hits

august 2017

Støre er på feil sted

Arbeiderpartiet og Støre er en feilkobling. Partiet gjør klokt i å tape valget.

At Jonas Gahr Støre sliter med å få med seg grasrota bør ikke overraske noen. Lista er blitt lang over saker der Støre enten fremstår etisk tvilsom, usann eller på kant med tradisjonene i eget parti. Fra skatteplanlegging, svart arbeid (uheldig eller ikke) og tvilsomme byggeprosjekter til forskjellsbehandling av rike venner som statsråd.

Tschudi-saken var den alvorligste, og det er overraskende at partiet lot ham fortsette. En nær venn av Støre mottok store fordeler fra Støres eget departement, sånn oss rikmenn imellom. Den oppsummerer på mange måter Støres problem, som en del av et nettverk hevet over den vanlige borger (les denne lenken om du trenger en påminnelse),

Undergraver ytringsfriheten

Men ikke noe av dette er politiske saker. Det er vanskelig å vite hva han faktisk mener politisk. Et tydelig unntak gjelder ytringsfrihet. For hans opptreden under karikaturstriden i 2006 vitner om liten respekt for vestlige humanistiske verdier. Som utenriksminister beklaget han norske mediers publiseringer av profeten på den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera. Noe som er prinsipielt oppsiktsvekkende i seg selv.

Slik ofret han redaktør Vebjørn Selbekk på realpolitikkens alter, ved å forvandle ytringsfrihet og pressefrihet til praktisk hestehandel med krenkede religiøse. Dessverre for Støre kaster dette en skygge over hans vurderingsevne, hvilket gjør mange skeptiske til at han skal lede landet. Senest i august i år hevdet han i at han ikke har «noe å beklage» for måten han håndterte situasjonen på. At han støttet forslaget om å innføre en ny blasfemiparagraf i 2009 bekrefter inntrykket av en som ønsker å tekkes religiøse krefter, selv de mest ytterliggående.

Et klasseproblem

Sjansen for at landet får en statsminister fra Arbeiderpartiet etter høstens stortingsvalg er stor, helt uavhengig av hvem som er leder. Men det er rimelig å anta at sjansen ville være større med en annen leder, særlig om lederen var en som sto nærmere de budskapene som partiet ønsker å selge. Jøtul-arvingen, mangemillionæren og vestkantmannen Støre skal jobbe hardt for å bli trodd på sak.

For et nøkkelbegrep for å forstå Støres problemer er overklasse. Det er noe ved alle oppslagene om ham som verken har med jus eller etikk å gjøre, men med klasse. De færreste har en brygge de trenger å «gjøre forbedringer» på. Og slett ikke alle investerer litt sånn på fritida i boligprosjekter sammen med Rimi-Hagen og Midelfart. Det er selve bakgrunnen for sakene som gjør at oppslagene skader Arbeiderpartiet, ikke at han nødvendigvis gjør noe ulovlig eller tvilsomt.

Det er ikke noe galt i å arve eller eie. Det trenger heller ikke være noe galt i å fremstå snobbete, eller i å faktisk være det. Men det er påfallende «uheldig» for Støre at arbeidsliv og skatt er hovedsaker for partiet han leder. Det skal godt gjøres å finne en norsk politiker med mindre naturlig troverdighet i akkurat disse spørsmålene. Han har en vinnende, statsmannaktig (til og med karismatisk) framtoning, men han mangler fullstendig nærhet til sakene han skal fronte.

Fabrikkarbeidere og skogbrukere

Arbeiderpartiet har en tydelig historie. De har vært ledet av sagbrukere, skogbrukere og fabrikkarbeidere, som er helt sentralt i partiets appell og identitet. Siden 80-tallet har dette delvis vært en tilbakelagt myte, men selv sosialøkonomene og overlegene blant dem har enten hatt solid arbeiderklassebakgrunn eller dyp tilknytning til arbeiderbevegelsen. Støre er sønn av en skipsmegler og vestkantgutt.

Også Jens Stoltenberg benyttet private tjenester samtidig som han til dels arbeidet politisk for det motsatte. Også Stoltenberg hadde klare livsstilsinnslag fra overklasse og vestkant. Men han hadde likevel dype røtter i bevegelsen, og i motsetning til Støre viste han en viss nærhet til partiets hjertesaker. Et tydelig engasjement som var til å tro på.

Helt siden Gro Harlem Brundtlands åttitall har arbeiderens rolle i partiet avtatt. At Jonas ble tatt under Gros vinger gjennom 90-tallet dannet mye av grunnlaget for hans senere politiske suksess. Karriereplanleggingen har vært som tatt ut av en hvilken som helst lærebok om politisk CV, noe rollen som generalsekretær i Røde Kors understreker. Pendlingen mellom interesseorganisasjoner og politikken er forøvrig en meget betenkelig samrøre-tradisjon (noe Støre selvsagt ikke kan lastes for).

Tap-tap for Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette en tap-tap situasjon. Det er godt mulig Støre blir statsminister, og kommer han først dit vil han i større grad få benyttet noen av sine sterkeste sider. For hans statsmannegenskaper skal ingen klage på. Men selv om det skulle fungere, og han skulle sitte som statsminister i fire eller åtte år, vil hans arv være å representere Arbeiderpartiets brudd med egne tradisjoner og egen grasrot. Spissformulert: For arbeiderpartiets fremtid er det best om de taper valget.

For alt er ikke som det skal når en AP-leder bruker private tjenester i alle livets faser, både for seg selv og sine nærmeste. Han er ikke den første, og en lang rekke AP-topper har i økende grad levd et beskyttet overklasse-liv. Men det er stor forskjell på å unne seg enkelte goder og det å faktisk være sånn. Og det er problemet til Støre: uansett hvor mange ganger han gjentar LOs paroler eller APs utvalgte stikkord, så er han selv ikke en naturlig del av det. Han tilhører en annen del av samfunnet. Titalls millioner fra LO kan ikke endre dette. Selv et kobbel av informasjonsarbeidere kan heller ikke bekjempe fakta.

Forunderlig kommunikasjonsstrategi

Ingen politiker er lenger unna publikum enn Jonas. Han er vanskeligere å få i tale enn statsministeren. Strategien er vanskelig å forstå. Han gir ny mening til begrepet utilgjengelig, nesten som det skulle være et mål i seg selv. Derfor må vi anta at det er nettopp det, å skape et bilde av en leder hevet over den smålige hverdagspolitikken, meislet for større oppgaver. Problemet er at strategien feilet for flere år tilbake, og det er for sent å putte på ham rutete skjorte og sende ham rundt i landet rett før valget. Det understreker bare utilgjengeligheten.

Hans form for ikke-kommunikasjon står i grell kontrast til folkeligheten nordmenn ofte liker, og som man tradisjonelt forbandt med partiet han leder. I sak etter sak nekter han å stille til intervju, og når han først uttaler seg er det ofte gjennom rådgiver, epost eller partikolleger. Deltar han selv har det ofte gått unaturlig lang tid. Dessverre for Støre fremstår dette mer nedlatende og handlingslammet enn verdig. Å heve seg over den offentlige samtalen hører mer til næringslivet enn politikken.

Kampen om partiets sjel

Støre som person er egentlig ikke det interessante. Kampen om Arbeiderpartiets sjel er derimot meget aktuell, ikke minst fordi partiet er en lokal og nasjonal institusjon tett sammenvevet med byråkratiet og øvrige institusjoner. Akkurat det kan man gjerne diskutere, men her skal bemerkes at partiets posisjon gjør at deres veivalg er viktig for landet, ikke bare medlemmene.

Støre fremstår som en mann i feil posisjon til feil tid. En som grunnleggende bryter med Arbeiderpartiets mest sentrale tradisjoner og verdier. Noe som  grasrota enkelt fanger opp, og som vi antagelig ser resultatet av på meningsmålinger og manglende engasjement. For arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om den formelt sett er oppgradert til økonomisk middelklasse. Men den folkelige arbeiderklasse-mentaliteten står ennå sterkt ved lag, og det skal godt gjøres å se for seg noen som står fjernere fra dem enn AP-lederen.

Der Stoltenberg tross alt hadde en bakgrunn som knyttet ham til grasrota, er Støre manifestasjonen av en antiarbeider. I denne sammenhengen nærmest en parodi, uten at det skal holdes imot ham. Personlig unner jeg ham både penger, nettverk og alle mulige goder, det er ikke poenget. Han virker også som en trivelig og smart fyr. Men som symbol på arbeiderbevegelsen er han nesten maksimalt malplassert.

Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

Johaug er ikke et offer

Norge eksploderer i et pinlig sinne fordi en av idrettsheltene straffes som alle andre. Johaug er ikke et offer, hun er tatt i doping.

En stor del av offentligheten skriker ut i et barnslig raseri over at Therese Johaug dømmes strengere enn de skulle ønske. Hun får nemlig ikke gå OL i Pyongchang. Dommen fra CAS (Den internasjonale voldgiftsretten) øker straffen Johaug fikk av Norges Idrettsforbund (Domsutvalget) med fem måneder, som dermed gjør at hennes neste store konkurranse blir VM i Seefeld februar 2019.

Selvsagt kan man ha sympati og medfølelse, men det gjør ikke saken verken «urettferdig» eller «usaklig». Ei heller gjør den alle andre land til Norges-hatere. En skiløper er tatt for bruk av et forbudt stoff og fått en middels straff for det. Se det fra internasjonal idretts perspektiv: At hun ikke får delta i neste OL skulle vel strengt tatt bare mangle, og burde vel nærmest vært en obligatorisk del av slike straffer. Men norsk offentlighet stopper ikke ved medfølelse. Den går i fistel over verdens «urettferdighet».

Og som normalt ledes klagesangen av Dagbladets Esten O. Sæther, som har skrevet overveldende mye til støtte for Johaug etter hun ble tatt. Hun er en «ren» utøver som er «frifunnet uansett hvor lang utestengelsen blir». «Dette er ikke noe å skamme seg over,» er dagens tittel. Om Sæther er Johaugs personlige pressetalsmann eller ikke er vanskelig å vurdere, men det meste av kritikken mot Johaug eller forbundet defineres som «sjofel» eller «kynisk». Blant mye annet mener han at saken ikke skader det norske ryktet «uansett utfall».

Men Sæther er ikke alene. Så langt derifra. Mediene har fremstått som en subjektiv propagandakanal for Johaugs uskyld helt siden saken sprakk. TV2 er et hederlig unntak, mye takket være Ernst A. Lersveens mer uavhengige tilnærming til både denne og andre saker. Det som burde være en anledning for pressen til å drive kritisk journalistikk har blitt en kappestrid i lojalitet og smålig nasjonalisme.

Verst i klassen er NRK og Dagbladet. Statskanalens reportere oppførte seg som unge fans med hjertet utenpå drakta da saken i domsutvalgets høring ble sendt direkte. De såkalte «ekspertene» i studio omtalte landslag og forbund i «vi»-form og gjorde egentlig bare skam på kanalen. De var verken eksperter eller journalister. Når det gjelder Dagbladet så kvalifiserer Sæthers Johaug-skriverier til kampanjejournalistikk. Han mener nok det han skriver, men det er et redaksjonelt ansvar å sørge for balansert og seriøs journalistikk.

At NRK, Dagbladet og Sæther og andre vil savne en av de store idrettsheltene under OL er naturlig. At man føler med henne er heller ikke helt ulogisk. Men å fly i taket over at dommen justeres til det som er en middels straff ut fra saken, er patetisk. I Verdens antidopingbyrå sitt regelverk (WADA-koden) er slik saker anslått til å skulle straffes med mellom 12 og 24 måneder. At CAS lander et sted i midten er aldeles forståelig.

Det som er mer spesielt er at Norges Idrettsforbund satte en såpass lav straff. Det tjener ingen å ha et tilsynelatende uavhengig domstolutvalg som etterlater et klart inntrykk av å konstruere en prosess og en straff til fordel for utøveren. Vi får aldri vite i hvilken grad utvalget lot seg påvirke av opinionen, forbundet eller andre aktører. Det som er sikkert er at de forregna seg. En noe høyere straff kunne ført til at FIS ikke følte seg tvunget til å anke.

Det skal ikke mye fantasi til for å anta at hele historien til Johaug ikke nødvendigvis er hundre prosent sannferdig. Til det er det for mange små potensielle hull og en lege som oppførte seg oppsiktsvekkende unormalt. At det er inngått en avtale for å redde Johaug er en mistanke som har hengt over saken fra første dag. Det betyr ikke at det er sant, men de åpenbare gråsonene i historien burde ført til en grundigere og mer troverdig etterforskning. Og kanskje ennå viktigere, så burde det ført til en profesjonell og objektiv kritisk journalistikk.

Så har man selvsagt historien om de mystiske kvitteringene som ble oppdaget på et annet apotek (Seiser Alm), der landslaget befant seg før sitt velkjente opphold i Livogno. En fysioterapeut tilknyttet landslaget skal ifølge ryktet (påstander/spor) ha kjøpt inn den samme salven (Trofodermin) som Johaug senere er dømt for å ha brukt.

Ifølge Antidoping Norge ble dette sporet fulgt, men på grunn av at kjøpet ble gjort kontant så fant man ingen kobling til noen personer. Om de aktuelle personene ble avhørt vites ikke, det må man forutsette. Under høringen ble dette sporet klassifisert som dødt, men vi fikk ikke noe svar på hvorfor. At det ikke skapte noen videre debatt eller overskrifter er oppsiktsvekkende.

Slike elementer skaper et inntrykk av en rufsete rettslig prosess. Ønsket om å fremstå ryddig har overgått ønsket om å være det. Kommunikasjonen om prosessen har vært viktigere enn selve prosessen, for at publikum og (ikke minst) andre nasjoner skal få et inntrykk av at Johaug ble behandlet som alle andre. Det ble hun på ingen måte. Og skal du kommunisere er det ingen som er bedre å ha på laget en hele det norske pressekorpset.

Det gir også næring til ideen om at ikke alle spor og påstander har blitt tilstrekkelig etterforsket. Det virker lite sannsynlig at det har vært en konspirasjon med hemmelige avtaler og møter i mørke kjellere. Men det virker heller ikke sannsynlig at historien vi har fått fortalt er hundre prosent riktig. Det betyr ikke at den ikke er det, men at jobben med saken skulle vært mer profesjonell og ærlig.

Ja, det er fælt å bli utsatt for ekstrem uflaks, og det er god grunn til å føle med Johaug. Men det gjør henne ikke til et offer. Hun er en styrtrik folkehelt med muligheter de aller fleste andre ikke har. Nordmenn glemmer at hun faktisk er dømt for doping og fått en aldeles middels straff. Sannheten om de mange gråsonene får vi neppe vite noe om, og særlig ikke når norske journalister virker mer interessert i å forsvare Norges ære enn å gjøre jobben sin.

Frp mister folket

De var i ferd med å bli et folkeparti. Men oppførselen i regjering hindrer vekst. Er det svak strategisk planlegging eller har de bare vært seg selv for mye?

Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering den 16. oktober 2013 var det en drøm som gikk i oppfyllelse for mange. Partiet som gjennom flere tiår var en borgerlig juniorpartner og et politisk mobbeoffer hadde endelig fått den makten de hadde jobbet for i lang tid. Og ingen hadde drømt mer eller jobbet hardere enn Carl I. Hagen. Mer om ham senere.

Mange trodde at partiet skulle inn i regjering allerede i 2009, da partiet i året før valget var helt oppe i 30 prosent oppslutning. Men med et svakt Høyre og litt for få venner selv på borgerlig side ble det med håpet. De endte likevel opp med godt voksne 22 prosent og var landets nest største parti. Om lag det samme som i 2005, men da med ennå færre venner og et ennå svakere Høyre.

Prosessen frem mot 2013-valget var preget av en form for profesjonalitet som man knapt har sett fra Frp tidligere. Dels på grunn av sin størrelse og dels på grunn av en mer diplomatisk tilnærming til andre partier. Siv Jensen har et noe annet forhold til strategi enn sin forgjenger Hagen, og derfor kunne partiledelsen og stortingsgruppa gjennomføre en mer dempet og stueren form for maktstrategi enn tidligere. Dog, alt er relativt.

Med et langt større fokus på samarbeid var Frp i stand til å skape en ganske annen form for tillit rundt seg. At selv Venstre og KrF til slutt valgte å støtte dem er til en viss grad et resultat av dette, selv om det fortsatt også er en aldri så liten gåte. Og etter alt og dømme også en katastrofe for Venstre, som neppe skåler over egne strategier.

Med signaturene til Høyre, Venstre og Krf kunne det tidligere aggressive opposisjonspartiet ta fatt på en ny hverdag som voksen, ansvarlig og handlekraftig. Den nye hverdagen varte dessverre ikke lenge. Ikke før var statsrådpostene fordelt, så begynte Frp-erene å vise sitt sanne jeg. På lang sikt kan det ha store konsekvenser for partiet. Det er mye som tyder på at de gjennom å være seg selv på sitt aller småligste skaper et glasstak for seg selv. Det er nok lenge til vi ser partiet opp mot 20 prosent igjen.

Profesjonaliteten og modenheten forsvant som dugg for solen i oktober 2013. Anders Anundsens adferd alene ville være nok til å skitne til inntrykket. En kunnskapsløs justisminister er sjelden en god idé, men koblet med iver og arroganse blir det stygt. Hans forhold til presse kunne til tider minne om det vi ser hos Donald Trump. At han i sin tid også brant Tønsberg Blad fordi han mislikte noe de skrev forteller nok noe om hva slags forhold han hadde til ytringsfrihet og presse.

I arvtageren Per Willy Amundsen har Frp løftet frem en justisminister som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. For ordens skyld: det er helt legitimt, men også noe spesielt. Desto mer spesielt er hans påstand om at klimapolitikk «brukes for å gjennomføre sosialistisk politikk.» Konspiratorisk er neppe en egenskap man ønsker seg hos øverste justismyndighet.

Justisministeren er ikke kun opptatt av klima, han er også opptatt av at det er «unaturlig» å flagge på samenes nasjonaldag. Han mener at å følge FN er «tilnærmet slaveri» og han «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.» I likhet med Anundsen har han heller ingen stor mediekunnskap. Senest i 2017 ville han boikotte avisa Nordlys.

I Solveig Horne fik vi en likestillingsminister som mente at gutter og jenter har like mye ansvar for voldtekter, som ville legge ned Likestillingsombudet og kutte pengestøtte til homoorganisasjoner. Hennes mest sjarmerende uttalelse var kanskje likevel at «Transpersoner 
må inn under 
pasientlovgivningen. Det er der de hører hjemme.»

Som Olje- og energiminister hentet de etterhvert inn den overgrepsmistenkte Terje Søviknes. Eller som han selv sa det da han misbrukte sin lederrolle overfor en 16-åring. I de fleste partier ville nok karrieren være over ved slike overtramp, men flere i Frp-ledelsen har helt siden hendelsen alltid ønsket ham tilbake på scenen. Nå fikk de viljen sin.

Så har vi selvsagt Sylvi Listhaug. Rent politisk er det lite hun foretar seg som er spesielt oppsiktsvekkende. Men språket hun velger å bruke er såpass provoserende og til tider såpass løgnaktig at det bidrar til en tilgrising av den offentlige debatten. Det skal innrømmes at enkelte av de mange kranglene hun ender i har vært underholdende. Det hjelper lite. Når historien om Erna Solberg skal skrives vil Listhaug neppe huskes for politikk, men for skitne angrep på motstandere og hyperaktiv bruk av sosiale medier.

Det er strengt tatt ikke mye Frp har gjort rent politisk som vil hefte ved dem alvorlig. Det som derimot har preget regjeringsperioden er en retorikk og en holdning til omverden som ofte vitner om både mangel på folkeskikk og respekt for andre meninger. For ikke å si folkeslag. Mye av adferden kan minne om Donald Trump og Sarah Palin, som kombinerer store ord med lav kunnskap og null respekt.

Man kan gjerne si at Frp har vært et friskt pust. Det er ikke helt usant. Noe av oppførselen kan være befriende satt opp i mot en tradisjonell grå og byråkratisk  adferd. Det hjelper lite, for det partiet egentlig bidrar til er å svekke folkets oppfatning av forvaltning og regjering.

Slik oppførsel fenger muligens hos hardcore-fansen, men det treffer heller dårlig utenfor denne smale kretsen. At de gikk rett i SV-fella og satte lederen sin i Finansminister-posten var også muligens en uklok avgjørelse. Som pengesjef har du stor innflytelse og høy status, men også vesentlig mindre spillerom i offentligheten. Det kan ha kostet SV dyrt, vi får se hvor mye det koster Frp.

Likheten mellom SV og Frp slutter ikke der. Der SV presterte å skyve ut sin gamle helt Erik Solheim under uverdige omstendigheter, maktet Frp å holde Carl I. Hagen helt utenfor regjering. Det er forståelig at han kunne oppleves som truende for Jensen og andre i ledelsen, men personlige kan enkelt reguleres gjennom avtaler og posisjoner. Carl I. Hagen er en av norsk moderne histories mest effektive politikere, med en evne til kommunikasjon som overgår de fleste. Å ikke benytte seg av ham når det endelig gjelder fremstår amatørmessig.

Frp hadde sjansen. Med en mer høflig og statsmannsaktig adferd kunne de bygge videre på den brede, folkelige appellen de hadde brukt årevis på å bygge opp. Den sjansen er antagelig brukt opp for denne gang, og sjansen for samarbeid har blitt redusert. Partiet har redusert seg selv fra bred og folkelig til et smålig nisjeparti. 

Der de over tid bygget opp et image som et sosialt bevisst parti og et parti for minstepensjonister står de idag til tider frem som et ensaksparti. Frps engasjement i innvandringsspørsmål har muligens vært historisk viktig for Norge, men da som et opposisjonsparti som stiller gode spørsmål til makten. I posisjon faller partiets retorikk ofte igjennom, og i en tid der den politiske enigheten i innvandringsspørsmål er tilnærmet total lyder den påfallende hul.

På mange områder har Frp klart overgangen fra opposisjon til posisjon forbausende dårlig, og enkelte av deres statsråder risikerer å huskes mer som underholdningsartister enn som politikere. Men det var alltid en risiko med et parti der identiteten til de grader er knyttet til det å være imot «eliten». Opprør gjør seg godt når du er underdog. Det gjenstår å se hvordan de takler en valgkamp i motvind, der det meste av den tradisjonelle Frp-retorikken antagelig kun vil slå tilbake på dem selv (gitt at de selv sitter med makten). Det krever omstilling, og det blir spennende å se om Jensen og co. er i stand til å overraske.        

Gjennom sin adferd har de antagelig skapt et glasstak for seg selv. Spørsmålet er om Frp faktisk har hatt en strategi for regjeringsperioden eller om de bare har vært «seg selv» litt for mye. Begge deler fremstår som uegnet.

NAV må legges ned

NAV er en av Norgeshistoriens mest mislykkede sosiale reformer. Nå er det på tide å erkjenne nederlaget.

NAV or Net asset value text on black block

Da det første NAV-kontoret åpnet på Trøgstad i oktober 2006, var det resultatet av en lang politisk prosess. Ideen var enkel nok, man ville samordne kontorene for trygd, arbeid og sosiale tjenester. På det som godt norsk kalles Stordrift. Det er slett ikke en ulogisk tilnærming, og det finnes mange eksempler på hvordan de tidligere kontorene har kunnet spille på hverandres kompetanse.

Som alltid når store reformer skal sjøsettes omsvermes den av utspekulerte og positive ordelag. Ikke ulikt dagens politireform og kommunesammenslåing. Fra politisk hold ønsker man skape et inntrykk av at reformen er en ren nødvendighet, nærmest styrt av naturlover. Men ikke alle var overbeviste om at NAV kom til å fungere, særlig fordi stordrift og sentralisering har en lei uvane med å lønne seg for den som drifter. Sjelden for den skal benytte seg av tilbudet.

Det viste seg raskt at NAV ikke fungerte godt for brukerne. Men prosessen ble fredet av en serie av helseministre. Budskapet var at omleggingen er så stor at det vil ta et ukjent antall år før vi ser de gode resultatene. Det virket i 5-6 år. NAV fikk stort sett være i fred, og de fleste problemer ble satt på kontoen for startvansker.

Ansiktsløs mastodont

Men tiden gikk, og brukerne ble ikke mer fornøyde. Tvert imot ble opplevelsene verre og verre. Det gikk opp for oss at vi hadde skapt en byråkratisk mastodont. Vel var det mye dårlig og ansiktsløst sosialt arbeid i de gamle sosialkontorene. På Aetat kunne du bli suicidal av de endeløse skjemaveldene. Sammen med trygdekontoret var også disse kontorene ubehagelige og østblokk-byråkratiserte uting. Men de var i det minste på plass i nærmiljøene. Og de hadde hver sin kompetanse.

Prosessen frem mot NAV-reformen var en kollektiv politisk feilkobling. For å bøte på ineffektivitet og inkompetanse hos to statlige og en kommunal (sosialkontoret) tjeneste vedtok man å i stedet skape én ny gigant. I praksis vedtok man å ikke løse problemene hos de tre gamle institusjonene, men heller starte på nytt. Slik skapte man

Dagfinn Høybråten og Bjarne Håkon Hanssen var begge sentrale i å sette reformen ut i livet. I etterkant har de vært samstemte i at reformen er mislykket. Hanssen har til og med innrømmet det åpenbare: at det kanskje ikke var så klokt å samle alle tjenester på en hånd.

Feilslått og kostbart

Stordrift og sentralisering er ikke nødvendigvis uklokt. Men man er nødt til å vite hva man ønsker å oppnå. Om målet kun er å redusere antall stillinger eller å redusere antall kontorer, så kan det være en god vei å gå. Men stat og kommune sitter med ansvaret for samtlige brukere disse tjenestene, og skal ha deres beste for øye.

Vi startet på nytt i 2006. Det var et spenstig forsøk, men det har vist seg å feile, på bekostning av hundretusenvis av brukere og enorme omkostninger over statsbudsjettet. Når Erna Solberg går til angrep på de få personene som utnytter NAVs ordninger bør hun først feie for egen dør; det er NAV som koster samfunnet dyrt, ikke brukerne.

11 år etter oppstarten er det på tide å konkludere med at prosjektet har vært feilslått ut fra de fleste kriterier, og fryktelig kostbart. Det er på tide å legge ned NAV. Vi bør igjen skille ut de tjenestene. Samtidig bør vi benytte anledningen til å skille ut mer enn tre tjenester. En stor del av NAVs brukere er avhengig av lokal spesialisering, og brukere med rusproblemer, dårlig psykisk helse, uføretrygdede eller arbeidsløse vil få mer igjen for et system som er delt inn i kompetente enheter og kontorer.

Stordriftsulemper

Vi må slutte å tenke stordrift, og vi må slutte å tenke sentralisering. Dette er ikke næringslivet. Dette er praktiske og menneskelige tjenester som skal møte mennesker der det er når de trenger det. Dette er tjenester som finansieres av folket. Kontorene i de nye tjenestene må være fysiske og lokale. Du skal møte mennesker, ikke skjemaer på en pc-skjerm.

Det man glemte var å kalkulere inn ulempene ved stordrift, og tapet ved sentralisering. For de fleste andre enn politikere og NAV-ledere er det enkelt å se at mangelen på lokale kontorer skaper et uhyggelig byråkratisk system. For de fleste andre er det også enkelt å se at det ikke skal være et mål med færrest mulige saksbehandlere eller at NAV-konsulentene skal betjene flest mulig fagfelt. Effektivisering gjør blind.

Til de som fortsatt tror at alt må samles for å kunne samarbeide: det stemmer ikke. Det er ingenting i veien for at to separate kontorer har felles rutiner for kommunikasjon, slik at brukere med flere behov kan benytte seg av flere kontorer uten å måtte begynne på nytt hver eneste gang. Slik det var med de gamle tjenestene. Det var dette man skulle løst i 2006. Vi har tapt mange år og et morbid antall milliarder på dette prosjektet, men nå er vi kanskje modne for å fortsette der vi slapp.

I praksis er politikere og statsforvaltningen så lei av dette «problemet» at de ikke engang vil vurdere å gjøre endringer. Men noen er nødt til å påpeke det opplagte: Vi trenger en omlegging av arbeid, trygd og sosiale tjenester, og NAV må legges ned.