge.

Utenriksminister Støre

Som en liten avsporing er det interessant å leke med tanken på at Solberg tilbyr jobben som utenriksminister til Støre. Selvsagt utenkelig, men like fullt veldig fornuftig for alle parter.

Høyre ville fått den beste Norge har å by på i rollen, Støre ville gjenopprettet sitt rykte og Arbeiderpartiet ville kvittet seg med noen åpenbare problemer. Politisk sett står Støre allerede så nært Høyre at det er vanskelig å se hvor grensa går. Tankeleken er en god illustrasjon på Arbeiderpartiets radikale endring.

Smålig angrep mot Jagland

Jagland kritiserte norsk presse. Slikt straffer seg. Ingen skal tukle med pressens selvbilde.

De fleste av oss er enige om at Jaglands utfall mot norsk presse i valget var besynderlig, ja både rotete og på grensen til konspiratorisk. Han burde ha nyansert utspillet og vært mer konkret på hvilke oppslag han siktet til og hvorfor. Men avfeie kritikken fullstendig slik VG, Aftenposten og store deler av presseeliten gjør er mest av alt smålig.

Den offentlige debatten preges i for stor grad av budskapets adressat. Altså, hvem sier hva og hvilken egeninteresse ligger i budskapet. Dermed hadde Jagland ingen sjanse. Å forsvare et Arbeiderparti etter et av deres dårligste valg, og attpåtil legge noe av skylden hos pressen kunne ikke fungere.

Men det Jagland egentlig gjør er å reise spørsmål om pressens rolle i politikken. Det er vanskelig i Norge. Schibsted-avisene gikk umiddelbart i strupen på ham, til applaus fra medieeliten. Også Nettavisen deltok i selvforsvaret, der redaktør Gunnar Stavrum sammenlignet Jaglands utspill med Donald Trump. Det er en fiffig kobling, men slett ikke sant. Man må rett og slett forvente represalier om man tukler med pressens selvbilde.

Dette burde han selvsagt vært klar over selv, og derfor valgt en annen innfallsvinkel. I det minste burde han vært mer konkret, og ikke blandet sammen mulige drittpakker og tendensiøse oppslag med seriøs journalistikk. Når han også har fulgt opp med flere bitre utfall på Facebook, gjør han det unødvendig vanskelig for seg selv.

Hedgefond og bryggesak

For det er stor forskjell på sakene han kritiserer. Dagbladets sak om byggeprosjektet med Støre og Rimi-Hagen og Finansavisens sak om det angivelig svarte arbeidet med en brygge på Støres landsted, er så forskjellige som de kan få blitt. Det første var et resultat av godt journalistisk arbeid, og en selvstendig sak. Det andre en gammel hendelse, med tendensiøs vinkling og lav relevans.

Saken om Støres fondsparing fikk også en viss oppmerksomhet, og rettet søkelyset mot at noe av hans formue er investert i tvilsomme bransjer som ikke tilfredsstiller etiske krav a la oljefondet. Det kan man mene hva man vil om, men det er nok bare mennesker med mye penger som ikke ser at det er dårlig stil å bidra til investering i atomvåpen.

Felles for alle sakene var at de hadde åpenbar nyhetsverdi, inkludert bryggesaken. At det legges inn store ressurser i redaksjonene knyttet til å undersøke topp-politikerne nettopp under valgkampen kan ikke overraske Jagland. At det var Støre som fikk unngjelde sier nok mer om APs rådgivere og Støres rolleforståelse enn om pressen. Når det er sagt har Jagland likevel noen poeng, selv om han benytter feil skip til å frakte dem.

Da Finansavisen trykket bryggesaken forventet de neppe det enorme engasjementet fra resten av presse-Norge, som nesten uten unntak kjørte ren avskrift av Finansavisens tendensiøse vinkling («Jobbet svart på Støres Brygge» er et skoleeksempel på utspekulert misbruk av tittel). Dermed var det spredningen av saken som bidro til å gjøre den eksplosiv, og ikke selve saken.

Redaktørene visste nøyaktig hva de gjorde 

Redaksjonene visste utmerket godt at dette var en syltynn sak. Det dreide seg tross alt om at en som jobbet for Støre kanskje hadde benyttet svart arbeid. Hvordan samtlige redaksjoner likevel kom frem til at denne saken var en toppsak er en illustrasjon på hvordan norsk presse opererer.

Saker vurderes ikke ut fra journalistisk substans, men ut fra underliggende og styrende kommersielle hensyn. Det dreier seg ikke egentlig om journalistisk virke, men om salgbare produkter. Konsekvensene er ofte grelle, og det som i beste fall fortjener notis-plass sprenges ut over forsider i glorete farger.

Slik sett kan man gi Jagland noe rett, at pressen definitivt spilte en skitten rolle i valget. Men ikke slik han sikter til. Det er nemlig helt andre årsaker enn politiske til at pressen stadig fokuserer på person, grafsing og rykter. Det er ikke partipolitikk, men en forsøplet medievirkelighet, som gjør at avisene i økende grad lar sladderen ta politikkens plass i nyhetsbildet.

Dermed kan valgkamper avspores slik som denne gangen. Av en presse som for tiden har problemer med å omtale politisk innhold, og som griper enhver anledning til å la kjendiseri og sladder overdøve politikken. Og slik reduseres politikken til smale bokser, fordi kommentatorene og medieoppnevnte eksperter har problemer med å servere de store bildene.

All pressekritikk latterliggjøres

Pressen tar ikke selvkritikk, det vet de fleste utenfor pressen. Og når det gjelder egen agenda er sårheten overveldende. Å påpeke politisk slagside eller mangel på nøytralitet hos VG, Aftenposten eller NRK møter alltid den samme stengte døra. Og den vanligste argumentasjonsformen mot slike påstander er latter.

Schibsted-podcastene Aftenpodden og Giæver og Joffen (VG) illustrerer dette forbausende ofte, der redaktører og kommentatorer ikke sjelden harselerer med både pressekritikk, elitebegreper og kritikk mot hovedstaden. Dårlig skjult forakt forkledd som selvironi er sjeldent smakfullt. Det er noe på siden av poenget Jagland, men en presis parallell til hvordan presseeliten (fra hovedstaden) omtaler enhver kritikk. Som nettopp er å aldri gå inn i sak, men heller finne kreative måter å latterliggjøre kritikken på.

Dessverre ødela Jaglands det meste av sin egen kritikk helt på egen hånd. Men han har likefullt noen grunnleggende gode poeng. For selvsagt er journalistene og redaktørene politiske. De eneste i Norge som hevder noe annet er redaksjonene selv. Og positivt nok er det oftest ganske tydelig hvor avisene står. Ingen lar seg overraske over at Aftenposten heller i borgerlig retning, at Dagbladet håper på regjeringsskifte eller at NRK ikke er en FRP-klubb.

At Aftenposten ville ha leserne til å tro at de «tvilte seg frem» til å anbefale å stemme borgerlig under sist kommunevalg ble mest av alt komisk. Men at de valgte å anbefale er bra. For når redaksjonene først har politisk retning, bør de være klare og tydelig på det. Men frykten for å tape lesere (kunder) veier tyngre enn viljen til redelighet.

Mediene bør avklare sine politiske standpunkter

Det er bare redaktørene som hevder at norske medier ikke har politisk slagside og påvirker en valgkamp. Få tror dem. Det er ingen som tror at VG er tilhengere av Senterpartiet, SV, Rødt eller MDG. Og selv ikke Jagland er vel usikker på hvor Finansavisen står politisk.  

Om mediene avklarer sine standpunkter kan nok de fleste leve med at de til en viss grad jobber for enkelte partier, saker eller blokker. Idag unnlater man å være ærlig med slikt. Så har vi mer ytterliggående syn, som mitt eget. Jeg mener journalister bør slutte å stemme og heller dyrke sin uavhengighet. For politiske bånd og indre politisk farge kan reduseres ved å stå fritt. En slik innstilling ville gitt en mer profesjonell presse, en som maktet å analysere politiske prosesser fritt og åpent.

Men norske journalister er ennå ikke modne for noe å tenke slik. De trenger ennå noen år eller tiår med floskler om «demokratiske plikter» og religiøst forhold til valgdeltagelse. Slikt tar tid å vokse fra. Idag går den eneste veien til en viss «nøytralitet» gjennom balanse, og ikke uavhengighet. Det er en misforståelse av journalistikken grunnleggende prinsipper.

Mangel på uavhengige journalister

Nevn uavhengighet for en journalist, så vil han gjøre en av to. Enten tar han for gitt at han er det, eller så vil han peke på at det er umulig å være objektiv, og derfor er det heller ingen vits å forsøke å stå fritt. Problemet med et første er at det er feil. Problemet med det andre er at det ikke har noen ting med saken å gjøre. Det er vanskelig å definere hvor objektivt et menneske er, det blir lett en filosofisk blindvei. Uavhengighet er noe ganske annet.

Når VG og Aftenposten går i strupen på Jagland gjør de kardinalfeil. De svarer nemlig ikke på hans underliggende påstander, i stedet latterliggjør og avfeier de ham. Det ville være langt bedre å gjøre det slik Oddvar Stenstrøm og andre forsøker å gjøre på Jaglands Facebook-side, nemlig å diskutere saklig imot ham. En saklig uenighet kan de fleste tåle.

Trine Eilertsen, Hanne Skartveit og co. bommer grovt når de velger å latterliggjøre i stedet for å diskutere sak. Med titler som «Kortslutning» og «Lavmål» avslører de i realiteten pressens egen svekkede rolle som samfunnsaktør.

For det er ikke Jagland de først og fremst angriper, men selve ideen om at pressen ikke driver med hundre prosent rent spill. Jeg tror også at Jagland tar feil i de konkrete anklagene. Men det er overveiende sannsynlig at han forsøker løfte en brede debatt om pressens rolle. En slik debatt ønsker ingen av mediene å ta på alvor.

Teksten er opprinnelig publisert hos Journalisten.no

AP burde valgt miljøsaken

Arbeiderpartiet manglet et prosjekt. De burde valgt miljøsaken.

Det er mange gåter knyttet til Arbeiderpartiets valgkamp. Både strategi, lederskap, adferd og markedsføring skaper flere spørsmål enn svar. En av de store gåtene er hvorfor de ikke valgte miljø som fanesak. Det kunne raskt blitt en politisk, retorisk og taktisk innertier.

Det ville skapt et langt tydeligere skille mot høyresiden og begrenset velgerflukten til småpartiene. Man ville i mindre grad fokusert på hvor vanskelig det er å skille mellom Høyre og AP. Man ville i mindre grad fokusert på Støres kontrast til arbeiderbevegelsen. Og ikke minst: partiet ville hatt et prosjekt.

Det moderate (ikke-fanatiske) miljøengasjementet kan ha stor folkelig appell, og i partipolitikken er det ennå ingen som fyller dette opplagte tomrommet. Venstre er antagelig uenige i dette, men de er et småparti som har satt seg selv på sidelinjen og fyller på ingen måte det rommet.

Det er enkelt å være etterpåklok. Men akkurat valget av miljøsak har store deler av fagbevegelsen hamret løs om i årevis. Alle partier til venstre for AP (MDG, SV og Rødt) har gjort det samme. Saken står også høyt blant tillitsvalgte. Det er ikke umulig at ledelsen faktisk tror at de fronter miljøet, i så tilfelle lever de i en illusjon. Når de attpåtil gjorde feilen å fri til Krf og samtidig ta avstand fra MDG, kappet de viktige bånd til verdi- og miljøvelgere på hele venstresiden. 

Det er fristende å peke på LO og industrien som en årsak til at Arbeiderpartiet er forsiktige med å flagge en sak som lett kan oppfattes som i strid med oljenæringen. Ikke fordi den nødvendigvis er det, men fordi høyresiden ganske åpenbart ville brukt nettopp det som sin strategi for å ramme AP i en slik situasjon.

Det er likevel ikke et fullgodt svar, all den tid fagbevegelsen er langt mer opptatt av verdispørsmål og miljø enn Arbeiderpartiet selv. Det finnes endeløse muligheter for å drive miljøsak uten å gå til krig mot verken bil eller olje. For er det noe mange nordmenn ønsker, så er det et noe annet ordskifte rundt klima og miljø. Idag preges den altfor lett av tabloide ordvekslinger mellom Høyre/Frp MDG/SV, der alt handler om å latterliggjøre den andre part.

Arbeiderpartiet har ennå ikke maktet å bygge sin egen plattform i dette spørsmålet, og derfor blitt mindre relevant. Når Venstre har gjort seg selv overflødige og Høyre selvsagt er et næringsparti, er det i realiteten ingen som gjør krav på den moderate stemmen i en debatt som altfor ofte består av (retoriske) ekstremer.

For oss politisk uavhengige kunne de til og med bidratt med å rense begrepet fra dets klamme profil. Klima-begrepet har svelget naturvern, miljø og forurensning med både hud og hår. Det er oppstått en fanatisme og dommedagsretorikk som (sann eller usann) er vanskelig å være med på. Ekstrem konsensus skaper fundamentalisme. Som kjent ender det ofte med å kategorisere meningsmotstandere som «gode» og «onde». Meninger blir «rette» eller «gale». Saken har tapt mye på dette, mange holder litt avstand og det dannes skarpe fronter. Oslo er det mest åpenbare eksempelet.

For AP ville et slikt prosjekt representere noe nytt, samtidig som det kunne skape både gjenklang og innhold lokalt og internasjonalt. Man kunne til og med gjenbruke ordet solidaritet, som pussig nok har fått en renessanse gjennom klimapolitikken. Man skal ikke se bort fra at miljøsak kunne vunnet dem valget.

På den annen side kan det hende at historien vil vise at AP trengte dette tapet. For kanskje å bygge ledelse og ta seg tid til å skape nye prosjekter. Det er alltid en fordel med politiske ledere som faktisk mener noe, folk elsker ikke taktikere. Når det er sagt har Støre åpenbare kvaliteter, som kan utvikles gjennom fire nye år.

Spørsmålet er om Støre er i stand til å bygge troverdig nærhet til arbeiderbevegelsen og deres kjernesaker. Det er nærliggende å tenke at partiet bør satse mer på ekthet og troverdighet framfor flinkhet og dannethet. Partiet assosieres i økende grad med First House, privatskoler, landsteder og overklasse, og det kan hende Arbeiderpartiet er tjent med å snu denne trenden. Det mest effektive grepet kunne være å søke til egne røtter når de skal evaluere ledernes betydning for sitt fall.  

Miljøsaken skriker etter å plukkes opp av et større parti, men AP følte antagelig at det ville være for risikabelt. De valgte heller den trygge løsningen: Skatteøkning uten noen klar plan, frontet av en dannet besteborger som (sant eller usant) er kjent for skatteplanlegging.

Småpartienes triumf

Småpartiene er i ferd med å endre det politiske Norge. Allerede i år kan de få en uant innflytelse som kan bli første skritt mot en ny politisk dagsorden. Det norske demokratiet er den store vinneren.

Stortinget Parliament Building night view Oslo Norway

Det er i tiden å hate et småparti. Fortell oss hvem du hater, så skal vi fortelle deg hvem du er. Slik sett er hatet en praktisk selskapslek. Mens vi konkurrerer i å latterliggjøre nisjepartiene, vokser de seg store. Allerede i år kan de få innflytelse, og om ikke lenge har de kanskje regjeringsmakt.

2017-valget kan bli stående som småpartienes permanente gjennombrudd. Med økt oppslutning om Rødt og MDG ser vi en ny dynamikk i norsk politikk. At Høyre og Arbeiderpartiet er i ferd med å altfor like øker behovet for bredde.

Småpartier er selvsagt ikke noe nytt. Senterpartiet og KRF har lange tradisjoner for å utøve makt med selv moderat oppslutning. Men årets valg viser likevel en ny trend, der småpartiene utgjør en større del av det politiske spekteret, og slik reduserer de største partienes innflytelse.

Det liker de ikke, for å si det forsiktig. Litt som de største lagene i fotballens verden forsøker de å forsvare sin makt med nebb og klør. Og store deler av pressen er på deres side. Mantraet er at landet blir mindre «styringsdyktig». Det er ikke sant. Tvert imot er det slik at når folket stemmer inn mindre partier så vil disse påvirke de store (styrende) partiene i en litt annen retning. Etter folkets vilje. Det er demokrati i praksis.

Partienes selvbilder står dog  ikke alltid i stil med virkeligheten, og noen av de små partiene tror fortsatt at de er store. Likevel er både SV, Krf og Venstre å betrakte som definitive småpartier. Over tid også Senterpartiet, selv om valget og en gjør dem unormalt store.

Noe av årsaken til SPs oppgang skyldes den kraftige sentraliseringen vi har sett de siste årene. Den er dog ikke ny, men gjennom politireform og kommunereform har den nådd nyhetsbildet på en annen måte. Også den rødgrønne regjeringen drev utstrakt sentralisering, selv om SP satt i regjeringskontorene.

Men som FRP viser i dag, så er det fullt mulig å ha en politisk mening selv om du ikke makter å realisere det gjennom regjeringsmakt, med bompenger som et av stikkordene. Så selv om SP har bidratt vesentlig til sentraliseringen av landet har de fortsatt den eneste tydelige motstemmen i dagens politiske landskap. Også andre partier jobber for desentralisering, men ingen andre partier prioriterer saken.

MDGs vekst viser at miljøsaken ikke lar seg stoppe. Selv når de etablerte partiene går inn for det med den største tyngde er det vanskelig å stoppe trender i folkedypet. Også andre partier prioriterer miljø, men ingen i nærheten av like tydelig som MDG. Både SV, Rødt og Venstre har andre saker som i praktisk kommunikasjon betyr mer for dem. MDG tvinger frem miljøsak, og retter søkelyset mot de andre partienes miljøpolitikk. For de som er opptatt av denne saken kan årets valg bli et gjennombrudd.

Når det er sagt har FRP fått ufortjent mye hat for å ikke ta klima på alvor. Partiets ledelse har en overvekt av personer som er direkte skeptiske til FNs klimapanel og den etablerte sannheten om årsakene til klimautfordringene. Du må syns hva du vil om det, men det er svært viktig å ha partier som ikke følger den allmenne enighet. Det ville vært et sykdomstegn om alle norske partier var hundre prosent enige om de faglige premissene for dagens miljøutfordringer.  

I likhet med FRPs motstemme på miljøsiden er det svært sunt med et Rødt på vei inn i rikspolitikken. Du skal lete lenge etter grunnleggende kritikk mot dagens kapitalistiske system, og selv et «verdi-parti» som SV KRF hegner i om det kapitalistiske system. SV ønsker seg et annet system, men det har ingen hørt dem prate om på så lenge noen kan huske. Til den grad det er noen debatt i det hele tatt dreier den seg om små nyanser, sjelden om selve fundamentet.

Rødt har et annet syn, og det er sunt for samfunnet. Særlig er det sunt for de som mener at det ikke finnes noe alternativ til dagens system. Det finnes alltid alternativer, og enhver løsning har godt av kritikk og alternativ tenkning. Ikke dermed sagt at Rødts løsninger er gode eller dårlige, det er helt på siden av saken.

Men selv om mindre og fler partier er et utelukkende gode (selv om de store partiene misliker å miste makt), er det oppstått en underlig retorisk dynamikk knyttet til dem. De må tåle mye hets, men vet også å svare. Små partier er ofte langt tydeligere på sak, noe som kan gi de store aktørene god anledning til å markere sine egne standpunkter. Slik Støre gjør det når han fnyser av MDG (for å tekkes oljeindustrien), eller slik Solberg og Jensen gjør det ved å fnyse av Rødt og SV (for å tekkes næringslivet).

Hetsen går på kryss og tvers. Det er kanskje en del av gamet og det politiske spillet, men det råder likevel en pussig tone i offentligheten. Hetsen går de fleste veier. Det mest opplagte og ferskeste varianten er hatet mot MDG. Verdensfjerne hippier uten forståelse for realiteter og økonomi. Urbane hasjrøykere som hater bil og olje.

Få steder i offentligheten ser du dette komme sterkere til uttrykk enn nettopp her, i Nettavisen. Jan Petter Sissener og Jarle Aabøs fellesblogg er et uhyggelig eksempel i så måte. Ren nedrakking, som ofte attpåtil går på person. Slik at man ofte kan forveksle selve bloggen med trolling i kommentarfeltene. Heldigvis er hets av partier i Norge ofte litt sakligere enn dette, og selv om den kan være på sleip og grov så er den ofte rettet mot sak. Både VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv bidrar i aller høyeste grad til denne latterliggjøringen, selv om de forsøker dekke bak et slør av seriøsitet.

Den eldste varianten av hets er hatet mot FRP. Nedlatenheten mot dette partiet har vedvart siden 80-tallet, og er fortsatt meget tydelig. Hetsen når sitt klimaks gjennom Dagbladet og Dagsavisen. Egoistiske, fremmedfiendtlige og trangsynte. Smålige harryfolk som er frekke nok til å trampe inn i regjeringskontorene. Så sent som godt inn på 2000-tallet ble denne nedlatenheten kommunisert fra de andre partiene, inkludert Høyre. Noe som over tid har bidratt til å gjøre FRP til partiet de er idag, på godt og på vondt. Som alle vet er de ikke lenger et småparti, men en del av den såkalte politiske eliten.

FRP og MDG er som skapt for å hate hverandre. Men også Rødt må tåle vreden fra høyre fløy. De er jo kommunister, så de kan ikke tas på alvor. Væpna revolusjon også videre. Verdensfjerne idealister som hater alle med penger. Kjærligheten går også andre veien. Hatet mot Listhaug og Sandberg står neppe sterkere noe sted enn hos Rødts velgere.

KRF må også tåle sin del av grumset, og det er ikke noe særlig å være skeptisk til abort og  homofili i Norge 2017. Med god grunn, vil mange si. Like fullt utgjør de en del av den bredden et demokrati har godt av. Som når Senterpartiet gjør seg til latter for store deler av befolkningen ved å gå til korstog mot rovdyr og gå i forsvarskamp for pelsdyrnæringen. Velbegrunnet latter vil mange si også om dette, men nok et eksempel på et reelt meningsmangfold. Nok en gang bør VG trekkes frem, som en bidragsyter til å fremstille Senterpartiet slik at økonomer, urbanister og elite kan flire litt av deres «nei-til-alt» og bondske naivitet.

På tross av intens motstand fra de tre store partiene og skepsis fra de store mediene vokser småpartiene stadig frem. Det gjør dem mer profesjonelle, bygger kultur, tro og kompetanse frem mot neste korsvei. Av de nær hundre millionene som partiene bruker i årets valgkamp står AP, Høyre og FRP for tre fjerdedeler (74 millioner). Man kan diskutere om det er rettferdig eller rimelig, eller om det er ok at enkeltpersoner kan bidra med seks prosent av den totale pengebruken (Christen Sveaas). Men slik er det nå en gang, noe som gjør småpartienes innsats desto mer imponerende.    

Småpartiene som vokser frem vil gi oss en bedre politikk. En bredere politikk som kanskje er mindre drevet av næringsinteresser knyttet til AP, FRP og Høyre. En politikk basert på spisskompetansen fra små spesialist-partier som MDG og KRF. En utforming av politikk i større grad basert på kompromisser mellom partier som er tvunget til å samarbeide. Valget 2017 kan være starten på en permanent endring av norsk politikk. Det er en triumf for de av oss som ønsker et sterkt liberalt demokrati.

Når media forsøpler valget

Valgkampen er redusert til sladder og vås. Skolevalg-nivå på debattene, fravær av politikk og en storm av meningsmålinger. Norske medier har sunket til et rekordlavt nivå.

Da Støres strateger la planene for denne valgkampen, gjorde de noen feil som de helt sikkert vil angre på. Kanskje særlig knyttet til den økonomiske politikken. Det de derimot knapt kunne forutse var at enhver strategi som handlet om politikk og sak faktisk ville bli uviktig på grensa til det irrelevante.

Støre får kritikk for ikke å ha lagt privatøkonomien  til rette for valgkampen, for ikke å ha lagt alle private kort på bordet for å komme pressen i forkjøpet. Det er greit nok. Men i dette tilfellet er det pressen som ikke har gjort jobben sin. Misforstå meg rett, statsministerkandidater skal granskes. Men bryggesaker og vage etiske anklager skal aldri prege en valgkamp.

Sladder og personfokus

En forbausende stor andel av rikspressens valgstoff klassifiserer til det rene sladder. En advokat mener det ene og en mener det andre. En som jobba for en som jobba for en politiker har gjort noe som ikke holder vann. Valgkampen har vært preget av nettopp slike saker. En gang i tiden ville en samlet presse gått til frontalangrep på den avisen eller tv-kanalen som opererte slik. Nå gjør de det alle sammen.

Når jeg skriver alle, så mener jeg rikspressen. Og jeg mener alle. Fra Aftenposten og VG, til Dagbladet, NRK og TV2. Reduksjonen i kvalitet er dramatisk, og fokuset er radikalt annerledes enn for kun relativt få år siden. Du skal ikke lenger tilbake enn ti år for å finne et oppsiktsvekkende annerledes mediebilde knyttet til valg og politikk. Går du tilbake til 80- eller 90-tallet snakker vi om en annen planet.

Så kan pressen forsvare seg med at den produserer det stoffet folk vil ha, eller at den ene eller andre sladder-saken er nyhetsverdig. Det holder ikke vann. Folket er opptatt av politikk, det viser ikke minst det store engasjementet imot småpartiene og enkeltsaker.

Meningsmålinger i stedet for journalistikk

Allerede lenge før valget kunne vi ane fare. Dels fordi norsk presse har gjennomgått et grunnleggende skifte på valg av stoff og vinkling. Kjendiseri, sensasjon, personfokus, intim-fokus står alltid i front. Saker skal være korte og helst uten noen analyse, dybde eller bakgrunn. Men også dels på grunn av mediehusenes voldsomme interesse for meningsmålinger. Både Brexit og USA-valget utløste en kraftig trend blant norske journalister. Nå skulle vi snakke om målingene.

Slik har det også blitt. Alle store mediehus og kanaler leverer en ny meningsmåling om lag hver annen dag. Oppsummert blir det svært, svært mange til en pris av svært mange millioner kroner. Det kan virke for dumt til å være sant, men dette er altså redaksjonelle valg tatt av ansvarlige og politiske redaktører over hele det norske pressespekteret.

Gåten Listhaug

Så sitter journalister med ølen i hånda og gremmes over at Listhaug stjeler den lille politiske oppmerksomheten som finnes. Vel, det er ikke spesielt underlig. Hvis et mediehus fotfølger en politiker over grensa til nabolandet og etterpå undres over oppmerksomheten, så må det bero på en kognitiv svikt.

Men som alltid har vi hatt TV-debattene å glede oss til. Ikke i år. Det ble tidlig klart at NRK skulle søle bort sin svindyre valgdekning med vås, sprøyt og såkalt «glimt i øyet». Amatørmessige humorinnslag, skolerevy-aktig flørting med publikum og desperat jakt på enkelte (unge) seergrupper. Det hele fremsto som et lavbudsjett russeprosjekt.

Solheim og Håkonsen er trivelige folk, passer godt i folkelig fredagsunderholdning. Men de er ikke debattledere. Stiller ingen til veggs og evner så godt som aldri å straffe snikete politisk retorikk. Det er så man knapt tror det man ser. Så skulle man gjerne også like å vite hvem som mente at applaus fra publikum var en klok idé i debatt.

TV2 var hakket bedre i den forstand at debattleder Riise har en vesentlig sterkere ledelse. Men det hjelper lite når regien på partilederdebatten bar preg av å ikke være planlagt. Antallet avbrytelser nærmet seg tresifra, og det ble omtrent snakket mer i munnen på hverandre enn ikke.

Pressens selverkjennelse

Du må gjerne synes at jeg skjærer presse-Norge over en litt for bred kam. Men i år har det vært direkte sørgelig å følge den politiske journalistikken. Det kan nærmest ikke kalles journalistikk. Hadde du plukket ut hovedsakene i valgkampen og levert dem inn til eksamen som journaliststudent i en politisk oppgave, ville du neppe bestått.

Hver enkelt avis eller TV-kanal vil som alltid forsvare seg med kløktige og innøvde vendinger. Pressen er slik sett sin egen kommunikasjonsbransje. Det hjelper fint lite. Summen av rikspressens valgkamp-dekning er så åpenbart svak og oppsiktsvekkende lite journalistisk. Derfor er det er grunn til å håpe at selv redaktørene vil erkjenne det etter en viss tid.

Vannskille i norsk journalistikk

Selv i en tid der redaktører er mer direktører enn pressefolk og annonser og klikk/seere overstyrer substans og innhold, kan vi håpe å appellere til journalistenes opprinnelige etiske nerve. Den finnes nok, om enn dypt fortrengt. Journalister er tross alt ofte ganske smarte folk, selv om selvhøytideligheten dessverre ofte gjør dem svaksynte.

To ting gjør dette ekstra ille. Det ene er at når pressen svikter sitt opplagte mandat får folket ikke den informasjonen de skal ha. Ofte er vi avhengig av pressen for å få den, og det er derfor de mottar store statlige goder og fordeler. Det andre er at pressen påvirker politikken og politikerne. Du kan regne med at neste gang Støre stiller til valg vil fokuset til hans rådgivere være langt mer rettet mot å selge en personlighet. Når pressen slutter å bry seg om politikk, vil det påvirke politikerne til det samme. 

Når de vinnende partiene samles etter valget til forhandlinger, bør den norske presse gjøre det samme. En pust i bakken for å analysere det som har vært et vannskille i norsk journalistikk. Men om vi skal dømme etter journalistenes egne analyser av det såkalte «spillet» i politikken, vil erkjennelsene være av lav kvalitet, og begrenset til ryktene som tilfaller deres egne nettverk. Tenkningen har dessverre dårlige kår i 2017, og få steder er det mer synlig enn hos rikspressen. 

Helt greit å ikke stemme

Valget kan gi landet flere partier på stortinget. Spredning av makt er en seier for demokratiet. Å ikke stemme bidrar aktivt til dette.

Årets stortingsvalg gir få overraskelser. Det meste handler om status quo, og det er vanskelig å få øye på noen politiske saker som preger debattene. Ja, det er vanskelig å få øye på noen politiske saker i det hele tatt. Brygger, sverigeturer, meningsmålinger og terningkast preger riksmediene.

Men bak det overfladiske og klikk-baserte nyhetsbildet befinner det seg et land, og dets innbyggere er opptatt av politikk. Årets mest markante bevegelse er småpartienes vekst. Det er slett ikke utenkelig at partier vi tidligere ikke tok på alvor får avgjørende betydning de neste fire årene.

Du er ikke forpliktet til å stemme, verken moralsk eller på noe annet vis. Selv om forbausende mange vil ha deg til å tro noe ganske annet. Tvert imot. Gjennom å ikke stemme bidrar du aktivt til å spre makten og skape det som på sikt kan bli en historisk god spredning av politisk makt.

Politikken seirer

Denne variasjonen kan bli valgets egentlige vinner. En bredde som speiler folket langt bedre enn VG og Aftenpostens maniske fokus på meningsmålinger og person, eller NRKs stadige behov for å fylle valgkampen med vås. Svært mange stemmer nemlig utfra politikk, og ikke etter Oslo-pressens teorier eller ønsker.

Et mer opplyst folk gjennomskuer også stadig mer. De store partiene svekkes mer enn de er klar over av sine åpenbare kommersielle koblinger til næringsliv (Høyre/Frp), fagbevegelse (AP) og oljenæring (de fleste etablerte partier). Dette er en langvarig prosess som jeg tror vil føre til at oppslutninger på 20- og 30-tallet om få fremstår som en fjern drøm.

Betalt interessekamp

Når de store partiene driver betalt interessekamp forsvinner troverdigheten. Det er ikke noe nytt at partiene jobber på oppdrag, men det er ganske nytt at det gjennomskues bredt.

Så vil både Høyre og AP ha ferdigproduserte argumenter som bortforklarer dette (fagbevegelsen bla bla, små- og mellomstore bedrifter bla bla), men det endrer ikke virkeligheten.

Man kan tro at dette er enkelt å endre. Det er det ikke. De store partienes grunnfjell og «sjel» er så til de grader sammenvevd med økonomi og støttespillere, at dette vil de ikke være i stand til å innse før det skader dem slik at det gjør vondt.

Det finnes også andre faktor. Trendy enkeltsaker, som «miljø», bidrar til store bevegelser av særlig unge velgere. Men også mer grunnleggende politikk, som økonomisk system, fordeling, organiseringen av offentlige tjenester, New Public Management. Det finnes en rekke saker som sjelden når offentligheten, men som likevel er avgjørende for velgernes valg av parti.

Seier for demokratiet

Pressens problem er at de ikke makter å gjøre analyser eller betrakte politikken på et dypere plan. Derfor vil de også stadig oftere overraskes over resultatene.

Idag er både de og politikere fra etablerte partier opptatt med å advare mot at det blir for mange partier på stortinget. Det er det rene sprøyt. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Stadig flere i politikken og kommentariatet rynker på panna i møte med en bred og variert partiflora. De bør senke skuldrene. Flere perspektiver og større bredde er et gode for landet.

Det er først og fremst venstresiden som bidrar med nye og voksende tilskudd. Ja, MDG mener de er uavhengige, men det vet vi alle at ikke stemmer. Det er en fiffig retorisk strategi, som de skal ha skryt for.

Men høyresiden står dessverre noe stille. De nye tilvekstene her er enten klin kokos rasister eller kristne fundamentalister. Høyresiden kan bedre, og det ville være et gode om det vokste frem troverdige alternativer også der. Enn så lenge er det venstresiden som står for den politiske innovasjonen.

Og nei, Støre, det er ikke «protestvalg» som gjør at man stemmer på noe annet enn AP. Og nei, Solberg, det er ikke verdensfjernhet som gjør at unge mennesker mener noe annet enn deg om næring og økonomi. De etablerte partiene har en fryktelig lang vei å gå i sine analyser.

De bekymrede ønsker seg til fortiden

De bekymrede mener at den såkalte «styringsdyktigheten» svekkes ved at det blir for mange kokker. At politikk er mest effektivt når færre bestemmer. Til en viss grad er det korrekt. Det er lettere for en flertallsregjering å bestemme enn for en mindretallsregjering omkranset av offensive og relativt store småpartier.

En flertallsregjering med bare ett parti ville slik sett være det mest effektive. Ingen motstand, og kort vei fra partiprogram til praktisk politikk. Heldigvis er det ikke lenger slik i Norge.

Mange kan like og mislike de politiske partiene, men det de har til felles er de alle har noen hjertesaker de ofte er spesielt flinke på. Men så har de også ofte noen saker de enten er mindre gode på eller i overkant ytterliggående.

Vi skal være glade for at partiene sjelden eller aldri får sjansen til å iverksette alle sine våte drømmer uten motstand. Vi har også godt av å være såpass konservative at vi setter pris på kompromissene og tregheten som tvinger seg frem gjennom at de mange kokkene skal ha noe å si.

Demokratiet er ikke alltid så bra som vi liker å tro, men nettopp politisk konservativ treghet er en av dets absolutte styrker.

Opphev sperregrensa

Sperregensa i Norge er ved fire prosent for å få lov til å kjempe om utjevningsmandatene. Slike innebygde (valgte) sperrer har én vesentlig funksjon, nemlig å hindre at små partier får for mye innflytelse. Det baserer seg på en misforståelse av representasjon.

Folkets vei til makten bør aldri hemmes gjennom byråkratiske regler. En slags anti-kvotering av mindre partier gjør enkeltes stemmer mindre verdt. Det bør vi endre.

Det er god grunn til å anta at småpartier er kommet for å bli. At den norske politiske virkeligheten vil preges av mer avanserte prosesser enn vi er blitt vant til på 2000-tallet. At noen av de største enten reduseres kraftig eller deler seg i to er heller ikke utenkelig.

Unntaket vil oppstå ved enorme kriser (krig, naturkatastrofer), da vi antagelig vil flokke oss om det velprøvde og kjære. Det kan skje, men blir neppe normen.

Helt greit å ikke stemme

De samme røstene som «bekymrer» seg for variasjon mener også at du er moralsk forpliktet til å stemme. Det stemmer ikke. Det er aldeles greit å ikke stemme. Og ingen har krav på noen forklaring for at du ikke gjør det.

Politiske journalister, redaktører og folk i tilsynelatende nøytrale roller som påvirker valg bør selv unnlate å stemme, for å fri seg fra de partipolitiske båndene det nødvendigvis skaper.

En mer objektiv presse ville gitt et mer objektivt offentlig ordskifte, det er enkel matematikk. Men det er en noe annen diskusjon, som jeg har løftet flere ganger (blant annet her hos fagbladet Journalisten).

Husk at de som mener at du stemme, ofte også har et ønske om hva ikke skal stemme.

 

Vi skal alle dø

Eldre er redusert til en minimering av kostnader. Vi glemmer at eldretilværelsen faktisk skal leves, ikke bare utholdes.

Rik, fattig, stor og liten. Livets siste kapittel kan fra biologiens side være krevende for alle. Som samfunn har vi bidratt til å gjøre den ekstra besværlig. Våre eldre er redusert til overmedisinerte objekter uten verken nytte eller mening. Det som bør være en siste verdige reise er blitt et innholdsløst venterom. Som gruppe er de eldre lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester. Som individer er de derimot godt stoff, brikker i et spill om folkets gunst, en kappestrid om sympati.

Maskinell oppbevaring. Det er oppsiktsvekkende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av samfunnet er så blottet for innovativ kraft. Den maskinelle strukturen vitner mer om det offentliges behov for oppbevaring enn menneskelig ønske om omsorg. Mer om kommunenes kortsiktige prioriteringer enn om klok planlegging. For oppbevaring er vi dyktige til: Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper jeg setter høyere. Faktum er at pleiernes potensial ikke utnyttes.

Filosofisk utfordring. For vi glemmer omsorgens viktigste aspekter, den menneskelige, etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø. Vi henfaller ofte til enkle, fysiologiske løsninger på større biologiske utfordringer. Medisiner i stedet for anstendighet, effektiv innsparing i stedet for et reelle tilbud. Konsekvensen er at omsorgen blir ren oppbevaring. En vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men fordi alle deltar slipper vi å ha dårlig samvittighet. Vi forleder oss selv til å tro at det er slik det skal være.  

Tverrpolitisk. Når jeg sier vi, så er det av ren høflighet. For selv om omsorgen angår oss alle så må ansvaret hvile et sted. Og dette er et definitivt lederansvar. Det må skapes insentiver for variasjon og private initiativ. Organisasjoner, private, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Og med privat mener jeg ikke den banale anbuds-iveren som deler av høyresiden benytter som en trylleformel. Ei heller det motsatte; venstresidens ideologiske angst mot alt som lukter «profitt» er en vel så stor fare mot mangfold og innovasjon. Vi må tenke like tverrpolitisk som vi må tenke tverrfaglig. Det nytter ikke å ikke tenke i polariserte slagord.

Generasjon depresjon. Man anslår at 100 000 eldre lider av depresjon. Selv om alderdommen kan være trist er det liten tvil om at vår organisering av eldreomsorgen bidrar til økt ensomhet og isolasjon. Dette er kunnskap vi allerede har, og derfor er det en helsepolitisk forsømmelse å ikke legge til rette for både terapi og et langt bredere sosialt tilbud. Livets avsluttende kapittel trenger ikke være slik som i dag. Det er ingen naturlov som sier at eldre skal stues bort på triste institusjoner med et minimum av menneskelig aktivitet. Eller sitte isolerte i trygdeboliger, med små øyeblikk av menneskelig kontakt i en ørken av tomhet. Derfor må samfunnet utfordre seg selv, tvinge alle aktører til å tenke nye løsninger. Nyskapning må lønne seg.

Endre tankegang. Samtidig som vi stimulerer til nye ideer bør vi revurdere organiseringen av omsorgen, både hjemmetjenestene og sykehjem. Det mest åpenbare grepet er å sørge for større sosial aktivitet. Det kan oppnås gjennom å tenke på eldretilværelsen som noe som faktisk skal leves, ikke bare noe som skal utholdes. Eldre må få reelt ansvar, aktive roller og sjansen til å ha innflytelse over sin egen alderdom. Dette kan oppnås gjennom å tenke i retning av småsamfunn eller landsby, i stedet for å tenke avdeling. Å tenke borger i stedet for bruker eller mottaker.

Eldresamfunn. Kommunene bør legge til rette for små samfunn eller landsbyer der innholdet produseres og driftes av og med de eldre selv. For medvirkning er en nøkkel. Til omgivelser, naboer, venner og eget liv. Eldre bør også benyttes i utdanning. De aller fleste fag kan med hell inkorporere eldre. Vi bør også la de eldre utdanne seg, i stor skala. Idag er det litt pinlig å delta ved universiteter og høgskoler når du er 10-20- år eldre enn alle andre. Derfor kan egne senioruniversiteter være en god idé. Etter omfattende endringer vil vi måtte erkjenne at vi gjorde en tabbe ved å stue bort de eldre.

Oppbevaring eller liv? Grep som dette vil øke livskvalitet, aktivitetsnivå og bringe de eldre og samfunnet nærmere hverandre. Å fjerne de eldre fra samfunnet er unaturlig, og vitner om et kortsiktig fokus på produksjon og en misforstått forståelse av samfunnsøkonomi. Før vi vet ordet av det vil dagens omsorgsmodell tvinge kommunene i en ubehagelig knestående som det kan bli umulig å reise seg fra. Vi må hjelpe lederne våre til å tenke langsiktig og humant. Når vi tenker eldreomsorg bør målet være klart definert. Ønsker vi en effektiv oppbevaring eller ønsker vi å legge til rette for fullverdige liv også etter pensjonsalder? For ja, det er en motsetning.

Valgkampen er et broiler-høl

De ekte menneskene er borte fra politikken. Mens pressen er opptatt av meningsmålinger, er valgkampen en duell mellom broilere og karrieremennesker.

Selv om politikerne er uenige om mye, har de én ting til felles, nemlig at de befinner seg svært fjernt fra folket. Dessverre er de i ferd med fjerne seg i rask fart. Overveldende mange av rikspolitikerne er rendyrkede broilere, flinkiser og karrieremennesker.

Jeg har ikke noe imot at folk er flinke, og en karriere må man få lov å ha. Men dette er ikke en vanlig arbeidsplass, dette er menneskene som skal representere Norge. Som skal forvalte tradisjoner og verdier og bestemme kursen for framtida. Dette er menneskene som skal bestemme hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet.

Stadig færre politikere har erfaring fra det normale liv, og stadig færre har naturlig kontakt med den vanlige befolkning utenfor kameralinsene. Statsministerkandidatene er begge nesten parodiske eksempler på dette: karrieremannen Støre mot superbroileren Solberg.

Det er mye som går tapt ved en slik utvikling. Ikke bare mister folket sin representasjon, men politikken blir også fattig. Mindre karakter, mindre ekte, mindre ærefull. «Kalkulert» er ordet som best betegner dagens folkevalgte. Alt er planlagt og alt følger en strategi.

Unntak

Så vil garantert noen innvende at det finnes unntak. Ja, noen partier er verre enn andre. De største og mest etablerte partiene er også de klart verste. Noen vil kanskje også innvende at statsråd Sylvi Listhaug er et av unntakene. Svaret er nei, hun er tvert imot et lysende eksempel på hvordan norsk politikk utvikler seg i feil retning. Selv tilhengere av henne er nok klar over at det er PR-bransjens grep hun tyr til, og at alle hennes utspill er nøye planlagt for å oppnå størst mulig effekt.

Listhaug kommer fra PR-bransjen (First House) og er nettopp en av disse nye type politikerne som pendler mellom politikk og lobbyvirksomhet etter som det passer dem. Hun skiller seg ut fordi hun stadig drar kommunikasjonen lenger enn hva vi er vant til i Norge. Det hun gjør er kommunikasjonsfaglig sterkt, men slett ikke folkelig.

Når det er sagt er Frp et av partiene som noen fine unntak, både på stortinget og i store kommuner. Listhaug er bare ikke en av dem. I likhet med Frp er MDG et friskt pust. Skulle de lande over sperregrensa kan vi få en type representanter som løvebakken ikke har sett på mange, mange år. Er vi rause kan vi også si at både Senterpartiet, SV og Rødt også har en del unntak.

Falskheten fra PR-bransjen

Havet av politiske rådgivere og kommunikasjonsrådgivere som befinner seg i og rundt politikken er skittent. Strategier og agendaer handler oftest om alt annet enn sak. Rådgivere og kommunikasjonsfolk bidrar aktivt til den negative utviklingen. Politikerne lar seg kjøpe og politikken lar seg skitne til. Distansen til folket, falskheten og den språklige sleipheten har økt i takt med den ekstreme økningen av PR- og kommunikasjonsmennesker som svermer rundt i det politiske landskapet. Politikken lever for så vidt videre, den. Men dens troverdighet er det altfor lite igjen av.

Dette er selvsagt ikke særegent for politikken. Samfunnet som sådan er i ferd med å drukne i sleip retorikk og kommunikasjonsstrategier. Det er næringslivet som er den store inspirasjonen, der pressetalsmenn og kommunikasjonssjefer i generasjoner har fått lov til å komme med ulne svar og pressemeldinger. Ledere og eiere har offentligheten så godt som ingen tilgang på.

Det kan vi mislike, men slik har det vært så lenge noen av oss kan huske. Det som er verre er at denne ukulturen har fått lov å spre seg til stadig flere deler av samfunnet. Det offentlige har alltid hatt en viss hang til å være vanskelig å ha med å gjøre, men med slike verktøy har alle landets kommuner, direktoratene, etatene og departementene fått det nøyaktig slik de vil. Nå behøver ansvarlige offentlige knapt svare på et eneste spørsmål. Og gjør de det, er det gjennom en informasjonsarbeider eller etter planlagte strategier.

Til og med frivilligheten har latt seg smitte av dette, og føler seg dermed kanskje litt som en del av fiffen. Men ikke la deg lure, heller ikke her fører det noe godt med seg. Kommunikasjonsbransjen opplever sitt gullrush, men jeg både håper og tror at ekthet snart igjen vil komme på moten. At det i fremtiden vil lønne seg for toppledere å svare selv når de er uforberedte. At politikere innser at folket ønsker mennesker til å lede dem, ikke strategiplaner skrevet av broilere, flinkiser og lobbyister.

Lobbyistene

Lobbyistene i Norge har blitt dyktige til å organisere seg. De er både langt synligere og mektigere enn tidligere. Bransjen har vokst gjennom selskaper som First House, Geelmyuden Kise og en rekke andre som tilbyr påvirkning mot penger. Selv mener de at det de gjør ikke er lobbyisme, men det er kun fordi lobbyisme har et skittent rykte. De går derfor under mange navn, men produktet de selger er det samme, nemlig påvirkning.

All erfaring tilsier at det dårlige ryktet er vel fortjent. At aktører med mye penger skal kjøpe seg plass først i køen inn mot stortingsrepresentanter, regjering og andre offentlig ansatte er og blir en uting. Noe av det flotteste med et demokrati er nettopp nærhet mellom folkevalgte og folket. Lobbyistene kupper denne nærheten for egen vinning, og stjeler av den knappe tiden politikerne skulle ha brukt på innbyggere. Ja, det er en forenkling, men det er en korrekt forenkling.

At denne bransjen jobber for penger er ingen hemmelighet. Men den benytter også «verdier» i språk og fremtoning, noe som uthuler ektheten desto mer. Falskheten i denne bransjen er til tider direkte usmakelig. Det er noe de fleste av oss sanser, også politikere. Nettopp derfor er de blitt eksperter på å gjemme seg i sivet, skjule seg i de politiske prosessene, og å bruke et språk som til forveksling ligner ærlighet og engasjement.

Vond smak

Og husk at denne bransjens voldsomme vekst er skapt av nettopp yrkespolitikere. Noen av dem pendler mellom politikk og påvirkning, mens andre har hoppet over gjerdet for godt. Felles for dem er at de til enhver tid gjør det som passer dem selv best. Hva som er godt for samfunnet eller verdiene de later som de jobber for er underordnet. De er grådighetens leiesoldater.

Jens Stoltenberg skal ha blitt personlig skuffet da nære politiske venner startet First House i 2010. Det er lett å forstå. Han var ikke alene om å bli uvel da Bjarne Håkon Hanssen solgte seg og spaserte så og si rett fra helseminister-stolen til lobbyistenes kontorer.

Stoltenberg ble neppe mer imponert da hans tidligere statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen ble ansatt i First House et par år senere. Det er noe direkte skittent ved disse koblingene. For de fleste av oss er det en intuitiv opplevelse. Men det er ganske enkelt å argumentere for hvorfor folkevalgte og toppledere i Staten ikke bør jobbe for kommersielle aktører inn mot staten og politikerne.

Morten Wetland var statssekretær for både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. I 2008 ble han FN-ambassadør. I 2012 ble han lobbyist i First House. Tilbake i 1998 ble han utnevnt av kongen til kommandør av St. Olavs Orden. Man kan lure på om det smaker like godt idag.

Pressens rolle

Media står i en unik posisjon til både å avsløre og opplyse om denne utviklingen, og ikke minst til å motvirke og avsløre skitne koblinger. Selv om man hører enkelte debatter om kommunikasjonsbransjen eller om politikernes mangel på normale CV-er, holder pressen i det store bildet en beskyttende hånd over maktapparatet. Norske pressefolk og redaktører står rett og slett altfor tett på makten, og har selv økonomiske bånd til både stat og næringsliv som forsterker dette.

Pressehusenes desperate jakt etter profitt har gjort dem vesentlig mindre uavhengige. Noe som er tydelig også i redaktørene og journalistenes arbeid.

Utviklingen av norsk politikk er i høyeste grad noe pressen må ta mye ansvar for. Den politiske journalistikken er både naiv og ettergivende. Debattene ledes uten krav og politikerne slipper unna med de aller fleste retoriske triks. Det kan gå måneder mellom hver gang en debattleder i Norge evner å være streng med debattantene, noe som gjør debattene svake.

Kommentatorene forholder seg stort sett til klovnerier og liksom-viktige saker, hentet rett fra strategiene til partienes rådgivere. Pressen er nøyaktig like enkel å manipulere som politikerne selv, og også her opplever PR-bransjen oppgangstider.

Elitene eksisterer

Som mange har lagt merke til er vi på full vei mot en tillitskrise, der folket opplever elitene som en stadig mer fjern og Oslo-sentrert masse med overtydelige egeninteresser. Selv om den såkalte eliten og særlig pressen forsøker å avfeie selve elite-begrepet som tull, er det en realitet. Jeg skal ikke påstå å være en del av den, men ser den på nært nok hold til å garantere for at den finnes.

Inntrykket som skapes er av en elite som beskytter hverandre, og som ikke egentlig er særlig opptatt av folket. Kombinasjonen av mindre folkelige politikere beskyttet av PR-språk og en stadig større og mektigere lobbyindustri, er selve oppskriften på distanse mellom folk og stat. Når pressen inngår i det samme bildet kan vi få problemer. Når media ikke prioriterer seriøs politisk journalistikk vil informasjons-underskuddet nødvendigvis dekkes av andre kilder.

Bildet som skapes er enkelt å fatte: Privilegerte personer som lever i en egen boble av makt, goder og felles interesser sørger for å beskytte hverandre. Det inkluderer media i stadig større grad, selv om de selv nekter på det. Det kan på relativt kort tid skape en politikerforakt vi knapt har sett maken til i Norge.

Iløpet av noen år kan vi få tilstander som vi forbinder med USA og enkelte andre europeiske land: eksplosiv grobunn for populisme og en medieflora full av løgner og tullball. De første tegnene på dette er allerede tydelige for de som følger med. Og de fleste av oss ser hva som har skjedd i USA. Selv om noen faktisk tror det, så var det ikke en av folket som overtok makten. Men derimot en som evnet å spille på distansen som oppstår når politikken og elitene fjerner seg for langt fra folk.

Mulig å forandre

Men de verste utfallene bør være mulig å unngå, og det er flere enkle grep som kan hjelpe noe. De politiske partiene kan endre rekrutteringen av tillitsvalgte. Vanlige mennesker kan igjen få lov å delta i politikken. Det ville være det aller viktigste punktet. Dernest bør stortinget ta kontroll over PR-bransjen. Ikke gjøre den ulovlig eller gå til krig mot den, vi er tross alt et liberalt land. Men tvinge frem full åpenhet over hvem som jobber for hvem og hvilke møter de deltar i. I tillegg må karantene-reglene for folkevalgte og ansatte i stat og kommune bli vesentlig strengere.

Så har pressen full anledning til å hjelpe til ved å satse på politisk journalistikk. Skape debatt-arenaer der politikerne bare kan glemme å komme med innlærte bortforklaringer. Der retoriske triks og løgner fortløpende avsløres. Det er ikke bare fullt mulig, det er både enkelt og egentlig selvsagt. For dagens debattledere er redusert til ubetydelige kelnere.

Dernest gjør pressen klokt i å fokusere på politisk innhold. En samlet norsk presse mente at en av de store feilene (som de så vidt maktet å erkjenne) ved dekningen av den amerikanske valgkampen var det ekstreme fokuset på meningsmålinger i stedet for saker. Nå skjer nøyaktig det samme i Norge.

Flinkiser, broilere og karrieremennesker har overtatt politikken. Men de har ikke gjort det i et vakuum. Økosystemet som utgjør den politiske og økonomiske makten i Norge er i ferd med å forlate folket. Det bør vi sørge for å hindre.