hits

juli 2017

Narkotikaloven må tilpasses virkeligheten

Vårt strafferegime mot narkotika stammer fra 1960-tallet. Det fungerer verken mot avhengighet eller sosiale problemer, men holder mennesker med ruslidelser nede.

Police officer with the german shepherd police dog

Narkomane har vent seg til et liv på flukt fra politiet, og et liv inn og ut av fengsel. En livsførsel som er sterkt delaktig i å forsterke deres sosiale rang og utenforskap. Og vi straffer mer og mer ? antallet anmeldte narkotikaforbrytelser øker nesten hvert år. Fra nær 13 000 anmeldte narkotikalovbrudd i 1993 nådde vi nesten 50 000 tjue år senere (Statistisk sentralbyrå 2015). Mellom 60 og 80 prosent av anmeldelsene etterforskes. Antall siktede økte fra under fire tusen i 1993 til over fjorten tusen i 2013. Brorparten av siktelsene ender med dom. Det viser at samfunnet har endret seg, at tilgjengeligheten og bruken har økt betraktelig. Men det har også en annen side, nemlig at vi benytter straff som virkemiddel mot brukerne i større grad.           

Straff har vært det mest sentrale av virkemiddelet mot rusmidler siden narkotiske stoffer oppsto som et felles-vestlig problem med inntoget av cannabis på 1960-tallet. Den såkalte War on Drugs fra 1971 bidro til å formulere en internasjonal nulltolerant holdning til narkotika. Norge var blant de aller mest restriktive landene, likestilte alle rusmidler utenom alkohol og gjorde bruk og besittelse ulovlig. Karl Evang er arkitekten bak den norske tilnærmingen, og innførte visjonen om «det narkotikafrie samfunn». Han satt som helsedirektør fra 1938 til 72 (!) og frontet en forbudslinje som ble utviklet gjennom siste del av 1960-tallet. Den restriktive linjen ble videreført og skjerpet gjennom en ytterligere økning av straffenivået gjennom 1970- og 80-tallet.

Vårt strafferegime bidrar til at mennesker med ruslidelser betraktes som grove kriminelle. Straffelovens paragraf 162 gir en strafferamme på inntil to år for besittelse, tilvirkning, innførsel og bruk av narkotiske stoffer. Legemiddellovens paragraf 32 har en ramme på inntil seks måneder, og er den som brukes mot mildere forhold, som for eksempel ved brukerdoser av cannabis. Straffeloven opererer videre med egne rammer for «grove narkotikaforbrytelser» ved store mengder, med en strafferamme på mellom tre og ti års fengsel. Dette angår i all hovedsak smugling, produksjon og salg og er ikke like relevant med hensyn til ruslidelser og forbruk. Siden loven ikke skiller klarere mellom produksjon, salg, innførsel og bruk, gjør den brukeren i prinsippet like skyldig som selger og produsent. Avhengige låses i et mønster av bøter, gjeld og soning som det nærmest blir umulig å bryte ut av. Straff er en ytterligere belastning på toppen av helse- og avhengighetsproblematikk. Den avdøde jusprofessor Johs. Andenæs mente at «fremtidens dom kanskje vil være at narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff.».

Amerikanske tilstander

Vi ser ned på amerikansk straffepraksis, med lange straffer for relativt milde lovbrudd, som fortrinnsvis rammer unge, ikke-hvite menn. Kanskje er Norge likere USA enn vi liker å tro, for også her er det de fattige og svake gruppene som straffes hardest for laster knyttet til livsstil. Spissformulert kan man si at middelklassen fritt kan drikke sprit og øl i parken, mens marginaliserte grupper må i fengsel for å benytte rusmidler de er avhengige av. Fartsovertredelser straffes med bøter, mens besittelse av narkotiske stoffer straffes med fengsel.           

Straffelovkommisjonen anbefalte i 2002 å avkriminalisere bruk av narkotika, og mente at straff bare bør brukes mot handlinger som har skadevirkninger. Kommisjonen gikk inn for at «bruk av narkotika, samt erverv og besittelse til eget bruk, blir avkriminalisert». Tanken om at handlinger uten et offer ikke skal straffes, er lett å forstå, og bruk og besittelse av narkotika passer til beskrivelsen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum slo imidlertid fast allerede på pressekonferansen for meldingen at avkriminalisering er «helt uaktuelt for denne regjeringen» (Regjeringen Bondevik).           

Én måte å endre kurs på kan være å innføre væresteder for narkomane, der man får lov til å besitte og bruke rusmidler. Som et slags utvidet sprøyterom, men med tilhørende helsehjelp og fasiliteter som legger til rette for den som ønsker å komme seg ut av avhengigheten. Et værested vil være et overvåket offentlig rom med dispensasjoner fra øvrig lovgivning. Ideen har vært frontet av flere, og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) leverte sammen med Oslo Byaksjon et innbyggerinitiativ til Oslo bystyre i desember 2007, der de foreslo at deler av Galleri Oslo skulle gjøres om til et værested. Forslaget nådde ikke frem, og daværende sosialbyråd Sylvi Listhaug (FrP) var svært negativ fordi «politiet skal slå ned på kjøp, salg og bruk av narkotika. Hvis de skal slutte med det må vi endre loven og legalisere narkotika. Det er jeg imot.» (Dagbladet 2007). Hun ønsket ikke å vurdere en smidig bruk av lovverket, og demonstrerte hvordan folkevalgte viderefører den nulltolerante holdningen fra Karl Evangs tid.

Moralisme i sin styggeste form

Men i motsetning til hva Listhaug hevdet, behøver man ikke å legalisere narkotika for å opprette unntak, noe sprøyterommet i hovedstaden er et levende bevis på. Det ble opprettet 1. februar 2005 som et prøveprosjekt, og gis konkrete unntak fra legemiddelloven (gjort permanent april 2009). Sprøyteromsloven har som formål å «bidra til økt verdighet for mennesker med langvarig narkotikaavhengighet ved å tilby hygieniske rammer for injisering. Videre skal sprøyteromsordningen bidra til økt helsemessig trygghet, herunder forebygge infeksjoner og smitte og gi raskere hjelp ved overdoser, gjennom tilstedeværelse og tilsyn av helsepersonell. Formålet er også å bidra til økt mulighet for kontakt og samtaler mellom den enkelte bruker og hjelpeapparatet med sikte på tverrfaglig oppfølging og behandling» (Sprøyteromsloven 2004). Formuleringen er nøyaktig den samme som kunne brukes til et mer omfattende værested.           

Mangelen på sprøyterom illustrerer bedre enn noe hvor restriktivt Norge faktisk er. Vi har et i Oslo og fra høsten et i Bergen. Motstanden mot å innføre dette i andre byer er stor, blant folkevalgte og i organisasjonene. Striden om sprøyterom er hard i Trondheim, Tromsø, Stavanger, med stadige debatter mellom konservativ og liberal fløy. I Bergen var KrF en vellykket garantist mot sprøyterom i en årrekke, noe det nye byrådet heldigvis har maktet å rette opp i. Å nekte mennesker med avhengighetslidelser et minimum av verdighet og hygiene er moralisme i sin aller styggeste form.

Statlig regulering av cannabis

Det synes videre som et naturlig skritt å utrede forsøk med avkriminalisering av rusmidler. Statlig regulering av cannabis vil være et naturlig første forsøksprosjekt. Spørsmålet er dessverre fortsatt betent og knyttet til forbausende mye følelser. Det må vi lære oss å overse, og heller møte spørsmålet med fakta. Rasjonelt sett er det få årsaker til å definere cannabis som verre enn alkohol. Det har ikke hold i forskning, og strider mot manges rettsopplevelse. Fordi forbudspolitikken gjennom flere tiår ikke har gitt de resultater man håpet, har flere land forsøkt å seg med andre tilnærminger.           

Cannabis er blitt avkriminalisert eller tillatt under visse forutsetninger i store deler av den vestlige verden og Sør-Amerika. Blant annet i Nederland, Spania, Portugal, Australia, Canada, Kroatia, Kypros, Romania, Russland, Slovenia, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Israel, Italia, Argentina, Chile, Peru og Uruguay. I USA har fire delstater legalisert bruk og en viss besittelse, mens ytterligere 19 stater godtar medisinsk marihuana, noe som ifølge forskere  har ført til en reduksjon i tyveri og voldskriminalitet knyttet til smugling, samt nedgang i innførselen av narkotika fra det ulovlige markedet (Gavrilova m.fl. 2014).

Følelsene knyttet til dette spørsmålet er sterke, og det fremstår som om legalisering av cannabis har overtatt som den store symbolsaken mellom liberal og restriktiv side på rusfeltet. Et halvt århundre etter det store vestlige ungdomsopprøret er fortsatt hasjen et symbol på mørke og ukontrollerbare krefter. Hos A4-menneskene lever frykten for «hasjkulturen» i beste velgående. Og med forsvinnende få unntak er det A4-segmentet som preger politikken, frivilligheten, akademia og miljø- og helsearbeidet. Altså de arenaene som bestemmer ruspolitikken.           

Avkriminalisere brukerdoser

Det viktigste er at vi selv tester ut virkemidler for å se hva som fungerer, og hva endringen innebærer for ruskulturen. Ethvert lands egenart gjør at resultater ikke er direkte overførbare til norske forhold. Slik forkjempere hevder, kan et statlig regulert salg gi myndighetene økt oversikt og kunnskap om bruk, og dermed også over misbruken ? noe som igjen kan gi bedre kontroll over rekruttering. For i likhet med alkohol er cannabis et rusmiddel som kan føre til skader. Psykoser, konsentrasjonsproblemer og sosialt utenforskap er kjente farer. Det er likevel på tide at vi lærer oss å skille mellom cannabis og øvrige narkotiske stoffer, da førstnevnte ikke på noe vis bør sammenstilles med midler som heroin, amfetamin eller kokain, verken i individuelle eller samfunnsmessige skadevirkninger. Det er på høy tid at vi endrer den feilaktige oppfatningen fra 1960-tallet som fører til at hasj og heroin fortsatt omtales som det samme under merkelappen «narkotika».

Enkelte aktører hevder at vi bør vurdere en avkriminalisering av narkotiske stoffer generelt, og ikke bare cannabis. Det er en rasjonell tanke, og verdt å utrede, noe tenketanken Civita tok til orde for i et notat om norsk narkotikapolitikk i 2015. Slike ideer er fortsatt sterkt knyttet til magefølelse og privat moral, i stedet for å underlegges forskning og praktisk politikk. Vi bør vurdere en avkriminalisering av brukerdoser (bruk og besittelse), og justere regelverket slik at det rammer grossistene, og ikke brukerne. For selv om det er lett å støtte at produsenter og kommersielle aktører skal straffes, er det i praksis de avhengige som rammes hardest av lovverket.

Sosialpornografiens yppersteprester

Det ligger store penger i å fremstille mennesker som svake. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Sculpture of a priest who shows the way to a child.

 

Kommunikasjonsarbeid har mange sider, og en av de viktigste sidene ved den frivillige industriens forretningsmodell ligger i søke å omtales og betraktes på best mulig vis, som ideell, veldedig og frivillig. Bransjen ønsker ikke å oppfattes som en kommersiell industri, og legger vekt på språkføring i omtalen av seg selv. Utad er salg, kommersiell, inntjening, overskudd og produkt fyord, mens raushet, varme og verdighet er ord man ynder å knyttes til gjennom slagord, kampanjer og markedsføring. Prinsippet er like enkelt som det er effektivt: Assosier virksomheten til ett eller flere positivt ladede begreper, så vil enhver kritiker fremstå som det motsatte.           

Innad har organisasjonene for lengst tilpasset seg næringslivets kommersielle tankegang. En rapport fra Chr. Michelsens Institutt (Lange, Spissøy og Brudvik 2002) uttrykte: «Det synes å være en trend at organisasjonene nærmer seg næringslivet i måten å organisere seg på [...] I stadig større grad snakker en om organisasjonens produkter, kostnadseffektivitet og annen terminologi hentet fra næringslivet.» God merkevare- og omdømmebygging gir sterk moralsk kapital, og ingen liker å være motstykket til verdig eller raus. Verdien av å spille på folks sympati og følelser er stor, og empatien vekkes hvis man trekker frem menneskelige aspekter ved folk i vanskelige livssituasjoner. I siste instans handler det om å påvirke folk til å bli giver, medlem, følge, kjøpe produkter eller støtte organisasjonen gjennom ord eller handling.           

Selv om det er effektivt å vekke sympati, kan det hende det koster mer enn det smaker, at det fører til en stakkarsliggjøring av den svake. Innen bistand opererer man med begrepet poverty porn (fattigdomsporno) og development porn (utviklingsporno) for å beskrive det forenklede og stereotype verdensbildet som benyttes av frivillige organisasjoner for å samle inn penger. Den mest klassiske varianten er slike vi ser brukt av blant andre Kirkens Nødhjelp, der man avbilder svarte, afrikanske barn og appellerer til at man kan gjøre en innsats for dette barnet ved å gi penger.           

Foredragsholder og ekspert på global helse Alanna Shaikh har stilt spørsmålstegn ved hvor gunstig denne praksisen er for dem som mottar hjelpen, og peker på noen problemer knyttet til slik markedsføring. For det første hevder hun at budskapet fordummer givere og myndigheter, og skaper et kunstig og overforenklet bilde av at det finnes raske løsninger på kompliserte utfordringer. For det andre mener hun det kan nedverdige mottakerne og redusere dem til passive mottakere som ikke er i stand til å delta i å hjelpe seg selv. Hun gjør også et poeng ut av at dagens sosiale medieverden fører til at mottakere ofte vet hvordan de fremstilles, og at dette påvirker deres opplevelse av egne evner.           

Det finnes mange måter å samle inn penger på, og den frivillige industrien er med årene blitt kreativ. Stadig nye kampanjer og arrangementer skal få oss til å føle at den fortjener våre penger. Kirkens Bymisjons årlige julekampanje har fått navnet «Gled en som gruer seg til jul». Gjennom bred annonsevirksomhet oppfordres publikum til å sende en SMS med kodeordet glede. Det gir 80 kroner til Bymisjonen, og skal ifølge reklamene bidra til to middager til folk som ikke har mat på bordet, til «noen som trenger det». Reklamene har håndplukket folk som ser ut som de lever på gata.                      

Det er lett å ha sympati for slike aksjoner. Budskapet er enkelt: Noen har det vondt, og om du gir en liten sum, får de det bedre. I 2014 samlet Bymisjonen inn 29 millioner kroner. Et spenstig resultat etter noen få ukers kampanjevirksomhet, noe som ifølge informasjonsavdelingen ga 200 000 måltider. Et regnestykke som enten er helt feil eller som opererer med 21 millioner i administrasjonskostnader. Bymisjonens slagord om «noen som trenger», handler altså egentlig om organisasjonen selv.

Frelsesarmeen på sin side har sin julegryte, som de plasserer ut over hele landet. Presse og kjente artister stiller så opp for å promotere og støtte aksjonen, som i praksis er en flere uker lang bøsseinnsamling. I 2014 satte de ny rekord med 32 millioner. Da Frelsesarmeens Othilie Tonning startet gryteinnsamling i Norge i 1901, var det på grunn av et helt konkret behov for å skaffe midler til fattige kvinner, til mennesker som rent faktisk ikke hadde mat på bordet. Et narrativ som også brukes i dag: Velferdsleder i Frelsesarmeen Elin Herikstad sier at «[u]ten bidragene fra gavmilde nordmenn i julen, hadde vi ikke kunnet hjelpe de som ikke har det så lett. Jeg håper de som gir i julegrytene vet hvor mye det betyr for den enkelte i deres hverdag».

Budskapet er at hver krone gir varme, men også at for hver krone du ikke legger i gryta til Frelsesarmeen, må noen lide. På hjemmesiden sin har Frelsesarmeen en knapp som heter «Hva går pengene til?», der vi kan lese: «Med ditt bidrag kan en liten pjokk holde seg varm på føttene. En som søker nattely på pappesker kan få et varmt måltid.». Men hva betyr det i praksis? Går pengene til ved, sko eller regninger? Frelsesarmeens hjemmeside gir en grei og ganske annen forklaring. Den opplyser nøkternt om at pengene brukes til bedriftens «arbeid året gjennom», som minner mer om driftsmidler enn øremerking.

Når Kirkens Bymisjon ruller ut julekampanjer med bilder av håndplukkede forpinte sjeler og oppfordrer til å overføre penger via tekstmelding, kan det godt være at andeler av midlene går til det reklamerte formålet. Kampanjens signaler kan likevel innebære et tapsprosjekt for dem det gjelder. Ingen middag kan erstatte utstøtelsen og fornedrelsen som ligger i å defineres som svak og evneveik. Kampanjer vekker sympati fordi de tilsynelatende skaper et bånd mellom giver og mottaker, mens de kanskje i realiteten sementerer den svakes posisjon. Alannah Shaikh stiller således et betimelig spørsmål: Hvordan vet vi når de innsamlede pengene ikke lenger er verdt skaden som oppsto ved at de ble samlet inn?

Innsamlingsmarkedet er preget av sterk konkurranse, og sympati er den ledende verdien. Aktørene er inspirert av bistandsindustriens evne til å kombinere et lidelsesbudskap (bilder av sultne, søte barn med store øyne) med en følelse av nærhet til mottaker (geitekampanjer, personlige fadderordninger). Den norske industrien kombinerer virkemidlene med sitt eget tilpassede budskap fra den norske hverdagen. Det underliggende budskapet er enkelt: En person trenger hjelp, og du kan bidra her og nå. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.