hits

Blogg

Gratis kollektivtrafikk og bybroer

Miljødebatten mangler visjoner. Alt handler om skam, skyld og straff. Her er to ideer som kan endre den elendige stemningen: Bybroer og gratis kollektivtrafikk.

Miljøpolitikken er redusert til en smålig kamp mot bilistene, og den nasjonale debatten har mistet visjonene. Tomprat og moralisme hjelper ingen, som du kan lese mer om her.

Når miljøpolitikk domineres av sure moralister er det lett å melde seg ut. Det behøver selvsagt ikke være slik, men det er lett å glemme. Det er fullt mulig å gjennomføre tiltak som bidrar i folks hverdag, i stedet for å hemme og straffe.

POLITIKERNES KNEFALL

Miljøpolitikk basert på tvang og sanksjoner mot befolkningen er i realiteten en kapitulasjon. En innrømmelse av at man ikke vet hva man gjør og at man ikke har visjoner eller evne til å gjøre noe virkningsfullt.

For ønsket man virkelig å endre gjennom straff, så var det ikke befolkningen, bilistene eller konsumenter man skulle gå etter. Det selvsagte målet ville være skipsfarten, industrien, matvarehandelen og produsenter. Med unntak av en gjennomgående oljekritikk ser vi få forsøk på slikt.

De fleste tiltak handler om å ramme de man kan, som betyr de som ikke har noe å svare med. Altså befolkningen. Det vitner om et desperat ønske om å vise at man gjør noe, vise at man tør. Symbolpolitikk av verste sort.

DÅRLIG KOLLEKTIVTILBUD

Hvis miljø, trivsel, luft og støy i byene virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivtrafikken noe av løsningen. Men dyre og stappfulle busser og trikker er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i kollektivtrafikken.

Om man virkelig mente noe med alle festtalene i forhold til kollektivløsninger, måtte man for det første slutte å øke prisene. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåfører holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Dette slipper man ved én enkel operasjon, nemlig å gjøre kollektivtilbudet gratis. I første omgang lokale løsninger landet over, buss, trikk og t-bane. Finansiert gjennom skattemidler. Dernest kan man se på tog og regionale bussforbindelser.

ENKLE LØSNINGER

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det er lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

Så må man samtidig gjøre kollektivtrafikk behagelig. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

Dernest må vi ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

BYBROER

Et ytterligere tiltak som både er konkret, gjennomførbart og visjonært er bybroer. Fotgjengeroverganger i byer tilhører fortiden. La oss heller bygge små broer rundt om i byene, slik at verken fotgjengere, sykler, busser, trikker eller biler behøver stoppe opp.

Altså ikke en gangbro noen sjeldne steder for å tekkes trafikken. Nei, små bybroer alle steder der venting og kork er et daglig ubehag.

I prinsippet kan man variere om broa er for bilene eller fotgjengerne, begge deler er effektivt. Broene bør også lages slik at de er vakre, funksjonelle og gjerne med både toalett, sitteplasser og drikkevann. Slik kan broene bli en god unnskyldning for å igjen tilby elementære tjenester, noe særlig de eldre savner.

En gjennomført satsing bybroer vil ikke bare skape bedre og tryggere byer, men også bli et varemerke for Norge. Broene bør både utvikles og produseres i Norge. Det kan raskt bli en gullkantet eksportartikkel til andre storbyer.

FELLES LØFT ISTEDENFOR STRAFF

Det er fullt mulig å drive positiv miljøpolitikk i stedet for negativ og hatefull. Det er fullt mulig å kjempe politisk for tiltak som bidrar i folks hverdag i stedet for å stadig gjøre ting vanskeligere.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er slike tiltak. Som kan skape bedre byer og bedre miljø. Da hjelper man både fellesskapet og individet. Man løfter sammen i stedet for å straffe enkeltvis.

Kort sagt så er det viktig å tenke konstruktivt, visjonært og konkret.

Istedenfor å doble bompengene, som jo for alltid vil leve under mistanken av å først og fremst være en ekstrainntekt for det offentlige, kamuflert som «miljø» og «kollektivsatsing». I tillegg er det svært usosialt og rammer kun de med dårlig råd.

Istedenfor å fjerne parkeringsplasser i rekordfart uten å gi beskjed eller tilby realistiske alternativer. Å foreslå at folk kan bruke de svindyre parkeringshusene er å holde innbyggerne for narr.  

Istedenfor å intensivere bøteleggingen av feilparkeringer, som strengt tatt neppe utgjør et stort problem. Men det er en god inntekt.

Istedenfor stupide diesel-forbud basert på løgner og feil bruk av forskning.

MILJØMORALISMEN TAPER

Dette bunner dessverre ut i moralisme. Av en slik art som verken eier evne til selvkritikk eller ydmykhet. Derfor har jeg ingen tro på at tonen eller virkemidlene endres med det aller første.

Like fullt seirer ofte sunn fornuft over tid. I fremtiden er det neppe hat og straff som preger miljøtiltak, men heller kreative, visjonære og konkrete prosjekter som er til gode for folket.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er et skritt i riktig retning.

Miljøbevegelsen forurenser miljøsaken

Tompratet om «omstilling» og «grønt skifte» har blitt en spøk. «Klimasaken» er opphøyet til religion. Miljø og natur er viktig, men miljøbevegelsen og fanatiske politikere gjør den mindre vesentlig. 

Da en samlet miljøbevegelse protesterte mot Statoils engasjement i oljesand i Canada så vi glimt av den ryddige og saklige miljøkampen. Den som peker på problemer som alle kan se, som handler om direkte ødeleggelse av miljøet. Statoil investerte tungt i noe som ødela naturen, drev urfolk fra sine eiendommer og gjorde mennesker og dyr syke. Mer åpenbar grådighet enn oljesand-prosjektet er vanskelig å finne.

Engasjementet rundt oljetelting i Lofoten har noen av de samme elementene. God og konkret miljøsak som tar side med naturen og lokalbefolkningen. De av oss som er vokst opp på 80-tallet husker flere slike saker, som bidro til å skape en historisk stor miljøbevegelse.

Det er ikke lenger slik. Sakene er ikke håndfaste, og miljøbevegelsen har utviklet seg til en grådig organisme som helst ønsker at såkalte klimasaker skal dominere nyhetsbildet hver eneste dag. Uavhengig av om det er relevant eller ikke. Man har skapt en religiøs forstilling om at «feltet» (klimasaken) er viktigere enn alt annet, og at alle andre nyheter er underordnet.

Dels er det fordi miljøorganisasjonene har hatt en kraftig økonomisk vekst. De er blitt mange og store, og forsøker derfor å skape permanente bekymringer. For interesseorganisasjoner er det intet bedre enn konstante bekymringer. Man har fått et politisk parti, forgreninger i flere andre partier og tydelige representanter i rikspressen. Noe som i utgangspunktet er bra. Hadde det ikke vært for at flesteparten av de som skal representere saken henfaller til tro, ideologi og hellige steintavler.

Korsfarerne i Oslo

Det er alltid synd når en god sak ødelegges av tåper og fanatikere. Slik hooligans, FIFA og NFF ødelegger mye for fotballen har klima-fanatikere ødelagt mye for naturvern og miljøsak. Eksemplene er mange, og dessverre er Oslo blitt det perfekte eksempelet. Fra diesel-forbud, eksplosjon i bompenge-satser til hyperrask nedleggelse av parkeringsplasser over hele hovedstaden.

Diesel-forbudet ble basert på løgner om forskning og dødsfall som aldri har vært i nærheten av sannheten. At byrådet fortsetter å hevde det gjør det bare verre, for det finnes en fasit som sier noe helt annet.

Drastisk økning i bompenge-prisene og fjerning av parkeringsplasser er ledd i den misforståtte strategien om å straffe bilister i stedet for å skape ordninger som stimulerer til positive endringer. Man glemmer at det ikke er bilene man straffer, men innbyggerne. Dermed gjør man «saken» en enorm bjørnetjeneste.

Miljøpolitikken i Oslo har utviklet seg til en parodi på FrP-ernes fordommer mot miljøbevegelsen og MDG, med fullt fokus på å straffe bilister og en høy dose selvhøytidelighet. Fine ord og vikarierende motiver, der man bruker «fordeling», «rettferdighet» og «klima» om hverandre, alt ettersom det passer byrådets egne interesser. Nytalen sitter svært løst.

Elendig kollektivtrafikk

Men verken parkering eller bompenger kan konkurrere med den pinlige «kollektivsatsingen». Hvis miljø, trivsel, luft og støy virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivløsninger og sykkel åpenbare virkemidler. Men dyre og stappfulle busser er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i Oslos kollektivtrafikk.

Ordet «satse» brukes av alle, om alt. Om man virkelig mente det i forhold til kollektivløsninger i Oslo, så måtte man for det første slutte med konstante prisøkninger. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåførene holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Enkelt å gjøre noe med

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det ingenting ved hovedstadens kollektive løsninger som gjør de til en bedre opplevelse enn i hvilken som helst storby i Europa. Snarere tvert imot.

Det finnes tre åpenbare grep man kunne gjennomføre, som ville representere et vannskille i kollektivsatsingen:

1. Gratis kollektivtrafikk.

Gjør all kollektivtrafikk gratis, skattefinansiert. Det vil være lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

2. Satse på komfort.

Gjør kollektivtrafikk til en behagelig opplevelse. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

3. Nok avganger.

Ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

Det idiotiske grønne skiftet

Men miljøsak handler ikke om Oslo. Den foregår nasjonalt og kommuniseres i alle kanaler. Og nettopp kommunikasjonen er et av dets dype problemer. Vi får stadig nye moteord og vendinger tvunget på oss fra både politikere, media og organisasjoner. Få av disse gir mindre mening enn det såkalte grønne skiftet.

Det «grønne skiftet» er en stupid forenkling av naturen som bare egner seg til å forvirre, og en forsimpling av historiske prosesser. Snakk gjerne om konkrete «grønne» elementer i økonomien eller industrien, men se til å slutte å snakke om miljø som om det var en unge vi må skifte bleie på.

Gjennom språket og politikeres forbausende lite konkrete visjoner om «omstilling» reduseres miljøet til noe skittent som må vaskes, til noe dysfunksjonelt som må repareres. Slik er det ikke, og selve det forfeilede perspektivet legger en trøtt, byråkratisk hinne over de fleste klima- og naturvern-samtaler i det offentlige rom.

De siste dagers hellige

Miljøbevegelsen selv bidrar dessverre som premissleverandører til dette språket, og sørger attpåtil for å forsterke flosklene med tro og ideologi. Ordskiftet er stadig oftere preget av religiøs overbevisning.

Det er ikke noe nytt at mennesker som brenner for noe kan henfalle til ideologisk religiøsitet. De fleste politiske saker har blitt rammet av dette. Og når fanatikerne attpåtil får mye makt, så ønsker de selvsagt å forsvare denne makten. Derfor gjelder det både å prate med størst mulig overbevisning, og i tillegg sørge for å få ennå mer makt.

Dommedagsprofeter har alltid en viss appell, de er befriende overbeviste om sitt verdenssyn, og villige til å ofre seg for saken. Men i en forsøksvis saklig offentlighet klinger det falsk, i det minste for de som ikke deler troen. Deres bruk av vitenskap er mildt sagt tvilsom, og til tider ren svindel.

Men er saken god nok kan man tillate seg en viss manipulasjon, vil noen tenke. Neppe, en sak vil nok alltid tape på sikt hvis frontfigurene jukser med tall og fakta. Å manipulere virkeligheten til egen fordel er noe som kjennetegner nettopp fanatikeren og den religiøse. Heldigvis lever vi i en tid der informasjon er tilgjengelig og falsknerier avsløres relativt enkelt.

Klimakampens bakside

Det spesielle med «klimakampen» er at den har hatt en såpass bred appell. Til en viss grad er det bra, for den inneholder gode miljøsaker og sunt naturvern. Men den store kategorien «klima» har for lengst forurenset de fleste gode enkeltsakene. «Klima» er til en viss grad blitt en spøk. Det har å gjøre med den hellige overbevisningen om at man har Rett.

Dermed skyver man svært mange mennesker fra seg, som normalt ville kunne engasjere seg i fornuftige saker om miljø og natur. Den brede appellen gjør også at en stor del av befolkningen tillater seg å harselere over motstridende meninger. Vi ser det hver eneste gang noen taler imot, eller kommer i skade for å mene noe annet. Hatefulle forsøk på karakterdrap fra politikere, presse og organisasjonene er som oftest svaret.

Det er uhørt å mene noe annet enn FNs klimapanel. Horribelt, trangsynt og nærmest ondt. Det er både synd og ekstremt, helt uavhengig av om FN har rett eller ikke. Tilhengerne av dette ekstreme synet er mange, og oppfører seg som vitenskapsmenn på høyt nivå. De avfeier nye, upassende forskningsresultater med den største selvfølgelighet, og omfavner andre, passende resultater som om de forsto noe som helst av dem.

Tanketom flokkmentalitet

Klima-fanatikere oppfører seg som om de er utlærte, og som om vi har alle svar vi trenger. Det beste som kan sies om et slikt verdensbilde er at det utstråler en sjarmerende selvtillit. Dessverre er den kun et resultat av kollektivt press. Eller flokkmentalitet, om du vil. Noe å hegne om, kjempe for og tro på. Slik mange tyr til religion.

Til deg som allerede kvesser klørne: jeg sier ikke at FNs klimapanel tar feil, eller at alle forskerne som har signert under FNs klimaflagg ønsker å lure noen. Det har jeg ingen interesse av eller forutsetninger for å si noe om. Like lite som du har noen forutsetning til å mene at den representerer en endelig sannhet. Det jeg sier er at debatten om sannheten må få leve videre.

Til deg som er hellig overbevist: la de som mener noe annet komme til orde. De er neppe onde, men har bare andre oppfatninger enn du har. Bruk argumenter i stedet for merkelapper. Snakk norsk i stedet for å drive politisk retorikk.

Det verste som har skjedd for miljø- og naturvern er at «klimasaken» har blitt opphøyd til et religiøst dogme. Den offisielle tenkningen rundt slike spørsmål har godt av motstemmer. Miljøet selv er avhengig av motstemmer. Nei, jeg snakker ikke om Statoil, FrP eller andre med økonomiske interesser som skader naturen. Men om mennesker som ser verden på en annen måte enn deg.

Miljøsaken må gjenvinne troverdighet

Hvis miljøvern skal gjenvinne sin troverdighet og få den plassen i politikken som mange av oss mener den fortjener, så må mange av klima-fanatikerne enten vike plass eller vokse opp.

Noe av det nyttigste som kunne skjedd var om et av de store partiene tok saken til seg på alvor. Uten fanatisme, men ærlig i møte med næringsliv og oljeproduksjon. Det virker ikke Høyre interessert i, og har nok altfor mange gode venner i næringslivet til at det er realistisk. FrP teller ikke i denne sammenhengen, til det er de med få unntak altfor useriøse og ideologiske (med motsatt fortegn).

AP både kunne og burde tatt saken, men virker handlingslammede og har tunge venner i næringen gjennom LO. Dessuten sitter partiet med ledertrøya i Oslo, noe som vitner om svak dømmekraft på vegne av miljø- og naturvern.

Derfor ligger kanskje håpet i at partier som SV, Venstre eller KrF skal innse at det går an å snakke om miljø uten å bruke floskler og fundamentalistisk logikk fra miljøbevegelsen. Lykke til med det.

Nei, prosessen må nok gå sin gang. Fanatismen vil fortsette ennå en stund, særlig så lenge det er enorme økonomiske interesser i feltet. For deler av fanatismen er dårlig skjult kommersiell egeninteresse. Det er slikt de mest ekstreme ikke vil oppdage før i ettertid.

Arbeiderpartiets fall, del 1: Ledelse

Landets viktigste organisasjon har mistet seg selv. Arbeiderpartiet trenger ledere som vet hva det vil si å leve i Norge. Det betyr dessverre at noen må gå.

Når pressen leter etter problemer hos Arbeiderpartiet snakker de mest om valgkamp-strategier. Det er interessant nok, men ikke særlig relevant. Partiets problemer stikker langt dypere enn noen taktiske feilgrep. De samme ekspertene har også problemer med å analysere lederstriden og maktkampene i partiet.

Årsaken er at journalistene jobber tett på dem de skal skrive om. Ofte er de venner med dem, og ferdes i de samme sosiale nettverkene. Det gir den samme mekanismen som gjør at lokalaviser ikke driver seriøs politisk eller økonomisk journalistikk. Båndene er altfor tette. Det reduserer de fleste analysene til forutsigbare selvfølgeligheter og bortkasta tid.

Før valget tok jeg til orde for at Arbeiderpartiet burde tape valget, at det ville være til det beste for partiets fremtid. Det står jeg ved. Regjeringsmakt kunne kamuflert de interne problemene og ukulturen i noen år, men man ville ikke fått muligheten til å rydde opp. Nå har den anledningen presentert seg med full kraft.

Dessverre tyder alle signaler på at ledelsens innsikt i egne utfordringer er lav. Man behøver ikke være klarsynt for å skjønne at deres såkalte «evaluering» neppe kommer til å sette fingeren på partiets virkelige problemer. Ingen ønsker skyld, og da tar heller ingen ansvaret. Konsekvensene av manglende selvinnsikt blir blodig underholdende for oss utenfor partiet, men neppe til særlig hjelp for organisasjonen selv.

Avstanden mellom grasrot og ledelse

Arbeiderpartiets store avstand mellom ledelse og grasrot har vært synlig i en årrekke. Distansen mellom partiets historiske ånd og ledelsens næringslivs-inspirerte merkevarebygging er enorm. Man må faktisk lete litt for å finne spor av de tradisjonelle verdiene vi forbinder med partiet fra gammelt av.

Kontrasten var sjelden større enn da Støre lot seg avbilde med Thorbjørn Berntsen like før valget. Du skal dypt inn i milliardærmiljøene for å finne en skarpere kontrast til leppa fra Grorud. Adelsmannen med landsted og hedgefond-sparing skal jobbe meget hardt for å kvitte seg med inntrykket han har skapt. Særlig fordi inntrykket synes å stemme, og det er en dårlig idé å kvitte seg med seg selv.

Men Berntsen symboliserer et langt større problem for Arbeiderpartiet enn kun partilederen, nemlig mangelen på troverdige ledere i det hele tatt. Av profilerte tillitsvalgte i partiet, er det vanskelig å finne noen som har det minste snev av normal bakgrunn. Vaskehjelper, sjåfører og industriarbeidere kan bare glemme å drømme om noen plass i dagens arbeiderparti. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forteller mye om hvordan partiet har utviklet seg.

Ledertrioen illustrerer dette aldeles utmerke på egen hånd. Bak adelsmannen Støre finner vi superbroilerne Tajik og Giske. Som dog i motsetning til Støre har fartstid i partiet, og derfor også teoretisk sett arbeiderbevegelsen. Men å vokse opp i AUF/AP gir ikke lenger den nærheten til arbeiderbevegelsen som det engang gjorde. Det er ikke bare enkeltpersonene, men selve partiet som har slitt seg.

Fortidens AP-ledere ville aldri fått en plass i partiet idag. De ville snarere passet barna til ledelsen, vært vaskehjelper eller vaktmestere på deres landsteder. Noe flåsete formulert, men heller ikke usant.

Når Støre selv har gjort seg mer utilgjengelig enn noen annen politiker, beveger han seg ut av den norske politiske kulturen. Det må han få lov til, men slikt straffer seg over tid. Han utilgjengelighet har vært en særdeles lite klok strategi som bør revurderes. Det bare understreker hans bakgrunn og utydelighet, samtidig som det aktivt undergraver Arbeiderpartiets muligheter til å igjen bli et folkelig parti.

LO-paradokset

Valgkampstøtte på flere titalls millioner og nærhet i styrerommet kommer godt med for både LO og AP. Og selv om det for noen av oss er en demokratisk uting som mest minner om italienske eller rumenske forhold, er det liten tvil om at den økonomiske smøringen kommer godt med. Men det skaper ikke ekte tilhørighet, og det tilfører ikke ledere fra grasrota.

Spørsmålet blir da om det ville være mulig å rekruttere tillitsvalgte på en annen måte. Standardsvaret fra ledelsen er at det bare er å «engasjere seg». Nei, det er ikke det. Alle som har noenlunde innsikt i partiorganisasjoner vet at det krever langt mer enn å bare «engasjere seg».

Og paradokset er såpass skrikende at selv ledelsen burde ha hørt det: I dagens Arbeiderparti har du ingen sjanse med bakgrunn fra arbeiderklassen. Uten relativt høy utdannelse og/eller plettfri partibok har du rett og slett ingenting i partiet å gjøre. Den dannede makteliten har kuppet landets største parti. Det er ikke bare et tankekors, men en historisk tabbe.

Kolberg har helt rett

En ny lederstrid i landets største parti er en sann glede for alle som er glade i politisk drama. Etter sosialdemokratiske partiers nærmest systematiske svikt i Europa gjennom en årrekke, er partiledelsen nødt til å ta seg noe tid for å forstå sin egen situasjon. Så er de nødt til å være ydmyke for virkeligheten. Kartet og terrenget og så videre. Tid vil de nok ta seg, for det gagner dem selv. Ydmykheten er det langt verre med.

Den gjennomtenkte Martin Kolberg illustrerte dette godt i politisk kvarter på NRK etter valget. Han mener eliten i Europas sosialdemokratiske partier ikke opplever den virkeligheten som arbeidsfolk lever i. Han kaller det til og med et «svik». Bravo, tenker man. En ærlig Arbeiderparti-topp som har skjønt det de fleste andre har forstått for lengst. Neida, det viser seg at analysen ikke gjelder for det norske Arbeiderpartiet.

Det er så man nesten ikke tror hva man hører. At Raymond Johansen og andre lojalt avfeier spørsmål om lederdiskusjon er greit nok. Hva annet kan de svare rett etter valget. Hva annet kan de formidle før de har rukket å engang samle seg. Det blåser kraftige vinder i toppen, og mulighetene åpner seg i turbulente tider. Det gjelder å være tilbakelent og avvente.

Men at den drevne og kaldblodige Martin Kolberg stiller en såpass presis diagnose om elite-sykdom i partiene (før han nødvendigvis må frita sitt eget parti for kritikken) er interessant. Han vet utmerket godt hva han gjør, og en mer knusende dom over Arbeiderpartiets utvikling finner du ikke engang på høyresiden.

Valgkampen avslørte ledelsen

Som mange har påpekt fungerte ikke valgkampstrategiene særlig godt for partiet. Å spille på økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet har blitt omtalt som en tabbe fordi tiden vi er inne i viste seg å være bedre for folk enn AP forutså. Og at det dermed var vanskelig å kjennes seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen til partiet. Det er nå så.

Den virkelige feilen lå ikke i feil strategi, men i manglende evne til å tilpasse seg underveis. Å tviholde på strategier som ikke virker er dårlig lederskap. Da må man improvisere, og de eneste tilløpene til det kom mot slutten av valgkampen. Ledelsen bestemte seg for å gå til koordinert frontalangrep på Sylvi Listhaug.

Denne improvisasjonen avslørte flere mangler. For det første var det en lite klok strategi, improvisert eller ikke. All erfaring viser at politisk hakking sjelden gagner andre enn den som hakkes på. For det var kvalitet på angrepene lav. Ingen av APs (mange) utsendte hadde gode nok retoriske evner til å ramme listhaug direkte.

De indirekte forsøkene, som skulle ramme Erna Solberg og Høyre ved å klistre dem til Listhaug, var ennå mer mislykket. Politisk retorikk er en kamp, og her tapte de slag etter slag, tydeligvis uten å innse det selv. Å tape en diskusjon behøver ikke være så ille, men her ga de attpåtil en serie av gratispoeng Høyre og Frp. Som takket og bukket hele veien til valgdagen.

Ledernes egeninteresse dreper kampsakene

Partisekretær Kjersti Stenseng har foreløpig hatt den utakknemlige oppgaven å forsøke å kommunisere indre samhold og god ledelse. Hun har ikke hatt særlig suksess med det, rimeligvis. Å fungere som spindoktor og lynavleder rett etter et historisk nederlag er ikke hyggelig.

Men det ville være fullt mulig for både Stenseng og Støre å opptre med større ydmykhet. Ikke fordi vi skal få gleden av å ydmyke taperne, men fordi det ville gitt deres egne et håp om en åpen og troverdig prosess i tiden som kommer. Den manglende ydmykheten signaliserer det motsatte.

Måten de omtaler «grasrota» på får det til å høres ut som om medlemmer og lokale tillitsvalgte egentlig bare er et hinder. Som de fleste vet er et misforhold mellom grasrot og ledelse starten på slutten. Dagens ledelse er vesentlig mindre opptatt av lokal forankring enn hva partiet tradisjonelt har praktisert. Helt i tråd med den nye generasjonen politikeres syn på ledelse, og helt i tråd med deres syn på seg selv.

Det siste kan høres flåsete ut, men er noe langt mer. Alle mennesker jobber i stor grad for seg selv, men det finnes de som også jobber for en sak, en gruppe eller en visjon. Den nye generasjonen politikere gjør ikke det. Og i mangel av sak kommer egen person i sentrum av motivasjon og strategi.

Maktkampen er i gang

Maktkampen i Arbeiderpartiet er et faktum. Fraksjoner og personer vil bruke vesentlig med krefter på å posisjonere seg selv og ødelegge for andre. Brutalt for noen, men slik er verden. For oss utenfor kan det gi god underholdning, men også et visst innsyn i en viktig prosess i landets kanskje viktigste organisasjon.

Dette innsynet begrenser seg dessverre foreløpig til lekkasjer og anonyme sitater. Men mennesker midt i striden er ikke troverdige rapportører. Alle utspill, alle lekkasjer og all bevegelse har en agenda. Sakene om Trond Giskes inntreden i finanskomiteen er

et grelt eksempel. Å skyve «likestilling» foran seg for å ramme politiske rivaler er direkte nedrig. At partiet nedlater seg til slik gjørme i offentligheten avslører dyp desperasjon.

En kamp om posisjoner og innflytelse vil dessverre stjele den energien partiet behøver for å reformere seg selv. Med mindre selve striden ender med reformasjon, det er fullt mulig. Selv den bitreste maktkamp kan ha en rensende effekt. Men det er lite sannsynlig at noen av de trolige vinnerne representerer noe faktisk nytt. De aller fleste tilhører samme maktelite. Og da er man like langt, bare med litt mindre krefter og et ennå svakere omdømme.

I sakene som skal lekke ut de kommende månedene vil vi se mange eksempler på dette. Desperat egeninteresse og grådig maktvilje. I slike maktkamper kommer også journalistenes forsiktighet til sitt mest uheldige uttrykk. De vet langt mer enn de tør la komme på trykk, for redaktørenes mangel på uavhengighet gjør at de ikke evner å gi dype nok analyser.

Partilederen og fremtiden

Det er liten tvil om at Støre har blitt et problem. Hans person og bakgrunn forsterker avstanden mellom partiledelse og grasrot på en nesten grotesk måte. Den suverene utenriksministeren har blitt til den som tapte valget som ikke kunne tapes. Han har erfart at det er noe annet å lede et parti enn å et departement.

Det er vanskelig å se at Støre har tilført noe som helst som partileder. Partiets visjon og retning har blitt vesentlig mer uklart, helt i takt med at han selv er utydelig. Partiets eierskap til saker svinner også hen under lederens vaghet. Kompetansen hans er det ingen som kan utsette noe på. Men gjennomføringen og retorikken er det all mulig grunn til å kritisere. Vi får bare forutsette at partiet selv evner å omtale dette internt. Jeg tviler.

Det er ikke gitt at Støre slutter. Han kan arbeide seg gjennom motgangen og bli en sterkere ledere om fire år. Men da mister partiet sjansen til å endre ukulturen. De kan vinne meget vel valget under Støres ledelse, men da vil vi etterhvert se et parti som har mistet kontakten med sitt tradisjonelle grunnfjell. Det er ikke verdens undergang, men for arbeidere er det stort tap.

Arbeiderpartiet har sluttet å ta sine opprinnelige velgergrupper på tilstrekkelig alvor. I jakten på å tekkes alle grupper mister de noen av røttene sine. Partiet kan ikke bare basere seg på støtte fra offentlig ansatte. Selv om det er mange av dem vil de forhåpentlig aldri kunne utgjøre et grunnfjell for et stort parti. Det vil i tilfelle markere det liberale demokratiets nederlag.

Ny leder

Om Støre skiftes ut vil det rimeligvis bety opprykk for enten Trond Giske eller Hadia Tajik. Jeg tror personlig at førstnevnte ville vunnet årets valg for partiet. Sistnevnte er det vanskeligere å vurdere, hun er særdeles dyktig og skarp og appellerer til en av partiets store satsingsområder, nemlig innvandrervelgerne. Likevel utstråler hun en flinkhet som muligens kunne være en ulempe. Selv om begge nestlederne er det man kaller broilere, så er det langt mer tydelig hos Tajik enn hos Giske.

Det viktigste for partiets kultur er ikke nødvendigvis hvem som er lederen, men at ledelsen gjennom sentralstyret og andre tillitsvalgte makter å reformere sitt indre liv. Spørsmålet er om noen i den nåværende ledelsen er enig i det. Eller om de i det hele tatt ser det.

Det optimale for partiet var en vesentlig utskiftning av sentralstyret og ledende tillitsvalgte, men slikt kan bare skje over tid. Derfor er det helt avgjørende å legge langsiktige strategier for rekruttering og utvikling av fremtidens ledere. Dernest bør partiet endre sitt forhold til LO. Dagens samrøre hører ikke hjemme i et moderne demokrati. Når partnerskapet handler mer om enkeltpersoners egeninteresse og penger enn om sak, så bare beviser det at modellen er foreldet.

Men den viktigste analysen er også den enkleste: Arbeiderpartiet må erkjenne hvem de er og hvor de kommer fra. Så må de dyrke seg selv. Det betyr at noen må gå. Men det betyr også at arbeiderbevegelsen får sjansen til å rekruttere og utvikle nye typer ledere. Ledere som har kontakt med det virkelige liv, og som vet hva det vil si å leve i Norge.

Utenriksminister Støre

Som en liten avsporing er det interessant å leke med tanken på at Solberg tilbyr jobben som utenriksminister til Støre. Selvsagt utenkelig, men like fullt veldig fornuftig for alle parter.

Høyre ville fått den beste Norge har å by på i rollen, Støre ville gjenopprettet sitt rykte og Arbeiderpartiet ville kvittet seg med noen åpenbare problemer. Politisk sett står Støre allerede så nært Høyre at det er vanskelig å se hvor grensa går. Tankeleken er en god illustrasjon på Arbeiderpartiets radikale endring.

Smålig angrep mot Jagland

Jagland kritiserte norsk presse. Slikt straffer seg. Ingen skal tukle med pressens selvbilde.

De fleste av oss er enige om at Jaglands utfall mot norsk presse i valget var besynderlig, ja både rotete og på grensen til konspiratorisk. Han burde ha nyansert utspillet og vært mer konkret på hvilke oppslag han siktet til og hvorfor. Men avfeie kritikken fullstendig slik VG, Aftenposten og store deler av presseeliten gjør er mest av alt smålig.

Den offentlige debatten preges i for stor grad av budskapets adressat. Altså, hvem sier hva og hvilken egeninteresse ligger i budskapet. Dermed hadde Jagland ingen sjanse. Å forsvare et Arbeiderparti etter et av deres dårligste valg, og attpåtil legge noe av skylden hos pressen kunne ikke fungere.

Men det Jagland egentlig gjør er å reise spørsmål om pressens rolle i politikken. Det er vanskelig i Norge. Schibsted-avisene gikk umiddelbart i strupen på ham, til applaus fra medieeliten. Også Nettavisen deltok i selvforsvaret, der redaktør Gunnar Stavrum sammenlignet Jaglands utspill med Donald Trump. Det er en fiffig kobling, men slett ikke sant. Man må rett og slett forvente represalier om man tukler med pressens selvbilde.

Dette burde han selvsagt vært klar over selv, og derfor valgt en annen innfallsvinkel. I det minste burde han vært mer konkret, og ikke blandet sammen mulige drittpakker og tendensiøse oppslag med seriøs journalistikk. Når han også har fulgt opp med flere bitre utfall på Facebook, gjør han det unødvendig vanskelig for seg selv.

Hedgefond og bryggesak

For det er stor forskjell på sakene han kritiserer. Dagbladets sak om byggeprosjektet med Støre og Rimi-Hagen og Finansavisens sak om det angivelig svarte arbeidet med en brygge på Støres landsted, er så forskjellige som de kan få blitt. Det første var et resultat av godt journalistisk arbeid, og en selvstendig sak. Det andre en gammel hendelse, med tendensiøs vinkling og lav relevans.

Saken om Støres fondsparing fikk også en viss oppmerksomhet, og rettet søkelyset mot at noe av hans formue er investert i tvilsomme bransjer som ikke tilfredsstiller etiske krav a la oljefondet. Det kan man mene hva man vil om, men det er nok bare mennesker med mye penger som ikke ser at det er dårlig stil å bidra til investering i atomvåpen.

Felles for alle sakene var at de hadde åpenbar nyhetsverdi, inkludert bryggesaken. At det legges inn store ressurser i redaksjonene knyttet til å undersøke topp-politikerne nettopp under valgkampen kan ikke overraske Jagland. At det var Støre som fikk unngjelde sier nok mer om APs rådgivere og Støres rolleforståelse enn om pressen. Når det er sagt har Jagland likevel noen poeng, selv om han benytter feil skip til å frakte dem.

Da Finansavisen trykket bryggesaken forventet de neppe det enorme engasjementet fra resten av presse-Norge, som nesten uten unntak kjørte ren avskrift av Finansavisens tendensiøse vinkling («Jobbet svart på Støres Brygge» er et skoleeksempel på utspekulert misbruk av tittel). Dermed var det spredningen av saken som bidro til å gjøre den eksplosiv, og ikke selve saken.

Redaktørene visste nøyaktig hva de gjorde 

Redaksjonene visste utmerket godt at dette var en syltynn sak. Det dreide seg tross alt om at en som jobbet for Støre kanskje hadde benyttet svart arbeid. Hvordan samtlige redaksjoner likevel kom frem til at denne saken var en toppsak er en illustrasjon på hvordan norsk presse opererer.

Saker vurderes ikke ut fra journalistisk substans, men ut fra underliggende og styrende kommersielle hensyn. Det dreier seg ikke egentlig om journalistisk virke, men om salgbare produkter. Konsekvensene er ofte grelle, og det som i beste fall fortjener notis-plass sprenges ut over forsider i glorete farger.

Slik sett kan man gi Jagland noe rett, at pressen definitivt spilte en skitten rolle i valget. Men ikke slik han sikter til. Det er nemlig helt andre årsaker enn politiske til at pressen stadig fokuserer på person, grafsing og rykter. Det er ikke partipolitikk, men en forsøplet medievirkelighet, som gjør at avisene i økende grad lar sladderen ta politikkens plass i nyhetsbildet.

Dermed kan valgkamper avspores slik som denne gangen. Av en presse som for tiden har problemer med å omtale politisk innhold, og som griper enhver anledning til å la kjendiseri og sladder overdøve politikken. Og slik reduseres politikken til smale bokser, fordi kommentatorene og medieoppnevnte eksperter har problemer med å servere de store bildene.

All pressekritikk latterliggjøres

Pressen tar ikke selvkritikk, det vet de fleste utenfor pressen. Og når det gjelder egen agenda er sårheten overveldende. Å påpeke politisk slagside eller mangel på nøytralitet hos VG, Aftenposten eller NRK møter alltid den samme stengte døra. Og den vanligste argumentasjonsformen mot slike påstander er latter.

Schibsted-podcastene Aftenpodden og Giæver og Joffen (VG) illustrerer dette forbausende ofte, der redaktører og kommentatorer ikke sjelden harselerer med både pressekritikk, elitebegreper og kritikk mot hovedstaden. Dårlig skjult forakt forkledd som selvironi er sjeldent smakfullt. Det er noe på siden av poenget Jagland, men en presis parallell til hvordan presseeliten (fra hovedstaden) omtaler enhver kritikk. Som nettopp er å aldri gå inn i sak, men heller finne kreative måter å latterliggjøre kritikken på.

Dessverre ødela Jaglands det meste av sin egen kritikk helt på egen hånd. Men han har likefullt noen grunnleggende gode poeng. For selvsagt er journalistene og redaktørene politiske. De eneste i Norge som hevder noe annet er redaksjonene selv. Og positivt nok er det oftest ganske tydelig hvor avisene står. Ingen lar seg overraske over at Aftenposten heller i borgerlig retning, at Dagbladet håper på regjeringsskifte eller at NRK ikke er en FRP-klubb.

At Aftenposten ville ha leserne til å tro at de «tvilte seg frem» til å anbefale å stemme borgerlig under sist kommunevalg ble mest av alt komisk. Men at de valgte å anbefale er bra. For når redaksjonene først har politisk retning, bør de være klare og tydelig på det. Men frykten for å tape lesere (kunder) veier tyngre enn viljen til redelighet.

Mediene bør avklare sine politiske standpunkter

Det er bare redaktørene som hevder at norske medier ikke har politisk slagside og påvirker en valgkamp. Få tror dem. Det er ingen som tror at VG er tilhengere av Senterpartiet, SV, Rødt eller MDG. Og selv ikke Jagland er vel usikker på hvor Finansavisen står politisk.  

Om mediene avklarer sine standpunkter kan nok de fleste leve med at de til en viss grad jobber for enkelte partier, saker eller blokker. Idag unnlater man å være ærlig med slikt. Så har vi mer ytterliggående syn, som mitt eget. Jeg mener journalister bør slutte å stemme og heller dyrke sin uavhengighet. For politiske bånd og indre politisk farge kan reduseres ved å stå fritt. En slik innstilling ville gitt en mer profesjonell presse, en som maktet å analysere politiske prosesser fritt og åpent.

Men norske journalister er ennå ikke modne for noe å tenke slik. De trenger ennå noen år eller tiår med floskler om «demokratiske plikter» og religiøst forhold til valgdeltagelse. Slikt tar tid å vokse fra. Idag går den eneste veien til en viss «nøytralitet» gjennom balanse, og ikke uavhengighet. Det er en misforståelse av journalistikken grunnleggende prinsipper.

Mangel på uavhengige journalister

Nevn uavhengighet for en journalist, så vil han gjøre en av to. Enten tar han for gitt at han er det, eller så vil han peke på at det er umulig å være objektiv, og derfor er det heller ingen vits å forsøke å stå fritt. Problemet med et første er at det er feil. Problemet med det andre er at det ikke har noen ting med saken å gjøre. Det er vanskelig å definere hvor objektivt et menneske er, det blir lett en filosofisk blindvei. Uavhengighet er noe ganske annet.

Når VG og Aftenposten går i strupen på Jagland gjør de kardinalfeil. De svarer nemlig ikke på hans underliggende påstander, i stedet latterliggjør og avfeier de ham. Det ville være langt bedre å gjøre det slik Oddvar Stenstrøm og andre forsøker å gjøre på Jaglands Facebook-side, nemlig å diskutere saklig imot ham. En saklig uenighet kan de fleste tåle.

Trine Eilertsen, Hanne Skartveit og co. bommer grovt når de velger å latterliggjøre i stedet for å diskutere sak. Med titler som «Kortslutning» og «Lavmål» avslører de i realiteten pressens egen svekkede rolle som samfunnsaktør.

For det er ikke Jagland de først og fremst angriper, men selve ideen om at pressen ikke driver med hundre prosent rent spill. Jeg tror også at Jagland tar feil i de konkrete anklagene. Men det er overveiende sannsynlig at han forsøker løfte en brede debatt om pressens rolle. En slik debatt ønsker ingen av mediene å ta på alvor.

Teksten er opprinnelig publisert hos Journalisten.no

AP burde valgt miljøsaken

Arbeiderpartiet manglet et prosjekt. De burde valgt miljøsaken.

Det er mange gåter knyttet til Arbeiderpartiets valgkamp. Både strategi, lederskap, adferd og markedsføring skaper flere spørsmål enn svar. En av de store gåtene er hvorfor de ikke valgte miljø som fanesak. Det kunne raskt blitt en politisk, retorisk og taktisk innertier.

Det ville skapt et langt tydeligere skille mot høyresiden og begrenset velgerflukten til småpartiene. Man ville i mindre grad fokusert på hvor vanskelig det er å skille mellom Høyre og AP. Man ville i mindre grad fokusert på Støres kontrast til arbeiderbevegelsen. Og ikke minst: partiet ville hatt et prosjekt.

Det moderate (ikke-fanatiske) miljøengasjementet kan ha stor folkelig appell, og i partipolitikken er det ennå ingen som fyller dette opplagte tomrommet. Venstre er antagelig uenige i dette, men de er et småparti som har satt seg selv på sidelinjen og fyller på ingen måte det rommet.

Det er enkelt å være etterpåklok. Men akkurat valget av miljøsak har store deler av fagbevegelsen hamret løs om i årevis. Alle partier til venstre for AP (MDG, SV og Rødt) har gjort det samme. Saken står også høyt blant tillitsvalgte. Det er ikke umulig at ledelsen faktisk tror at de fronter miljøet, i så tilfelle lever de i en illusjon. Når de attpåtil gjorde feilen å fri til Krf og samtidig ta avstand fra MDG, kappet de viktige bånd til verdi- og miljøvelgere på hele venstresiden. 

Det er fristende å peke på LO og industrien som en årsak til at Arbeiderpartiet er forsiktige med å flagge en sak som lett kan oppfattes som i strid med oljenæringen. Ikke fordi den nødvendigvis er det, men fordi høyresiden ganske åpenbart ville brukt nettopp det som sin strategi for å ramme AP i en slik situasjon.

Det er likevel ikke et fullgodt svar, all den tid fagbevegelsen er langt mer opptatt av verdispørsmål og miljø enn Arbeiderpartiet selv. Det finnes endeløse muligheter for å drive miljøsak uten å gå til krig mot verken bil eller olje. For er det noe mange nordmenn ønsker, så er det et noe annet ordskifte rundt klima og miljø. Idag preges den altfor lett av tabloide ordvekslinger mellom Høyre/Frp MDG/SV, der alt handler om å latterliggjøre den andre part.

Arbeiderpartiet har ennå ikke maktet å bygge sin egen plattform i dette spørsmålet, og derfor blitt mindre relevant. Når Venstre har gjort seg selv overflødige og Høyre selvsagt er et næringsparti, er det i realiteten ingen som gjør krav på den moderate stemmen i en debatt som altfor ofte består av (retoriske) ekstremer.

For oss politisk uavhengige kunne de til og med bidratt med å rense begrepet fra dets klamme profil. Klima-begrepet har svelget naturvern, miljø og forurensning med både hud og hår. Det er oppstått en fanatisme og dommedagsretorikk som (sann eller usann) er vanskelig å være med på. Ekstrem konsensus skaper fundamentalisme. Som kjent ender det ofte med å kategorisere meningsmotstandere som «gode» og «onde». Meninger blir «rette» eller «gale». Saken har tapt mye på dette, mange holder litt avstand og det dannes skarpe fronter. Oslo er det mest åpenbare eksempelet.

For AP ville et slikt prosjekt representere noe nytt, samtidig som det kunne skape både gjenklang og innhold lokalt og internasjonalt. Man kunne til og med gjenbruke ordet solidaritet, som pussig nok har fått en renessanse gjennom klimapolitikken. Man skal ikke se bort fra at miljøsak kunne vunnet dem valget.

På den annen side kan det hende at historien vil vise at AP trengte dette tapet. For kanskje å bygge ledelse og ta seg tid til å skape nye prosjekter. Det er alltid en fordel med politiske ledere som faktisk mener noe, folk elsker ikke taktikere. Når det er sagt har Støre åpenbare kvaliteter, som kan utvikles gjennom fire nye år.

Spørsmålet er om Støre er i stand til å bygge troverdig nærhet til arbeiderbevegelsen og deres kjernesaker. Det er nærliggende å tenke at partiet bør satse mer på ekthet og troverdighet framfor flinkhet og dannethet. Partiet assosieres i økende grad med First House, privatskoler, landsteder og overklasse, og det kan hende Arbeiderpartiet er tjent med å snu denne trenden. Det mest effektive grepet kunne være å søke til egne røtter når de skal evaluere ledernes betydning for sitt fall.  

Miljøsaken skriker etter å plukkes opp av et større parti, men AP følte antagelig at det ville være for risikabelt. De valgte heller den trygge løsningen: Skatteøkning uten noen klar plan, frontet av en dannet besteborger som (sant eller usant) er kjent for skatteplanlegging.

Småpartienes triumf

Småpartiene er i ferd med å endre det politiske Norge. Allerede i år kan de få en uant innflytelse som kan bli første skritt mot en ny politisk dagsorden. Det norske demokratiet er den store vinneren.

Stortinget Parliament Building night view Oslo Norway

Det er i tiden å hate et småparti. Fortell oss hvem du hater, så skal vi fortelle deg hvem du er. Slik sett er hatet en praktisk selskapslek. Mens vi konkurrerer i å latterliggjøre nisjepartiene, vokser de seg store. Allerede i år kan de få innflytelse, og om ikke lenge har de kanskje regjeringsmakt.

2017-valget kan bli stående som småpartienes permanente gjennombrudd. Med økt oppslutning om Rødt og MDG ser vi en ny dynamikk i norsk politikk. At Høyre og Arbeiderpartiet er i ferd med å altfor like øker behovet for bredde.

Småpartier er selvsagt ikke noe nytt. Senterpartiet og KRF har lange tradisjoner for å utøve makt med selv moderat oppslutning. Men årets valg viser likevel en ny trend, der småpartiene utgjør en større del av det politiske spekteret, og slik reduserer de største partienes innflytelse.

Det liker de ikke, for å si det forsiktig. Litt som de største lagene i fotballens verden forsøker de å forsvare sin makt med nebb og klør. Og store deler av pressen er på deres side. Mantraet er at landet blir mindre «styringsdyktig». Det er ikke sant. Tvert imot er det slik at når folket stemmer inn mindre partier så vil disse påvirke de store (styrende) partiene i en litt annen retning. Etter folkets vilje. Det er demokrati i praksis.

Partienes selvbilder står dog  ikke alltid i stil med virkeligheten, og noen av de små partiene tror fortsatt at de er store. Likevel er både SV, Krf og Venstre å betrakte som definitive småpartier. Over tid også Senterpartiet, selv om valget og en gjør dem unormalt store.

Noe av årsaken til SPs oppgang skyldes den kraftige sentraliseringen vi har sett de siste årene. Den er dog ikke ny, men gjennom politireform og kommunereform har den nådd nyhetsbildet på en annen måte. Også den rødgrønne regjeringen drev utstrakt sentralisering, selv om SP satt i regjeringskontorene.

Men som FRP viser i dag, så er det fullt mulig å ha en politisk mening selv om du ikke makter å realisere det gjennom regjeringsmakt, med bompenger som et av stikkordene. Så selv om SP har bidratt vesentlig til sentraliseringen av landet har de fortsatt den eneste tydelige motstemmen i dagens politiske landskap. Også andre partier jobber for desentralisering, men ingen andre partier prioriterer saken.

MDGs vekst viser at miljøsaken ikke lar seg stoppe. Selv når de etablerte partiene går inn for det med den største tyngde er det vanskelig å stoppe trender i folkedypet. Også andre partier prioriterer miljø, men ingen i nærheten av like tydelig som MDG. Både SV, Rødt og Venstre har andre saker som i praktisk kommunikasjon betyr mer for dem. MDG tvinger frem miljøsak, og retter søkelyset mot de andre partienes miljøpolitikk. For de som er opptatt av denne saken kan årets valg bli et gjennombrudd.

Når det er sagt har FRP fått ufortjent mye hat for å ikke ta klima på alvor. Partiets ledelse har en overvekt av personer som er direkte skeptiske til FNs klimapanel og den etablerte sannheten om årsakene til klimautfordringene. Du må syns hva du vil om det, men det er svært viktig å ha partier som ikke følger den allmenne enighet. Det ville vært et sykdomstegn om alle norske partier var hundre prosent enige om de faglige premissene for dagens miljøutfordringer.  

I likhet med FRPs motstemme på miljøsiden er det svært sunt med et Rødt på vei inn i rikspolitikken. Du skal lete lenge etter grunnleggende kritikk mot dagens kapitalistiske system, og selv et «verdi-parti» som SV KRF hegner i om det kapitalistiske system. SV ønsker seg et annet system, men det har ingen hørt dem prate om på så lenge noen kan huske. Til den grad det er noen debatt i det hele tatt dreier den seg om små nyanser, sjelden om selve fundamentet.

Rødt har et annet syn, og det er sunt for samfunnet. Særlig er det sunt for de som mener at det ikke finnes noe alternativ til dagens system. Det finnes alltid alternativer, og enhver løsning har godt av kritikk og alternativ tenkning. Ikke dermed sagt at Rødts løsninger er gode eller dårlige, det er helt på siden av saken.

Men selv om mindre og fler partier er et utelukkende gode (selv om de store partiene misliker å miste makt), er det oppstått en underlig retorisk dynamikk knyttet til dem. De må tåle mye hets, men vet også å svare. Små partier er ofte langt tydeligere på sak, noe som kan gi de store aktørene god anledning til å markere sine egne standpunkter. Slik Støre gjør det når han fnyser av MDG (for å tekkes oljeindustrien), eller slik Solberg og Jensen gjør det ved å fnyse av Rødt og SV (for å tekkes næringslivet).

Hetsen går på kryss og tvers. Det er kanskje en del av gamet og det politiske spillet, men det råder likevel en pussig tone i offentligheten. Hetsen går de fleste veier. Det mest opplagte og ferskeste varianten er hatet mot MDG. Verdensfjerne hippier uten forståelse for realiteter og økonomi. Urbane hasjrøykere som hater bil og olje.

Få steder i offentligheten ser du dette komme sterkere til uttrykk enn nettopp her, i Nettavisen. Jan Petter Sissener og Jarle Aabøs fellesblogg er et uhyggelig eksempel i så måte. Ren nedrakking, som ofte attpåtil går på person. Slik at man ofte kan forveksle selve bloggen med trolling i kommentarfeltene. Heldigvis er hets av partier i Norge ofte litt sakligere enn dette, og selv om den kan være på sleip og grov så er den ofte rettet mot sak. Både VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv bidrar i aller høyeste grad til denne latterliggjøringen, selv om de forsøker dekke bak et slør av seriøsitet.

Den eldste varianten av hets er hatet mot FRP. Nedlatenheten mot dette partiet har vedvart siden 80-tallet, og er fortsatt meget tydelig. Hetsen når sitt klimaks gjennom Dagbladet og Dagsavisen. Egoistiske, fremmedfiendtlige og trangsynte. Smålige harryfolk som er frekke nok til å trampe inn i regjeringskontorene. Så sent som godt inn på 2000-tallet ble denne nedlatenheten kommunisert fra de andre partiene, inkludert Høyre. Noe som over tid har bidratt til å gjøre FRP til partiet de er idag, på godt og på vondt. Som alle vet er de ikke lenger et småparti, men en del av den såkalte politiske eliten.

FRP og MDG er som skapt for å hate hverandre. Men også Rødt må tåle vreden fra høyre fløy. De er jo kommunister, så de kan ikke tas på alvor. Væpna revolusjon også videre. Verdensfjerne idealister som hater alle med penger. Kjærligheten går også andre veien. Hatet mot Listhaug og Sandberg står neppe sterkere noe sted enn hos Rødts velgere.

KRF må også tåle sin del av grumset, og det er ikke noe særlig å være skeptisk til abort og  homofili i Norge 2017. Med god grunn, vil mange si. Like fullt utgjør de en del av den bredden et demokrati har godt av. Som når Senterpartiet gjør seg til latter for store deler av befolkningen ved å gå til korstog mot rovdyr og gå i forsvarskamp for pelsdyrnæringen. Velbegrunnet latter vil mange si også om dette, men nok et eksempel på et reelt meningsmangfold. Nok en gang bør VG trekkes frem, som en bidragsyter til å fremstille Senterpartiet slik at økonomer, urbanister og elite kan flire litt av deres «nei-til-alt» og bondske naivitet.

På tross av intens motstand fra de tre store partiene og skepsis fra de store mediene vokser småpartiene stadig frem. Det gjør dem mer profesjonelle, bygger kultur, tro og kompetanse frem mot neste korsvei. Av de nær hundre millionene som partiene bruker i årets valgkamp står AP, Høyre og FRP for tre fjerdedeler (74 millioner). Man kan diskutere om det er rettferdig eller rimelig, eller om det er ok at enkeltpersoner kan bidra med seks prosent av den totale pengebruken (Christen Sveaas). Men slik er det nå en gang, noe som gjør småpartienes innsats desto mer imponerende.    

Småpartiene som vokser frem vil gi oss en bedre politikk. En bredere politikk som kanskje er mindre drevet av næringsinteresser knyttet til AP, FRP og Høyre. En politikk basert på spisskompetansen fra små spesialist-partier som MDG og KRF. En utforming av politikk i større grad basert på kompromisser mellom partier som er tvunget til å samarbeide. Valget 2017 kan være starten på en permanent endring av norsk politikk. Det er en triumf for de av oss som ønsker et sterkt liberalt demokrati.

Når media forsøpler valget

Valgkampen er redusert til sladder og vås. Skolevalg-nivå på debattene, fravær av politikk og en storm av meningsmålinger. Norske medier har sunket til et rekordlavt nivå.

Da Støres strateger la planene for denne valgkampen, gjorde de noen feil som de helt sikkert vil angre på. Kanskje særlig knyttet til den økonomiske politikken. Det de derimot knapt kunne forutse var at enhver strategi som handlet om politikk og sak faktisk ville bli uviktig på grensa til det irrelevante.

Støre får kritikk for ikke å ha lagt privatøkonomien  til rette for valgkampen, for ikke å ha lagt alle private kort på bordet for å komme pressen i forkjøpet. Det er greit nok. Men i dette tilfellet er det pressen som ikke har gjort jobben sin. Misforstå meg rett, statsministerkandidater skal granskes. Men bryggesaker og vage etiske anklager skal aldri prege en valgkamp.

Sladder og personfokus

En forbausende stor andel av rikspressens valgstoff klassifiserer til det rene sladder. En advokat mener det ene og en mener det andre. En som jobba for en som jobba for en politiker har gjort noe som ikke holder vann. Valgkampen har vært preget av nettopp slike saker. En gang i tiden ville en samlet presse gått til frontalangrep på den avisen eller tv-kanalen som opererte slik. Nå gjør de det alle sammen.

Når jeg skriver alle, så mener jeg rikspressen. Og jeg mener alle. Fra Aftenposten og VG, til Dagbladet, NRK og TV2. Reduksjonen i kvalitet er dramatisk, og fokuset er radikalt annerledes enn for kun relativt få år siden. Du skal ikke lenger tilbake enn ti år for å finne et oppsiktsvekkende annerledes mediebilde knyttet til valg og politikk. Går du tilbake til 80- eller 90-tallet snakker vi om en annen planet.

Så kan pressen forsvare seg med at den produserer det stoffet folk vil ha, eller at den ene eller andre sladder-saken er nyhetsverdig. Det holder ikke vann. Folket er opptatt av politikk, det viser ikke minst det store engasjementet imot småpartiene og enkeltsaker.

Meningsmålinger i stedet for journalistikk

Allerede lenge før valget kunne vi ane fare. Dels fordi norsk presse har gjennomgått et grunnleggende skifte på valg av stoff og vinkling. Kjendiseri, sensasjon, personfokus, intim-fokus står alltid i front. Saker skal være korte og helst uten noen analyse, dybde eller bakgrunn. Men også dels på grunn av mediehusenes voldsomme interesse for meningsmålinger. Både Brexit og USA-valget utløste en kraftig trend blant norske journalister. Nå skulle vi snakke om målingene.

Slik har det også blitt. Alle store mediehus og kanaler leverer en ny meningsmåling om lag hver annen dag. Oppsummert blir det svært, svært mange til en pris av svært mange millioner kroner. Det kan virke for dumt til å være sant, men dette er altså redaksjonelle valg tatt av ansvarlige og politiske redaktører over hele det norske pressespekteret.

Gåten Listhaug

Så sitter journalister med ølen i hånda og gremmes over at Listhaug stjeler den lille politiske oppmerksomheten som finnes. Vel, det er ikke spesielt underlig. Hvis et mediehus fotfølger en politiker over grensa til nabolandet og etterpå undres over oppmerksomheten, så må det bero på en kognitiv svikt.

Men som alltid har vi hatt TV-debattene å glede oss til. Ikke i år. Det ble tidlig klart at NRK skulle søle bort sin svindyre valgdekning med vås, sprøyt og såkalt «glimt i øyet». Amatørmessige humorinnslag, skolerevy-aktig flørting med publikum og desperat jakt på enkelte (unge) seergrupper. Det hele fremsto som et lavbudsjett russeprosjekt.

Solheim og Håkonsen er trivelige folk, passer godt i folkelig fredagsunderholdning. Men de er ikke debattledere. Stiller ingen til veggs og evner så godt som aldri å straffe snikete politisk retorikk. Det er så man knapt tror det man ser. Så skulle man gjerne også like å vite hvem som mente at applaus fra publikum var en klok idé i debatt.

TV2 var hakket bedre i den forstand at debattleder Riise har en vesentlig sterkere ledelse. Men det hjelper lite når regien på partilederdebatten bar preg av å ikke være planlagt. Antallet avbrytelser nærmet seg tresifra, og det ble omtrent snakket mer i munnen på hverandre enn ikke.

Pressens selverkjennelse

Du må gjerne synes at jeg skjærer presse-Norge over en litt for bred kam. Men i år har det vært direkte sørgelig å følge den politiske journalistikken. Det kan nærmest ikke kalles journalistikk. Hadde du plukket ut hovedsakene i valgkampen og levert dem inn til eksamen som journaliststudent i en politisk oppgave, ville du neppe bestått.

Hver enkelt avis eller TV-kanal vil som alltid forsvare seg med kløktige og innøvde vendinger. Pressen er slik sett sin egen kommunikasjonsbransje. Det hjelper fint lite. Summen av rikspressens valgkamp-dekning er så åpenbart svak og oppsiktsvekkende lite journalistisk. Derfor er det er grunn til å håpe at selv redaktørene vil erkjenne det etter en viss tid.

Vannskille i norsk journalistikk

Selv i en tid der redaktører er mer direktører enn pressefolk og annonser og klikk/seere overstyrer substans og innhold, kan vi håpe å appellere til journalistenes opprinnelige etiske nerve. Den finnes nok, om enn dypt fortrengt. Journalister er tross alt ofte ganske smarte folk, selv om selvhøytideligheten dessverre ofte gjør dem svaksynte.

To ting gjør dette ekstra ille. Det ene er at når pressen svikter sitt opplagte mandat får folket ikke den informasjonen de skal ha. Ofte er vi avhengig av pressen for å få den, og det er derfor de mottar store statlige goder og fordeler. Det andre er at pressen påvirker politikken og politikerne. Du kan regne med at neste gang Støre stiller til valg vil fokuset til hans rådgivere være langt mer rettet mot å selge en personlighet. Når pressen slutter å bry seg om politikk, vil det påvirke politikerne til det samme. 

Når de vinnende partiene samles etter valget til forhandlinger, bør den norske presse gjøre det samme. En pust i bakken for å analysere det som har vært et vannskille i norsk journalistikk. Men om vi skal dømme etter journalistenes egne analyser av det såkalte «spillet» i politikken, vil erkjennelsene være av lav kvalitet, og begrenset til ryktene som tilfaller deres egne nettverk. Tenkningen har dessverre dårlige kår i 2017, og få steder er det mer synlig enn hos rikspressen. 

Helt greit å ikke stemme

Valget kan gi landet flere partier på stortinget. Spredning av makt er en seier for demokratiet. Å ikke stemme bidrar aktivt til dette.

Årets stortingsvalg gir få overraskelser. Det meste handler om status quo, og det er vanskelig å få øye på noen politiske saker som preger debattene. Ja, det er vanskelig å få øye på noen politiske saker i det hele tatt. Brygger, sverigeturer, meningsmålinger og terningkast preger riksmediene.

Men bak det overfladiske og klikk-baserte nyhetsbildet befinner det seg et land, og dets innbyggere er opptatt av politikk. Årets mest markante bevegelse er småpartienes vekst. Det er slett ikke utenkelig at partier vi tidligere ikke tok på alvor får avgjørende betydning de neste fire årene.

Du er ikke forpliktet til å stemme, verken moralsk eller på noe annet vis. Selv om forbausende mange vil ha deg til å tro noe ganske annet. Tvert imot. Gjennom å ikke stemme bidrar du aktivt til å spre makten og skape det som på sikt kan bli en historisk god spredning av politisk makt.

Politikken seirer

Denne variasjonen kan bli valgets egentlige vinner. En bredde som speiler folket langt bedre enn VG og Aftenpostens maniske fokus på meningsmålinger og person, eller NRKs stadige behov for å fylle valgkampen med vås. Svært mange stemmer nemlig utfra politikk, og ikke etter Oslo-pressens teorier eller ønsker.

Et mer opplyst folk gjennomskuer også stadig mer. De store partiene svekkes mer enn de er klar over av sine åpenbare kommersielle koblinger til næringsliv (Høyre/Frp), fagbevegelse (AP) og oljenæring (de fleste etablerte partier). Dette er en langvarig prosess som jeg tror vil føre til at oppslutninger på 20- og 30-tallet om få fremstår som en fjern drøm.

Betalt interessekamp

Når de store partiene driver betalt interessekamp forsvinner troverdigheten. Det er ikke noe nytt at partiene jobber på oppdrag, men det er ganske nytt at det gjennomskues bredt.

Så vil både Høyre og AP ha ferdigproduserte argumenter som bortforklarer dette (fagbevegelsen bla bla, små- og mellomstore bedrifter bla bla), men det endrer ikke virkeligheten.

Man kan tro at dette er enkelt å endre. Det er det ikke. De store partienes grunnfjell og «sjel» er så til de grader sammenvevd med økonomi og støttespillere, at dette vil de ikke være i stand til å innse før det skader dem slik at det gjør vondt.

Det finnes også andre faktor. Trendy enkeltsaker, som «miljø», bidrar til store bevegelser av særlig unge velgere. Men også mer grunnleggende politikk, som økonomisk system, fordeling, organiseringen av offentlige tjenester, New Public Management. Det finnes en rekke saker som sjelden når offentligheten, men som likevel er avgjørende for velgernes valg av parti.

Seier for demokratiet

Pressens problem er at de ikke makter å gjøre analyser eller betrakte politikken på et dypere plan. Derfor vil de også stadig oftere overraskes over resultatene.

Idag er både de og politikere fra etablerte partier opptatt med å advare mot at det blir for mange partier på stortinget. Det er det rene sprøyt. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Stadig flere i politikken og kommentariatet rynker på panna i møte med en bred og variert partiflora. De bør senke skuldrene. Flere perspektiver og større bredde er et gode for landet.

Det er først og fremst venstresiden som bidrar med nye og voksende tilskudd. Ja, MDG mener de er uavhengige, men det vet vi alle at ikke stemmer. Det er en fiffig retorisk strategi, som de skal ha skryt for.

Men høyresiden står dessverre noe stille. De nye tilvekstene her er enten klin kokos rasister eller kristne fundamentalister. Høyresiden kan bedre, og det ville være et gode om det vokste frem troverdige alternativer også der. Enn så lenge er det venstresiden som står for den politiske innovasjonen.

Og nei, Støre, det er ikke «protestvalg» som gjør at man stemmer på noe annet enn AP. Og nei, Solberg, det er ikke verdensfjernhet som gjør at unge mennesker mener noe annet enn deg om næring og økonomi. De etablerte partiene har en fryktelig lang vei å gå i sine analyser.

De bekymrede ønsker seg til fortiden

De bekymrede mener at den såkalte «styringsdyktigheten» svekkes ved at det blir for mange kokker. At politikk er mest effektivt når færre bestemmer. Til en viss grad er det korrekt. Det er lettere for en flertallsregjering å bestemme enn for en mindretallsregjering omkranset av offensive og relativt store småpartier.

En flertallsregjering med bare ett parti ville slik sett være det mest effektive. Ingen motstand, og kort vei fra partiprogram til praktisk politikk. Heldigvis er det ikke lenger slik i Norge.

Mange kan like og mislike de politiske partiene, men det de har til felles er de alle har noen hjertesaker de ofte er spesielt flinke på. Men så har de også ofte noen saker de enten er mindre gode på eller i overkant ytterliggående.

Vi skal være glade for at partiene sjelden eller aldri får sjansen til å iverksette alle sine våte drømmer uten motstand. Vi har også godt av å være såpass konservative at vi setter pris på kompromissene og tregheten som tvinger seg frem gjennom at de mange kokkene skal ha noe å si.

Demokratiet er ikke alltid så bra som vi liker å tro, men nettopp politisk konservativ treghet er en av dets absolutte styrker.

Opphev sperregrensa

Sperregensa i Norge er ved fire prosent for å få lov til å kjempe om utjevningsmandatene. Slike innebygde (valgte) sperrer har én vesentlig funksjon, nemlig å hindre at små partier får for mye innflytelse. Det baserer seg på en misforståelse av representasjon.

Folkets vei til makten bør aldri hemmes gjennom byråkratiske regler. En slags anti-kvotering av mindre partier gjør enkeltes stemmer mindre verdt. Det bør vi endre.

Det er god grunn til å anta at småpartier er kommet for å bli. At den norske politiske virkeligheten vil preges av mer avanserte prosesser enn vi er blitt vant til på 2000-tallet. At noen av de største enten reduseres kraftig eller deler seg i to er heller ikke utenkelig.

Unntaket vil oppstå ved enorme kriser (krig, naturkatastrofer), da vi antagelig vil flokke oss om det velprøvde og kjære. Det kan skje, men blir neppe normen.

Helt greit å ikke stemme

De samme røstene som «bekymrer» seg for variasjon mener også at du er moralsk forpliktet til å stemme. Det stemmer ikke. Det er aldeles greit å ikke stemme. Og ingen har krav på noen forklaring for at du ikke gjør det.

Politiske journalister, redaktører og folk i tilsynelatende nøytrale roller som påvirker valg bør selv unnlate å stemme, for å fri seg fra de partipolitiske båndene det nødvendigvis skaper.

En mer objektiv presse ville gitt et mer objektivt offentlig ordskifte, det er enkel matematikk. Men det er en noe annen diskusjon, som jeg har løftet flere ganger (blant annet her hos fagbladet Journalisten).

Husk at de som mener at du stemme, ofte også har et ønske om hva ikke skal stemme.

 

Vi skal alle dø

Eldre er redusert til en minimering av kostnader. Vi glemmer at eldretilværelsen faktisk skal leves, ikke bare utholdes.

Rik, fattig, stor og liten. Livets siste kapittel kan fra biologiens side være krevende for alle. Som samfunn har vi bidratt til å gjøre den ekstra besværlig. Våre eldre er redusert til overmedisinerte objekter uten verken nytte eller mening. Det som bør være en siste verdige reise er blitt et innholdsløst venterom. Som gruppe er de eldre lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester. Som individer er de derimot godt stoff, brikker i et spill om folkets gunst, en kappestrid om sympati.

Maskinell oppbevaring. Det er oppsiktsvekkende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av samfunnet er så blottet for innovativ kraft. Den maskinelle strukturen vitner mer om det offentliges behov for oppbevaring enn menneskelig ønske om omsorg. Mer om kommunenes kortsiktige prioriteringer enn om klok planlegging. For oppbevaring er vi dyktige til: Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper jeg setter høyere. Faktum er at pleiernes potensial ikke utnyttes.

Filosofisk utfordring. For vi glemmer omsorgens viktigste aspekter, den menneskelige, etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø. Vi henfaller ofte til enkle, fysiologiske løsninger på større biologiske utfordringer. Medisiner i stedet for anstendighet, effektiv innsparing i stedet for et reelle tilbud. Konsekvensen er at omsorgen blir ren oppbevaring. En vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men fordi alle deltar slipper vi å ha dårlig samvittighet. Vi forleder oss selv til å tro at det er slik det skal være.  

Tverrpolitisk. Når jeg sier vi, så er det av ren høflighet. For selv om omsorgen angår oss alle så må ansvaret hvile et sted. Og dette er et definitivt lederansvar. Det må skapes insentiver for variasjon og private initiativ. Organisasjoner, private, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Og med privat mener jeg ikke den banale anbuds-iveren som deler av høyresiden benytter som en trylleformel. Ei heller det motsatte; venstresidens ideologiske angst mot alt som lukter «profitt» er en vel så stor fare mot mangfold og innovasjon. Vi må tenke like tverrpolitisk som vi må tenke tverrfaglig. Det nytter ikke å ikke tenke i polariserte slagord.

Generasjon depresjon. Man anslår at 100 000 eldre lider av depresjon. Selv om alderdommen kan være trist er det liten tvil om at vår organisering av eldreomsorgen bidrar til økt ensomhet og isolasjon. Dette er kunnskap vi allerede har, og derfor er det en helsepolitisk forsømmelse å ikke legge til rette for både terapi og et langt bredere sosialt tilbud. Livets avsluttende kapittel trenger ikke være slik som i dag. Det er ingen naturlov som sier at eldre skal stues bort på triste institusjoner med et minimum av menneskelig aktivitet. Eller sitte isolerte i trygdeboliger, med små øyeblikk av menneskelig kontakt i en ørken av tomhet. Derfor må samfunnet utfordre seg selv, tvinge alle aktører til å tenke nye løsninger. Nyskapning må lønne seg.

Endre tankegang. Samtidig som vi stimulerer til nye ideer bør vi revurdere organiseringen av omsorgen, både hjemmetjenestene og sykehjem. Det mest åpenbare grepet er å sørge for større sosial aktivitet. Det kan oppnås gjennom å tenke på eldretilværelsen som noe som faktisk skal leves, ikke bare noe som skal utholdes. Eldre må få reelt ansvar, aktive roller og sjansen til å ha innflytelse over sin egen alderdom. Dette kan oppnås gjennom å tenke i retning av småsamfunn eller landsby, i stedet for å tenke avdeling. Å tenke borger i stedet for bruker eller mottaker.

Eldresamfunn. Kommunene bør legge til rette for små samfunn eller landsbyer der innholdet produseres og driftes av og med de eldre selv. For medvirkning er en nøkkel. Til omgivelser, naboer, venner og eget liv. Eldre bør også benyttes i utdanning. De aller fleste fag kan med hell inkorporere eldre. Vi bør også la de eldre utdanne seg, i stor skala. Idag er det litt pinlig å delta ved universiteter og høgskoler når du er 10-20- år eldre enn alle andre. Derfor kan egne senioruniversiteter være en god idé. Etter omfattende endringer vil vi måtte erkjenne at vi gjorde en tabbe ved å stue bort de eldre.

Oppbevaring eller liv? Grep som dette vil øke livskvalitet, aktivitetsnivå og bringe de eldre og samfunnet nærmere hverandre. Å fjerne de eldre fra samfunnet er unaturlig, og vitner om et kortsiktig fokus på produksjon og en misforstått forståelse av samfunnsøkonomi. Før vi vet ordet av det vil dagens omsorgsmodell tvinge kommunene i en ubehagelig knestående som det kan bli umulig å reise seg fra. Vi må hjelpe lederne våre til å tenke langsiktig og humant. Når vi tenker eldreomsorg bør målet være klart definert. Ønsker vi en effektiv oppbevaring eller ønsker vi å legge til rette for fullverdige liv også etter pensjonsalder? For ja, det er en motsetning.

Valgkampen er et broiler-høl

De ekte menneskene er borte fra politikken. Mens pressen er opptatt av meningsmålinger, er valgkampen en duell mellom broilere og karrieremennesker.

Selv om politikerne er uenige om mye, har de én ting til felles, nemlig at de befinner seg svært fjernt fra folket. Dessverre er de i ferd med fjerne seg i rask fart. Overveldende mange av rikspolitikerne er rendyrkede broilere, flinkiser og karrieremennesker.

Jeg har ikke noe imot at folk er flinke, og en karriere må man få lov å ha. Men dette er ikke en vanlig arbeidsplass, dette er menneskene som skal representere Norge. Som skal forvalte tradisjoner og verdier og bestemme kursen for framtida. Dette er menneskene som skal bestemme hvordan vi tar vare på de svakeste i samfunnet.

Stadig færre politikere har erfaring fra det normale liv, og stadig færre har naturlig kontakt med den vanlige befolkning utenfor kameralinsene. Statsministerkandidatene er begge nesten parodiske eksempler på dette: karrieremannen Støre mot superbroileren Solberg.

Det er mye som går tapt ved en slik utvikling. Ikke bare mister folket sin representasjon, men politikken blir også fattig. Mindre karakter, mindre ekte, mindre ærefull. «Kalkulert» er ordet som best betegner dagens folkevalgte. Alt er planlagt og alt følger en strategi.

Unntak

Så vil garantert noen innvende at det finnes unntak. Ja, noen partier er verre enn andre. De største og mest etablerte partiene er også de klart verste. Noen vil kanskje også innvende at statsråd Sylvi Listhaug er et av unntakene. Svaret er nei, hun er tvert imot et lysende eksempel på hvordan norsk politikk utvikler seg i feil retning. Selv tilhengere av henne er nok klar over at det er PR-bransjens grep hun tyr til, og at alle hennes utspill er nøye planlagt for å oppnå størst mulig effekt.

Listhaug kommer fra PR-bransjen (First House) og er nettopp en av disse nye type politikerne som pendler mellom politikk og lobbyvirksomhet etter som det passer dem. Hun skiller seg ut fordi hun stadig drar kommunikasjonen lenger enn hva vi er vant til i Norge. Det hun gjør er kommunikasjonsfaglig sterkt, men slett ikke folkelig.

Når det er sagt er Frp et av partiene som noen fine unntak, både på stortinget og i store kommuner. Listhaug er bare ikke en av dem. I likhet med Frp er MDG et friskt pust. Skulle de lande over sperregrensa kan vi få en type representanter som løvebakken ikke har sett på mange, mange år. Er vi rause kan vi også si at både Senterpartiet, SV og Rødt også har en del unntak.

Falskheten fra PR-bransjen

Havet av politiske rådgivere og kommunikasjonsrådgivere som befinner seg i og rundt politikken er skittent. Strategier og agendaer handler oftest om alt annet enn sak. Rådgivere og kommunikasjonsfolk bidrar aktivt til den negative utviklingen. Politikerne lar seg kjøpe og politikken lar seg skitne til. Distansen til folket, falskheten og den språklige sleipheten har økt i takt med den ekstreme økningen av PR- og kommunikasjonsmennesker som svermer rundt i det politiske landskapet. Politikken lever for så vidt videre, den. Men dens troverdighet er det altfor lite igjen av.

Dette er selvsagt ikke særegent for politikken. Samfunnet som sådan er i ferd med å drukne i sleip retorikk og kommunikasjonsstrategier. Det er næringslivet som er den store inspirasjonen, der pressetalsmenn og kommunikasjonssjefer i generasjoner har fått lov til å komme med ulne svar og pressemeldinger. Ledere og eiere har offentligheten så godt som ingen tilgang på.

Det kan vi mislike, men slik har det vært så lenge noen av oss kan huske. Det som er verre er at denne ukulturen har fått lov å spre seg til stadig flere deler av samfunnet. Det offentlige har alltid hatt en viss hang til å være vanskelig å ha med å gjøre, men med slike verktøy har alle landets kommuner, direktoratene, etatene og departementene fått det nøyaktig slik de vil. Nå behøver ansvarlige offentlige knapt svare på et eneste spørsmål. Og gjør de det, er det gjennom en informasjonsarbeider eller etter planlagte strategier.

Til og med frivilligheten har latt seg smitte av dette, og føler seg dermed kanskje litt som en del av fiffen. Men ikke la deg lure, heller ikke her fører det noe godt med seg. Kommunikasjonsbransjen opplever sitt gullrush, men jeg både håper og tror at ekthet snart igjen vil komme på moten. At det i fremtiden vil lønne seg for toppledere å svare selv når de er uforberedte. At politikere innser at folket ønsker mennesker til å lede dem, ikke strategiplaner skrevet av broilere, flinkiser og lobbyister.

Lobbyistene

Lobbyistene i Norge har blitt dyktige til å organisere seg. De er både langt synligere og mektigere enn tidligere. Bransjen har vokst gjennom selskaper som First House, Geelmyuden Kise og en rekke andre som tilbyr påvirkning mot penger. Selv mener de at det de gjør ikke er lobbyisme, men det er kun fordi lobbyisme har et skittent rykte. De går derfor under mange navn, men produktet de selger er det samme, nemlig påvirkning.

All erfaring tilsier at det dårlige ryktet er vel fortjent. At aktører med mye penger skal kjøpe seg plass først i køen inn mot stortingsrepresentanter, regjering og andre offentlig ansatte er og blir en uting. Noe av det flotteste med et demokrati er nettopp nærhet mellom folkevalgte og folket. Lobbyistene kupper denne nærheten for egen vinning, og stjeler av den knappe tiden politikerne skulle ha brukt på innbyggere. Ja, det er en forenkling, men det er en korrekt forenkling.

At denne bransjen jobber for penger er ingen hemmelighet. Men den benytter også «verdier» i språk og fremtoning, noe som uthuler ektheten desto mer. Falskheten i denne bransjen er til tider direkte usmakelig. Det er noe de fleste av oss sanser, også politikere. Nettopp derfor er de blitt eksperter på å gjemme seg i sivet, skjule seg i de politiske prosessene, og å bruke et språk som til forveksling ligner ærlighet og engasjement.

Vond smak

Og husk at denne bransjens voldsomme vekst er skapt av nettopp yrkespolitikere. Noen av dem pendler mellom politikk og påvirkning, mens andre har hoppet over gjerdet for godt. Felles for dem er at de til enhver tid gjør det som passer dem selv best. Hva som er godt for samfunnet eller verdiene de later som de jobber for er underordnet. De er grådighetens leiesoldater.

Jens Stoltenberg skal ha blitt personlig skuffet da nære politiske venner startet First House i 2010. Det er lett å forstå. Han var ikke alene om å bli uvel da Bjarne Håkon Hanssen solgte seg og spaserte så og si rett fra helseminister-stolen til lobbyistenes kontorer.

Stoltenberg ble neppe mer imponert da hans tidligere statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen ble ansatt i First House et par år senere. Det er noe direkte skittent ved disse koblingene. For de fleste av oss er det en intuitiv opplevelse. Men det er ganske enkelt å argumentere for hvorfor folkevalgte og toppledere i Staten ikke bør jobbe for kommersielle aktører inn mot staten og politikerne.

Morten Wetland var statssekretær for både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. I 2008 ble han FN-ambassadør. I 2012 ble han lobbyist i First House. Tilbake i 1998 ble han utnevnt av kongen til kommandør av St. Olavs Orden. Man kan lure på om det smaker like godt idag.

Pressens rolle

Media står i en unik posisjon til både å avsløre og opplyse om denne utviklingen, og ikke minst til å motvirke og avsløre skitne koblinger. Selv om man hører enkelte debatter om kommunikasjonsbransjen eller om politikernes mangel på normale CV-er, holder pressen i det store bildet en beskyttende hånd over maktapparatet. Norske pressefolk og redaktører står rett og slett altfor tett på makten, og har selv økonomiske bånd til både stat og næringsliv som forsterker dette.

Pressehusenes desperate jakt etter profitt har gjort dem vesentlig mindre uavhengige. Noe som er tydelig også i redaktørene og journalistenes arbeid.

Utviklingen av norsk politikk er i høyeste grad noe pressen må ta mye ansvar for. Den politiske journalistikken er både naiv og ettergivende. Debattene ledes uten krav og politikerne slipper unna med de aller fleste retoriske triks. Det kan gå måneder mellom hver gang en debattleder i Norge evner å være streng med debattantene, noe som gjør debattene svake.

Kommentatorene forholder seg stort sett til klovnerier og liksom-viktige saker, hentet rett fra strategiene til partienes rådgivere. Pressen er nøyaktig like enkel å manipulere som politikerne selv, og også her opplever PR-bransjen oppgangstider.

Elitene eksisterer

Som mange har lagt merke til er vi på full vei mot en tillitskrise, der folket opplever elitene som en stadig mer fjern og Oslo-sentrert masse med overtydelige egeninteresser. Selv om den såkalte eliten og særlig pressen forsøker å avfeie selve elite-begrepet som tull, er det en realitet. Jeg skal ikke påstå å være en del av den, men ser den på nært nok hold til å garantere for at den finnes.

Inntrykket som skapes er av en elite som beskytter hverandre, og som ikke egentlig er særlig opptatt av folket. Kombinasjonen av mindre folkelige politikere beskyttet av PR-språk og en stadig større og mektigere lobbyindustri, er selve oppskriften på distanse mellom folk og stat. Når pressen inngår i det samme bildet kan vi få problemer. Når media ikke prioriterer seriøs politisk journalistikk vil informasjons-underskuddet nødvendigvis dekkes av andre kilder.

Bildet som skapes er enkelt å fatte: Privilegerte personer som lever i en egen boble av makt, goder og felles interesser sørger for å beskytte hverandre. Det inkluderer media i stadig større grad, selv om de selv nekter på det. Det kan på relativt kort tid skape en politikerforakt vi knapt har sett maken til i Norge.

Iløpet av noen år kan vi få tilstander som vi forbinder med USA og enkelte andre europeiske land: eksplosiv grobunn for populisme og en medieflora full av løgner og tullball. De første tegnene på dette er allerede tydelige for de som følger med. Og de fleste av oss ser hva som har skjedd i USA. Selv om noen faktisk tror det, så var det ikke en av folket som overtok makten. Men derimot en som evnet å spille på distansen som oppstår når politikken og elitene fjerner seg for langt fra folk.

Mulig å forandre

Men de verste utfallene bør være mulig å unngå, og det er flere enkle grep som kan hjelpe noe. De politiske partiene kan endre rekrutteringen av tillitsvalgte. Vanlige mennesker kan igjen få lov å delta i politikken. Det ville være det aller viktigste punktet. Dernest bør stortinget ta kontroll over PR-bransjen. Ikke gjøre den ulovlig eller gå til krig mot den, vi er tross alt et liberalt land. Men tvinge frem full åpenhet over hvem som jobber for hvem og hvilke møter de deltar i. I tillegg må karantene-reglene for folkevalgte og ansatte i stat og kommune bli vesentlig strengere.

Så har pressen full anledning til å hjelpe til ved å satse på politisk journalistikk. Skape debatt-arenaer der politikerne bare kan glemme å komme med innlærte bortforklaringer. Der retoriske triks og løgner fortløpende avsløres. Det er ikke bare fullt mulig, det er både enkelt og egentlig selvsagt. For dagens debattledere er redusert til ubetydelige kelnere.

Dernest gjør pressen klokt i å fokusere på politisk innhold. En samlet norsk presse mente at en av de store feilene (som de så vidt maktet å erkjenne) ved dekningen av den amerikanske valgkampen var det ekstreme fokuset på meningsmålinger i stedet for saker. Nå skjer nøyaktig det samme i Norge.

Flinkiser, broilere og karrieremennesker har overtatt politikken. Men de har ikke gjort det i et vakuum. Økosystemet som utgjør den politiske og økonomiske makten i Norge er i ferd med å forlate folket. Det bør vi sørge for å hindre.

Støre er på feil sted

Arbeiderpartiet og Støre er en feilkobling. Partiet gjør klokt i å tape valget.

At Jonas Gahr Støre sliter med å få med seg grasrota bør ikke overraske noen. Lista er blitt lang over saker der Støre enten fremstår etisk tvilsom, usann eller på kant med tradisjonene i eget parti. Fra skatteplanlegging, svart arbeid (uheldig eller ikke) og tvilsomme byggeprosjekter til forskjellsbehandling av rike venner som statsråd.

Tschudi-saken var den alvorligste, og det er overraskende at partiet lot ham fortsette. En nær venn av Støre mottok store fordeler fra Støres eget departement, sånn oss rikmenn imellom. Den oppsummerer på mange måter Støres problem, som en del av et nettverk hevet over den vanlige borger (les denne lenken om du trenger en påminnelse),

Undergraver ytringsfriheten

Men ikke noe av dette er politiske saker. Det er vanskelig å vite hva han faktisk mener politisk. Et tydelig unntak gjelder ytringsfrihet. For hans opptreden under karikaturstriden i 2006 vitner om liten respekt for vestlige humanistiske verdier. Som utenriksminister beklaget han norske mediers publiseringer av profeten på den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera. Noe som er prinsipielt oppsiktsvekkende i seg selv.

Slik ofret han redaktør Vebjørn Selbekk på realpolitikkens alter, ved å forvandle ytringsfrihet og pressefrihet til praktisk hestehandel med krenkede religiøse. Dessverre for Støre kaster dette en skygge over hans vurderingsevne, hvilket gjør mange skeptiske til at han skal lede landet. Senest i august i år hevdet han i at han ikke har «noe å beklage» for måten han håndterte situasjonen på. At han støttet forslaget om å innføre en ny blasfemiparagraf i 2009 bekrefter inntrykket av en som ønsker å tekkes religiøse krefter, selv de mest ytterliggående.

Et klasseproblem

Sjansen for at landet får en statsminister fra Arbeiderpartiet etter høstens stortingsvalg er stor, helt uavhengig av hvem som er leder. Men det er rimelig å anta at sjansen ville være større med en annen leder, særlig om lederen var en som sto nærmere de budskapene som partiet ønsker å selge. Jøtul-arvingen, mangemillionæren og vestkantmannen Støre skal jobbe hardt for å bli trodd på sak.

For et nøkkelbegrep for å forstå Støres problemer er overklasse. Det er noe ved alle oppslagene om ham som verken har med jus eller etikk å gjøre, men med klasse. De færreste har en brygge de trenger å «gjøre forbedringer» på. Og slett ikke alle investerer litt sånn på fritida i boligprosjekter sammen med Rimi-Hagen og Midelfart. Det er selve bakgrunnen for sakene som gjør at oppslagene skader Arbeiderpartiet, ikke at han nødvendigvis gjør noe ulovlig eller tvilsomt.

Det er ikke noe galt i å arve eller eie. Det trenger heller ikke være noe galt i å fremstå snobbete, eller i å faktisk være det. Men det er påfallende «uheldig» for Støre at arbeidsliv og skatt er hovedsaker for partiet han leder. Det skal godt gjøres å finne en norsk politiker med mindre naturlig troverdighet i akkurat disse spørsmålene. Han har en vinnende, statsmannaktig (til og med karismatisk) framtoning, men han mangler fullstendig nærhet til sakene han skal fronte.

Fabrikkarbeidere og skogbrukere

Arbeiderpartiet har en tydelig historie. De har vært ledet av sagbrukere, skogbrukere og fabrikkarbeidere, som er helt sentralt i partiets appell og identitet. Siden 80-tallet har dette delvis vært en tilbakelagt myte, men selv sosialøkonomene og overlegene blant dem har enten hatt solid arbeiderklassebakgrunn eller dyp tilknytning til arbeiderbevegelsen. Støre er sønn av en skipsmegler og vestkantgutt.

Også Jens Stoltenberg benyttet private tjenester samtidig som han til dels arbeidet politisk for det motsatte. Også Stoltenberg hadde klare livsstilsinnslag fra overklasse og vestkant. Men han hadde likevel dype røtter i bevegelsen, og i motsetning til Støre viste han en viss nærhet til partiets hjertesaker. Et tydelig engasjement som var til å tro på.

Helt siden Gro Harlem Brundtlands åttitall har arbeiderens rolle i partiet avtatt. At Jonas ble tatt under Gros vinger gjennom 90-tallet dannet mye av grunnlaget for hans senere politiske suksess. Karriereplanleggingen har vært som tatt ut av en hvilken som helst lærebok om politisk CV, noe rollen som generalsekretær i Røde Kors understreker. Pendlingen mellom interesseorganisasjoner og politikken er forøvrig en meget betenkelig samrøre-tradisjon (noe Støre selvsagt ikke kan lastes for).

Tap-tap for Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette en tap-tap situasjon. Det er godt mulig Støre blir statsminister, og kommer han først dit vil han i større grad få benyttet noen av sine sterkeste sider. For hans statsmannegenskaper skal ingen klage på. Men selv om det skulle fungere, og han skulle sitte som statsminister i fire eller åtte år, vil hans arv være å representere Arbeiderpartiets brudd med egne tradisjoner og egen grasrot. Spissformulert: For arbeiderpartiets fremtid er det best om de taper valget.

For alt er ikke som det skal når en AP-leder bruker private tjenester i alle livets faser, både for seg selv og sine nærmeste. Han er ikke den første, og en lang rekke AP-topper har i økende grad levd et beskyttet overklasse-liv. Men det er stor forskjell på å unne seg enkelte goder og det å faktisk være sånn. Og det er problemet til Støre: uansett hvor mange ganger han gjentar LOs paroler eller APs utvalgte stikkord, så er han selv ikke en naturlig del av det. Han tilhører en annen del av samfunnet. Titalls millioner fra LO kan ikke endre dette. Selv et kobbel av informasjonsarbeidere kan heller ikke bekjempe fakta.

Forunderlig kommunikasjonsstrategi

Ingen politiker er lenger unna publikum enn Jonas. Han er vanskeligere å få i tale enn statsministeren. Strategien er vanskelig å forstå. Han gir ny mening til begrepet utilgjengelig, nesten som det skulle være et mål i seg selv. Derfor må vi anta at det er nettopp det, å skape et bilde av en leder hevet over den smålige hverdagspolitikken, meislet for større oppgaver. Problemet er at strategien feilet for flere år tilbake, og det er for sent å putte på ham rutete skjorte og sende ham rundt i landet rett før valget. Det understreker bare utilgjengeligheten.

Hans form for ikke-kommunikasjon står i grell kontrast til folkeligheten nordmenn ofte liker, og som man tradisjonelt forbandt med partiet han leder. I sak etter sak nekter han å stille til intervju, og når han først uttaler seg er det ofte gjennom rådgiver, epost eller partikolleger. Deltar han selv har det ofte gått unaturlig lang tid. Dessverre for Støre fremstår dette mer nedlatende og handlingslammet enn verdig. Å heve seg over den offentlige samtalen hører mer til næringslivet enn politikken.

Kampen om partiets sjel

Støre som person er egentlig ikke det interessante. Kampen om Arbeiderpartiets sjel er derimot meget aktuell, ikke minst fordi partiet er en lokal og nasjonal institusjon tett sammenvevet med byråkratiet og øvrige institusjoner. Akkurat det kan man gjerne diskutere, men her skal bemerkes at partiets posisjon gjør at deres veivalg er viktig for landet, ikke bare medlemmene.

Støre fremstår som en mann i feil posisjon til feil tid. En som grunnleggende bryter med Arbeiderpartiets mest sentrale tradisjoner og verdier. Noe som  grasrota enkelt fanger opp, og som vi antagelig ser resultatet av på meningsmålinger og manglende engasjement. For arbeiderklassen finnes fortsatt, selv om den formelt sett er oppgradert til økonomisk middelklasse. Men den folkelige arbeiderklasse-mentaliteten står ennå sterkt ved lag, og det skal godt gjøres å se for seg noen som står fjernere fra dem enn AP-lederen.

Der Stoltenberg tross alt hadde en bakgrunn som knyttet ham til grasrota, er Støre manifestasjonen av en antiarbeider. I denne sammenhengen nærmest en parodi, uten at det skal holdes imot ham. Personlig unner jeg ham både penger, nettverk og alle mulige goder, det er ikke poenget. Han virker også som en trivelig og smart fyr. Men som symbol på arbeiderbevegelsen er han nesten maksimalt malplassert.

Arbeiderpartiet er ikke bare en institusjon, men et folkelig breddeparti. For å benytte kraften som ligger i dette må de tillitsvalgte ha en leder som representerer dem. En leder som reelt sett representerer partiets saker og verdier. Det gjør ikke Støre. Men han kan likevel vinne frem. Da kan han fort bli mannen som opphevet de siste skillene mellom Arbeiderpartiet og Høyresiden.

Johaug er ikke et offer

Norge eksploderer i et pinlig sinne fordi en av idrettsheltene straffes som alle andre. Johaug er ikke et offer, hun er tatt i doping.

En stor del av offentligheten skriker ut i et barnslig raseri over at Therese Johaug dømmes strengere enn de skulle ønske. Hun får nemlig ikke gå OL i Pyongchang. Dommen fra CAS (Den internasjonale voldgiftsretten) øker straffen Johaug fikk av Norges Idrettsforbund (Domsutvalget) med fem måneder, som dermed gjør at hennes neste store konkurranse blir VM i Seefeld februar 2019.

Selvsagt kan man ha sympati og medfølelse, men det gjør ikke saken verken «urettferdig» eller «usaklig». Ei heller gjør den alle andre land til Norges-hatere. En skiløper er tatt for bruk av et forbudt stoff og fått en middels straff for det. Se det fra internasjonal idretts perspektiv: At hun ikke får delta i neste OL skulle vel strengt tatt bare mangle, og burde vel nærmest vært en obligatorisk del av slike straffer. Men norsk offentlighet stopper ikke ved medfølelse. Den går i fistel over verdens «urettferdighet».

Og som normalt ledes klagesangen av Dagbladets Esten O. Sæther, som har skrevet overveldende mye til støtte for Johaug etter hun ble tatt. Hun er en «ren» utøver som er «frifunnet uansett hvor lang utestengelsen blir». «Dette er ikke noe å skamme seg over,» er dagens tittel. Om Sæther er Johaugs personlige pressetalsmann eller ikke er vanskelig å vurdere, men det meste av kritikken mot Johaug eller forbundet defineres som «sjofel» eller «kynisk». Blant mye annet mener han at saken ikke skader det norske ryktet «uansett utfall».

Men Sæther er ikke alene. Så langt derifra. Mediene har fremstått som en subjektiv propagandakanal for Johaugs uskyld helt siden saken sprakk. TV2 er et hederlig unntak, mye takket være Ernst A. Lersveens mer uavhengige tilnærming til både denne og andre saker. Det som burde være en anledning for pressen til å drive kritisk journalistikk har blitt en kappestrid i lojalitet og smålig nasjonalisme.

Verst i klassen er NRK og Dagbladet. Statskanalens reportere oppførte seg som unge fans med hjertet utenpå drakta da saken i domsutvalgets høring ble sendt direkte. De såkalte «ekspertene» i studio omtalte landslag og forbund i «vi»-form og gjorde egentlig bare skam på kanalen. De var verken eksperter eller journalister. Når det gjelder Dagbladet så kvalifiserer Sæthers Johaug-skriverier til kampanjejournalistikk. Han mener nok det han skriver, men det er et redaksjonelt ansvar å sørge for balansert og seriøs journalistikk.

At NRK, Dagbladet og Sæther og andre vil savne en av de store idrettsheltene under OL er naturlig. At man føler med henne er heller ikke helt ulogisk. Men å fly i taket over at dommen justeres til det som er en middels straff ut fra saken, er patetisk. I Verdens antidopingbyrå sitt regelverk (WADA-koden) er slik saker anslått til å skulle straffes med mellom 12 og 24 måneder. At CAS lander et sted i midten er aldeles forståelig.

Det som er mer spesielt er at Norges Idrettsforbund satte en såpass lav straff. Det tjener ingen å ha et tilsynelatende uavhengig domstolutvalg som etterlater et klart inntrykk av å konstruere en prosess og en straff til fordel for utøveren. Vi får aldri vite i hvilken grad utvalget lot seg påvirke av opinionen, forbundet eller andre aktører. Det som er sikkert er at de forregna seg. En noe høyere straff kunne ført til at FIS ikke følte seg tvunget til å anke.

Det skal ikke mye fantasi til for å anta at hele historien til Johaug ikke nødvendigvis er hundre prosent sannferdig. Til det er det for mange små potensielle hull og en lege som oppførte seg oppsiktsvekkende unormalt. At det er inngått en avtale for å redde Johaug er en mistanke som har hengt over saken fra første dag. Det betyr ikke at det er sant, men de åpenbare gråsonene i historien burde ført til en grundigere og mer troverdig etterforskning. Og kanskje ennå viktigere, så burde det ført til en profesjonell og objektiv kritisk journalistikk.

Så har man selvsagt historien om de mystiske kvitteringene som ble oppdaget på et annet apotek (Seiser Alm), der landslaget befant seg før sitt velkjente opphold i Livogno. En fysioterapeut tilknyttet landslaget skal ifølge ryktet (påstander/spor) ha kjøpt inn den samme salven (Trofodermin) som Johaug senere er dømt for å ha brukt.

Ifølge Antidoping Norge ble dette sporet fulgt, men på grunn av at kjøpet ble gjort kontant så fant man ingen kobling til noen personer. Om de aktuelle personene ble avhørt vites ikke, det må man forutsette. Under høringen ble dette sporet klassifisert som dødt, men vi fikk ikke noe svar på hvorfor. At det ikke skapte noen videre debatt eller overskrifter er oppsiktsvekkende.

Slike elementer skaper et inntrykk av en rufsete rettslig prosess. Ønsket om å fremstå ryddig har overgått ønsket om å være det. Kommunikasjonen om prosessen har vært viktigere enn selve prosessen, for at publikum og (ikke minst) andre nasjoner skal få et inntrykk av at Johaug ble behandlet som alle andre. Det ble hun på ingen måte. Og skal du kommunisere er det ingen som er bedre å ha på laget en hele det norske pressekorpset.

Det gir også næring til ideen om at ikke alle spor og påstander har blitt tilstrekkelig etterforsket. Det virker lite sannsynlig at det har vært en konspirasjon med hemmelige avtaler og møter i mørke kjellere. Men det virker heller ikke sannsynlig at historien vi har fått fortalt er hundre prosent riktig. Det betyr ikke at den ikke er det, men at jobben med saken skulle vært mer profesjonell og ærlig.

Ja, det er fælt å bli utsatt for ekstrem uflaks, og det er god grunn til å føle med Johaug. Men det gjør henne ikke til et offer. Hun er en styrtrik folkehelt med muligheter de aller fleste andre ikke har. Nordmenn glemmer at hun faktisk er dømt for doping og fått en aldeles middels straff. Sannheten om de mange gråsonene får vi neppe vite noe om, og særlig ikke når norske journalister virker mer interessert i å forsvare Norges ære enn å gjøre jobben sin.

Frp mister folket

De var i ferd med å bli et folkeparti. Men oppførselen i regjering hindrer vekst. Er det svak strategisk planlegging eller har de bare vært seg selv for mye?

Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering den 16. oktober 2013 var det en drøm som gikk i oppfyllelse for mange. Partiet som gjennom flere tiår var en borgerlig juniorpartner og et politisk mobbeoffer hadde endelig fått den makten de hadde jobbet for i lang tid. Og ingen hadde drømt mer eller jobbet hardere enn Carl I. Hagen. Mer om ham senere.

Mange trodde at partiet skulle inn i regjering allerede i 2009, da partiet i året før valget var helt oppe i 30 prosent oppslutning. Men med et svakt Høyre og litt for få venner selv på borgerlig side ble det med håpet. De endte likevel opp med godt voksne 22 prosent og var landets nest største parti. Om lag det samme som i 2005, men da med ennå færre venner og et ennå svakere Høyre.

Prosessen frem mot 2013-valget var preget av en form for profesjonalitet som man knapt har sett fra Frp tidligere. Dels på grunn av sin størrelse og dels på grunn av en mer diplomatisk tilnærming til andre partier. Siv Jensen har et noe annet forhold til strategi enn sin forgjenger Hagen, og derfor kunne partiledelsen og stortingsgruppa gjennomføre en mer dempet og stueren form for maktstrategi enn tidligere. Dog, alt er relativt.

Med et langt større fokus på samarbeid var Frp i stand til å skape en ganske annen form for tillit rundt seg. At selv Venstre og KrF til slutt valgte å støtte dem er til en viss grad et resultat av dette, selv om det fortsatt også er en aldri så liten gåte. Og etter alt og dømme også en katastrofe for Venstre, som neppe skåler over egne strategier.

Med signaturene til Høyre, Venstre og Krf kunne det tidligere aggressive opposisjonspartiet ta fatt på en ny hverdag som voksen, ansvarlig og handlekraftig. Den nye hverdagen varte dessverre ikke lenge. Ikke før var statsrådpostene fordelt, så begynte Frp-erene å vise sitt sanne jeg. På lang sikt kan det ha store konsekvenser for partiet. Det er mye som tyder på at de gjennom å være seg selv på sitt aller småligste skaper et glasstak for seg selv. Det er nok lenge til vi ser partiet opp mot 20 prosent igjen.

Profesjonaliteten og modenheten forsvant som dugg for solen i oktober 2013. Anders Anundsens adferd alene ville være nok til å skitne til inntrykket. En kunnskapsløs justisminister er sjelden en god idé, men koblet med iver og arroganse blir det stygt. Hans forhold til presse kunne til tider minne om det vi ser hos Donald Trump. At han i sin tid også brant Tønsberg Blad fordi han mislikte noe de skrev forteller nok noe om hva slags forhold han hadde til ytringsfrihet og presse.

I arvtageren Per Willy Amundsen har Frp løftet frem en justisminister som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. For ordens skyld: det er helt legitimt, men også noe spesielt. Desto mer spesielt er hans påstand om at klimapolitikk «brukes for å gjennomføre sosialistisk politikk.» Konspiratorisk er neppe en egenskap man ønsker seg hos øverste justismyndighet.

Justisministeren er ikke kun opptatt av klima, han er også opptatt av at det er «unaturlig» å flagge på samenes nasjonaldag. Han mener at å følge FN er «tilnærmet slaveri» og han «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.» I likhet med Anundsen har han heller ingen stor mediekunnskap. Senest i 2017 ville han boikotte avisa Nordlys.

I Solveig Horne fik vi en likestillingsminister som mente at gutter og jenter har like mye ansvar for voldtekter, som ville legge ned Likestillingsombudet og kutte pengestøtte til homoorganisasjoner. Hennes mest sjarmerende uttalelse var kanskje likevel at «Transpersoner 
må inn under 
pasientlovgivningen. Det er der de hører hjemme.»

Som Olje- og energiminister hentet de etterhvert inn den overgrepsmistenkte Terje Søviknes. Eller som han selv sa det da han misbrukte sin lederrolle overfor en 16-åring. I de fleste partier ville nok karrieren være over ved slike overtramp, men flere i Frp-ledelsen har helt siden hendelsen alltid ønsket ham tilbake på scenen. Nå fikk de viljen sin.

Så har vi selvsagt Sylvi Listhaug. Rent politisk er det lite hun foretar seg som er spesielt oppsiktsvekkende. Men språket hun velger å bruke er såpass provoserende og til tider såpass løgnaktig at det bidrar til en tilgrising av den offentlige debatten. Det skal innrømmes at enkelte av de mange kranglene hun ender i har vært underholdende. Det hjelper lite. Når historien om Erna Solberg skal skrives vil Listhaug neppe huskes for politikk, men for skitne angrep på motstandere og hyperaktiv bruk av sosiale medier.

Det er strengt tatt ikke mye Frp har gjort rent politisk som vil hefte ved dem alvorlig. Det som derimot har preget regjeringsperioden er en retorikk og en holdning til omverden som ofte vitner om både mangel på folkeskikk og respekt for andre meninger. For ikke å si folkeslag. Mye av adferden kan minne om Donald Trump og Sarah Palin, som kombinerer store ord med lav kunnskap og null respekt.

Man kan gjerne si at Frp har vært et friskt pust. Det er ikke helt usant. Noe av oppførselen kan være befriende satt opp i mot en tradisjonell grå og byråkratisk  adferd. Det hjelper lite, for det partiet egentlig bidrar til er å svekke folkets oppfatning av forvaltning og regjering.

Slik oppførsel fenger muligens hos hardcore-fansen, men det treffer heller dårlig utenfor denne smale kretsen. At de gikk rett i SV-fella og satte lederen sin i Finansminister-posten var også muligens en uklok avgjørelse. Som pengesjef har du stor innflytelse og høy status, men også vesentlig mindre spillerom i offentligheten. Det kan ha kostet SV dyrt, vi får se hvor mye det koster Frp.

Likheten mellom SV og Frp slutter ikke der. Der SV presterte å skyve ut sin gamle helt Erik Solheim under uverdige omstendigheter, maktet Frp å holde Carl I. Hagen helt utenfor regjering. Det er forståelig at han kunne oppleves som truende for Jensen og andre i ledelsen, men personlige kan enkelt reguleres gjennom avtaler og posisjoner. Carl I. Hagen er en av norsk moderne histories mest effektive politikere, med en evne til kommunikasjon som overgår de fleste. Å ikke benytte seg av ham når det endelig gjelder fremstår amatørmessig.

Frp hadde sjansen. Med en mer høflig og statsmannsaktig adferd kunne de bygge videre på den brede, folkelige appellen de hadde brukt årevis på å bygge opp. Den sjansen er antagelig brukt opp for denne gang, og sjansen for samarbeid har blitt redusert. Partiet har redusert seg selv fra bred og folkelig til et smålig nisjeparti. 

Der de over tid bygget opp et image som et sosialt bevisst parti og et parti for minstepensjonister står de idag til tider frem som et ensaksparti. Frps engasjement i innvandringsspørsmål har muligens vært historisk viktig for Norge, men da som et opposisjonsparti som stiller gode spørsmål til makten. I posisjon faller partiets retorikk ofte igjennom, og i en tid der den politiske enigheten i innvandringsspørsmål er tilnærmet total lyder den påfallende hul.

På mange områder har Frp klart overgangen fra opposisjon til posisjon forbausende dårlig, og enkelte av deres statsråder risikerer å huskes mer som underholdningsartister enn som politikere. Men det var alltid en risiko med et parti der identiteten til de grader er knyttet til det å være imot «eliten». Opprør gjør seg godt når du er underdog. Det gjenstår å se hvordan de takler en valgkamp i motvind, der det meste av den tradisjonelle Frp-retorikken antagelig kun vil slå tilbake på dem selv (gitt at de selv sitter med makten). Det krever omstilling, og det blir spennende å se om Jensen og co. er i stand til å overraske.        

Gjennom sin adferd har de antagelig skapt et glasstak for seg selv. Spørsmålet er om Frp faktisk har hatt en strategi for regjeringsperioden eller om de bare har vært «seg selv» litt for mye. Begge deler fremstår som uegnet.

NAV må legges ned

NAV er en av Norgeshistoriens mest mislykkede sosiale reformer. Nå er det på tide å erkjenne nederlaget.

NAV or Net asset value text on black block

Da det første NAV-kontoret åpnet på Trøgstad i oktober 2006, var det resultatet av en lang politisk prosess. Ideen var enkel nok, man ville samordne kontorene for trygd, arbeid og sosiale tjenester. På det som godt norsk kalles Stordrift. Det er slett ikke en ulogisk tilnærming, og det finnes mange eksempler på hvordan de tidligere kontorene har kunnet spille på hverandres kompetanse.

Som alltid når store reformer skal sjøsettes omsvermes den av utspekulerte og positive ordelag. Ikke ulikt dagens politireform og kommunesammenslåing. Fra politisk hold ønsker man skape et inntrykk av at reformen er en ren nødvendighet, nærmest styrt av naturlover. Men ikke alle var overbeviste om at NAV kom til å fungere, særlig fordi stordrift og sentralisering har en lei uvane med å lønne seg for den som drifter. Sjelden for den skal benytte seg av tilbudet.

Det viste seg raskt at NAV ikke fungerte godt for brukerne. Men prosessen ble fredet av en serie av helseministre. Budskapet var at omleggingen er så stor at det vil ta et ukjent antall år før vi ser de gode resultatene. Det virket i 5-6 år. NAV fikk stort sett være i fred, og de fleste problemer ble satt på kontoen for startvansker.

Ansiktsløs mastodont

Men tiden gikk, og brukerne ble ikke mer fornøyde. Tvert imot ble opplevelsene verre og verre. Det gikk opp for oss at vi hadde skapt en byråkratisk mastodont. Vel var det mye dårlig og ansiktsløst sosialt arbeid i de gamle sosialkontorene. På Aetat kunne du bli suicidal av de endeløse skjemaveldene. Sammen med trygdekontoret var også disse kontorene ubehagelige og østblokk-byråkratiserte uting. Men de var i det minste på plass i nærmiljøene. Og de hadde hver sin kompetanse.

Prosessen frem mot NAV-reformen var en kollektiv politisk feilkobling. For å bøte på ineffektivitet og inkompetanse hos to statlige og en kommunal (sosialkontoret) tjeneste vedtok man å i stedet skape én ny gigant. I praksis vedtok man å ikke løse problemene hos de tre gamle institusjonene, men heller starte på nytt. Slik skapte man

Dagfinn Høybråten og Bjarne Håkon Hanssen var begge sentrale i å sette reformen ut i livet. I etterkant har de vært samstemte i at reformen er mislykket. Hanssen har til og med innrømmet det åpenbare: at det kanskje ikke var så klokt å samle alle tjenester på en hånd.

Feilslått og kostbart

Stordrift og sentralisering er ikke nødvendigvis uklokt. Men man er nødt til å vite hva man ønsker å oppnå. Om målet kun er å redusere antall stillinger eller å redusere antall kontorer, så kan det være en god vei å gå. Men stat og kommune sitter med ansvaret for samtlige brukere disse tjenestene, og skal ha deres beste for øye.

Vi startet på nytt i 2006. Det var et spenstig forsøk, men det har vist seg å feile, på bekostning av hundretusenvis av brukere og enorme omkostninger over statsbudsjettet. Når Erna Solberg går til angrep på de få personene som utnytter NAVs ordninger bør hun først feie for egen dør; det er NAV som koster samfunnet dyrt, ikke brukerne.

11 år etter oppstarten er det på tide å konkludere med at prosjektet har vært feilslått ut fra de fleste kriterier, og fryktelig kostbart. Det er på tide å legge ned NAV. Vi bør igjen skille ut de tjenestene. Samtidig bør vi benytte anledningen til å skille ut mer enn tre tjenester. En stor del av NAVs brukere er avhengig av lokal spesialisering, og brukere med rusproblemer, dårlig psykisk helse, uføretrygdede eller arbeidsløse vil få mer igjen for et system som er delt inn i kompetente enheter og kontorer.

Stordriftsulemper

Vi må slutte å tenke stordrift, og vi må slutte å tenke sentralisering. Dette er ikke næringslivet. Dette er praktiske og menneskelige tjenester som skal møte mennesker der det er når de trenger det. Dette er tjenester som finansieres av folket. Kontorene i de nye tjenestene må være fysiske og lokale. Du skal møte mennesker, ikke skjemaer på en pc-skjerm.

Det man glemte var å kalkulere inn ulempene ved stordrift, og tapet ved sentralisering. For de fleste andre enn politikere og NAV-ledere er det enkelt å se at mangelen på lokale kontorer skaper et uhyggelig byråkratisk system. For de fleste andre er det også enkelt å se at det ikke skal være et mål med færrest mulige saksbehandlere eller at NAV-konsulentene skal betjene flest mulig fagfelt. Effektivisering gjør blind.

Til de som fortsatt tror at alt må samles for å kunne samarbeide: det stemmer ikke. Det er ingenting i veien for at to separate kontorer har felles rutiner for kommunikasjon, slik at brukere med flere behov kan benytte seg av flere kontorer uten å måtte begynne på nytt hver eneste gang. Slik det var med de gamle tjenestene. Det var dette man skulle løst i 2006. Vi har tapt mange år og et morbid antall milliarder på dette prosjektet, men nå er vi kanskje modne for å fortsette der vi slapp.

I praksis er politikere og statsforvaltningen så lei av dette «problemet» at de ikke engang vil vurdere å gjøre endringer. Men noen er nødt til å påpeke det opplagte: Vi trenger en omlegging av arbeid, trygd og sosiale tjenester, og NAV må legges ned.

Narkotikaloven må tilpasses virkeligheten

Vårt strafferegime mot narkotika stammer fra 1960-tallet. Det fungerer verken mot avhengighet eller sosiale problemer, men holder mennesker med ruslidelser nede.

Police officer with the german shepherd police dog

Narkomane har vent seg til et liv på flukt fra politiet, og et liv inn og ut av fengsel. En livsførsel som er sterkt delaktig i å forsterke deres sosiale rang og utenforskap. Og vi straffer mer og mer ? antallet anmeldte narkotikaforbrytelser øker nesten hvert år. Fra nær 13 000 anmeldte narkotikalovbrudd i 1993 nådde vi nesten 50 000 tjue år senere (Statistisk sentralbyrå 2015). Mellom 60 og 80 prosent av anmeldelsene etterforskes. Antall siktede økte fra under fire tusen i 1993 til over fjorten tusen i 2013. Brorparten av siktelsene ender med dom. Det viser at samfunnet har endret seg, at tilgjengeligheten og bruken har økt betraktelig. Men det har også en annen side, nemlig at vi benytter straff som virkemiddel mot brukerne i større grad.           

Straff har vært det mest sentrale av virkemiddelet mot rusmidler siden narkotiske stoffer oppsto som et felles-vestlig problem med inntoget av cannabis på 1960-tallet. Den såkalte War on Drugs fra 1971 bidro til å formulere en internasjonal nulltolerant holdning til narkotika. Norge var blant de aller mest restriktive landene, likestilte alle rusmidler utenom alkohol og gjorde bruk og besittelse ulovlig. Karl Evang er arkitekten bak den norske tilnærmingen, og innførte visjonen om «det narkotikafrie samfunn». Han satt som helsedirektør fra 1938 til 72 (!) og frontet en forbudslinje som ble utviklet gjennom siste del av 1960-tallet. Den restriktive linjen ble videreført og skjerpet gjennom en ytterligere økning av straffenivået gjennom 1970- og 80-tallet.

Vårt strafferegime bidrar til at mennesker med ruslidelser betraktes som grove kriminelle. Straffelovens paragraf 162 gir en strafferamme på inntil to år for besittelse, tilvirkning, innførsel og bruk av narkotiske stoffer. Legemiddellovens paragraf 32 har en ramme på inntil seks måneder, og er den som brukes mot mildere forhold, som for eksempel ved brukerdoser av cannabis. Straffeloven opererer videre med egne rammer for «grove narkotikaforbrytelser» ved store mengder, med en strafferamme på mellom tre og ti års fengsel. Dette angår i all hovedsak smugling, produksjon og salg og er ikke like relevant med hensyn til ruslidelser og forbruk. Siden loven ikke skiller klarere mellom produksjon, salg, innførsel og bruk, gjør den brukeren i prinsippet like skyldig som selger og produsent. Avhengige låses i et mønster av bøter, gjeld og soning som det nærmest blir umulig å bryte ut av. Straff er en ytterligere belastning på toppen av helse- og avhengighetsproblematikk. Den avdøde jusprofessor Johs. Andenæs mente at «fremtidens dom kanskje vil være at narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff.».

Amerikanske tilstander

Vi ser ned på amerikansk straffepraksis, med lange straffer for relativt milde lovbrudd, som fortrinnsvis rammer unge, ikke-hvite menn. Kanskje er Norge likere USA enn vi liker å tro, for også her er det de fattige og svake gruppene som straffes hardest for laster knyttet til livsstil. Spissformulert kan man si at middelklassen fritt kan drikke sprit og øl i parken, mens marginaliserte grupper må i fengsel for å benytte rusmidler de er avhengige av. Fartsovertredelser straffes med bøter, mens besittelse av narkotiske stoffer straffes med fengsel.           

Straffelovkommisjonen anbefalte i 2002 å avkriminalisere bruk av narkotika, og mente at straff bare bør brukes mot handlinger som har skadevirkninger. Kommisjonen gikk inn for at «bruk av narkotika, samt erverv og besittelse til eget bruk, blir avkriminalisert». Tanken om at handlinger uten et offer ikke skal straffes, er lett å forstå, og bruk og besittelse av narkotika passer til beskrivelsen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum slo imidlertid fast allerede på pressekonferansen for meldingen at avkriminalisering er «helt uaktuelt for denne regjeringen» (Regjeringen Bondevik).           

Én måte å endre kurs på kan være å innføre væresteder for narkomane, der man får lov til å besitte og bruke rusmidler. Som et slags utvidet sprøyterom, men med tilhørende helsehjelp og fasiliteter som legger til rette for den som ønsker å komme seg ut av avhengigheten. Et værested vil være et overvåket offentlig rom med dispensasjoner fra øvrig lovgivning. Ideen har vært frontet av flere, og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) leverte sammen med Oslo Byaksjon et innbyggerinitiativ til Oslo bystyre i desember 2007, der de foreslo at deler av Galleri Oslo skulle gjøres om til et værested. Forslaget nådde ikke frem, og daværende sosialbyråd Sylvi Listhaug (FrP) var svært negativ fordi «politiet skal slå ned på kjøp, salg og bruk av narkotika. Hvis de skal slutte med det må vi endre loven og legalisere narkotika. Det er jeg imot.» (Dagbladet 2007). Hun ønsket ikke å vurdere en smidig bruk av lovverket, og demonstrerte hvordan folkevalgte viderefører den nulltolerante holdningen fra Karl Evangs tid.

Moralisme i sin styggeste form

Men i motsetning til hva Listhaug hevdet, behøver man ikke å legalisere narkotika for å opprette unntak, noe sprøyterommet i hovedstaden er et levende bevis på. Det ble opprettet 1. februar 2005 som et prøveprosjekt, og gis konkrete unntak fra legemiddelloven (gjort permanent april 2009). Sprøyteromsloven har som formål å «bidra til økt verdighet for mennesker med langvarig narkotikaavhengighet ved å tilby hygieniske rammer for injisering. Videre skal sprøyteromsordningen bidra til økt helsemessig trygghet, herunder forebygge infeksjoner og smitte og gi raskere hjelp ved overdoser, gjennom tilstedeværelse og tilsyn av helsepersonell. Formålet er også å bidra til økt mulighet for kontakt og samtaler mellom den enkelte bruker og hjelpeapparatet med sikte på tverrfaglig oppfølging og behandling» (Sprøyteromsloven 2004). Formuleringen er nøyaktig den samme som kunne brukes til et mer omfattende værested.           

Mangelen på sprøyterom illustrerer bedre enn noe hvor restriktivt Norge faktisk er. Vi har et i Oslo og fra høsten et i Bergen. Motstanden mot å innføre dette i andre byer er stor, blant folkevalgte og i organisasjonene. Striden om sprøyterom er hard i Trondheim, Tromsø, Stavanger, med stadige debatter mellom konservativ og liberal fløy. I Bergen var KrF en vellykket garantist mot sprøyterom i en årrekke, noe det nye byrådet heldigvis har maktet å rette opp i. Å nekte mennesker med avhengighetslidelser et minimum av verdighet og hygiene er moralisme i sin aller styggeste form.

Statlig regulering av cannabis

Det synes videre som et naturlig skritt å utrede forsøk med avkriminalisering av rusmidler. Statlig regulering av cannabis vil være et naturlig første forsøksprosjekt. Spørsmålet er dessverre fortsatt betent og knyttet til forbausende mye følelser. Det må vi lære oss å overse, og heller møte spørsmålet med fakta. Rasjonelt sett er det få årsaker til å definere cannabis som verre enn alkohol. Det har ikke hold i forskning, og strider mot manges rettsopplevelse. Fordi forbudspolitikken gjennom flere tiår ikke har gitt de resultater man håpet, har flere land forsøkt å seg med andre tilnærminger.           

Cannabis er blitt avkriminalisert eller tillatt under visse forutsetninger i store deler av den vestlige verden og Sør-Amerika. Blant annet i Nederland, Spania, Portugal, Australia, Canada, Kroatia, Kypros, Romania, Russland, Slovenia, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Israel, Italia, Argentina, Chile, Peru og Uruguay. I USA har fire delstater legalisert bruk og en viss besittelse, mens ytterligere 19 stater godtar medisinsk marihuana, noe som ifølge forskere  har ført til en reduksjon i tyveri og voldskriminalitet knyttet til smugling, samt nedgang i innførselen av narkotika fra det ulovlige markedet (Gavrilova m.fl. 2014).

Følelsene knyttet til dette spørsmålet er sterke, og det fremstår som om legalisering av cannabis har overtatt som den store symbolsaken mellom liberal og restriktiv side på rusfeltet. Et halvt århundre etter det store vestlige ungdomsopprøret er fortsatt hasjen et symbol på mørke og ukontrollerbare krefter. Hos A4-menneskene lever frykten for «hasjkulturen» i beste velgående. Og med forsvinnende få unntak er det A4-segmentet som preger politikken, frivilligheten, akademia og miljø- og helsearbeidet. Altså de arenaene som bestemmer ruspolitikken.           

Avkriminalisere brukerdoser

Det viktigste er at vi selv tester ut virkemidler for å se hva som fungerer, og hva endringen innebærer for ruskulturen. Ethvert lands egenart gjør at resultater ikke er direkte overførbare til norske forhold. Slik forkjempere hevder, kan et statlig regulert salg gi myndighetene økt oversikt og kunnskap om bruk, og dermed også over misbruken ? noe som igjen kan gi bedre kontroll over rekruttering. For i likhet med alkohol er cannabis et rusmiddel som kan føre til skader. Psykoser, konsentrasjonsproblemer og sosialt utenforskap er kjente farer. Det er likevel på tide at vi lærer oss å skille mellom cannabis og øvrige narkotiske stoffer, da førstnevnte ikke på noe vis bør sammenstilles med midler som heroin, amfetamin eller kokain, verken i individuelle eller samfunnsmessige skadevirkninger. Det er på høy tid at vi endrer den feilaktige oppfatningen fra 1960-tallet som fører til at hasj og heroin fortsatt omtales som det samme under merkelappen «narkotika».

Enkelte aktører hevder at vi bør vurdere en avkriminalisering av narkotiske stoffer generelt, og ikke bare cannabis. Det er en rasjonell tanke, og verdt å utrede, noe tenketanken Civita tok til orde for i et notat om norsk narkotikapolitikk i 2015. Slike ideer er fortsatt sterkt knyttet til magefølelse og privat moral, i stedet for å underlegges forskning og praktisk politikk. Vi bør vurdere en avkriminalisering av brukerdoser (bruk og besittelse), og justere regelverket slik at det rammer grossistene, og ikke brukerne. For selv om det er lett å støtte at produsenter og kommersielle aktører skal straffes, er det i praksis de avhengige som rammes hardest av lovverket.

Sosialpornografiens yppersteprester

Det ligger store penger i å fremstille mennesker som svake. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Sculpture of a priest who shows the way to a child.

 

Kommunikasjonsarbeid har mange sider, og en av de viktigste sidene ved den frivillige industriens forretningsmodell ligger i søke å omtales og betraktes på best mulig vis, som ideell, veldedig og frivillig. Bransjen ønsker ikke å oppfattes som en kommersiell industri, og legger vekt på språkføring i omtalen av seg selv. Utad er salg, kommersiell, inntjening, overskudd og produkt fyord, mens raushet, varme og verdighet er ord man ynder å knyttes til gjennom slagord, kampanjer og markedsføring. Prinsippet er like enkelt som det er effektivt: Assosier virksomheten til ett eller flere positivt ladede begreper, så vil enhver kritiker fremstå som det motsatte.           

Innad har organisasjonene for lengst tilpasset seg næringslivets kommersielle tankegang. En rapport fra Chr. Michelsens Institutt (Lange, Spissøy og Brudvik 2002) uttrykte: «Det synes å være en trend at organisasjonene nærmer seg næringslivet i måten å organisere seg på [...] I stadig større grad snakker en om organisasjonens produkter, kostnadseffektivitet og annen terminologi hentet fra næringslivet.» God merkevare- og omdømmebygging gir sterk moralsk kapital, og ingen liker å være motstykket til verdig eller raus. Verdien av å spille på folks sympati og følelser er stor, og empatien vekkes hvis man trekker frem menneskelige aspekter ved folk i vanskelige livssituasjoner. I siste instans handler det om å påvirke folk til å bli giver, medlem, følge, kjøpe produkter eller støtte organisasjonen gjennom ord eller handling.           

Selv om det er effektivt å vekke sympati, kan det hende det koster mer enn det smaker, at det fører til en stakkarsliggjøring av den svake. Innen bistand opererer man med begrepet poverty porn (fattigdomsporno) og development porn (utviklingsporno) for å beskrive det forenklede og stereotype verdensbildet som benyttes av frivillige organisasjoner for å samle inn penger. Den mest klassiske varianten er slike vi ser brukt av blant andre Kirkens Nødhjelp, der man avbilder svarte, afrikanske barn og appellerer til at man kan gjøre en innsats for dette barnet ved å gi penger.           

Foredragsholder og ekspert på global helse Alanna Shaikh har stilt spørsmålstegn ved hvor gunstig denne praksisen er for dem som mottar hjelpen, og peker på noen problemer knyttet til slik markedsføring. For det første hevder hun at budskapet fordummer givere og myndigheter, og skaper et kunstig og overforenklet bilde av at det finnes raske løsninger på kompliserte utfordringer. For det andre mener hun det kan nedverdige mottakerne og redusere dem til passive mottakere som ikke er i stand til å delta i å hjelpe seg selv. Hun gjør også et poeng ut av at dagens sosiale medieverden fører til at mottakere ofte vet hvordan de fremstilles, og at dette påvirker deres opplevelse av egne evner.           

Det finnes mange måter å samle inn penger på, og den frivillige industrien er med årene blitt kreativ. Stadig nye kampanjer og arrangementer skal få oss til å føle at den fortjener våre penger. Kirkens Bymisjons årlige julekampanje har fått navnet «Gled en som gruer seg til jul». Gjennom bred annonsevirksomhet oppfordres publikum til å sende en SMS med kodeordet glede. Det gir 80 kroner til Bymisjonen, og skal ifølge reklamene bidra til to middager til folk som ikke har mat på bordet, til «noen som trenger det». Reklamene har håndplukket folk som ser ut som de lever på gata.                      

Det er lett å ha sympati for slike aksjoner. Budskapet er enkelt: Noen har det vondt, og om du gir en liten sum, får de det bedre. I 2014 samlet Bymisjonen inn 29 millioner kroner. Et spenstig resultat etter noen få ukers kampanjevirksomhet, noe som ifølge informasjonsavdelingen ga 200 000 måltider. Et regnestykke som enten er helt feil eller som opererer med 21 millioner i administrasjonskostnader. Bymisjonens slagord om «noen som trenger», handler altså egentlig om organisasjonen selv.

Frelsesarmeen på sin side har sin julegryte, som de plasserer ut over hele landet. Presse og kjente artister stiller så opp for å promotere og støtte aksjonen, som i praksis er en flere uker lang bøsseinnsamling. I 2014 satte de ny rekord med 32 millioner. Da Frelsesarmeens Othilie Tonning startet gryteinnsamling i Norge i 1901, var det på grunn av et helt konkret behov for å skaffe midler til fattige kvinner, til mennesker som rent faktisk ikke hadde mat på bordet. Et narrativ som også brukes i dag: Velferdsleder i Frelsesarmeen Elin Herikstad sier at «[u]ten bidragene fra gavmilde nordmenn i julen, hadde vi ikke kunnet hjelpe de som ikke har det så lett. Jeg håper de som gir i julegrytene vet hvor mye det betyr for den enkelte i deres hverdag».

Budskapet er at hver krone gir varme, men også at for hver krone du ikke legger i gryta til Frelsesarmeen, må noen lide. På hjemmesiden sin har Frelsesarmeen en knapp som heter «Hva går pengene til?», der vi kan lese: «Med ditt bidrag kan en liten pjokk holde seg varm på føttene. En som søker nattely på pappesker kan få et varmt måltid.». Men hva betyr det i praksis? Går pengene til ved, sko eller regninger? Frelsesarmeens hjemmeside gir en grei og ganske annen forklaring. Den opplyser nøkternt om at pengene brukes til bedriftens «arbeid året gjennom», som minner mer om driftsmidler enn øremerking.

Når Kirkens Bymisjon ruller ut julekampanjer med bilder av håndplukkede forpinte sjeler og oppfordrer til å overføre penger via tekstmelding, kan det godt være at andeler av midlene går til det reklamerte formålet. Kampanjens signaler kan likevel innebære et tapsprosjekt for dem det gjelder. Ingen middag kan erstatte utstøtelsen og fornedrelsen som ligger i å defineres som svak og evneveik. Kampanjer vekker sympati fordi de tilsynelatende skaper et bånd mellom giver og mottaker, mens de kanskje i realiteten sementerer den svakes posisjon. Alannah Shaikh stiller således et betimelig spørsmål: Hvordan vet vi når de innsamlede pengene ikke lenger er verdt skaden som oppsto ved at de ble samlet inn?

Innsamlingsmarkedet er preget av sterk konkurranse, og sympati er den ledende verdien. Aktørene er inspirert av bistandsindustriens evne til å kombinere et lidelsesbudskap (bilder av sultne, søte barn med store øyne) med en følelse av nærhet til mottaker (geitekampanjer, personlige fadderordninger). Den norske industrien kombinerer virkemidlene med sitt eget tilpassede budskap fra den norske hverdagen. Det underliggende budskapet er enkelt: En person trenger hjelp, og du kan bidra her og nå. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Usaklig kritikk av eldre-språk

Kristin Botnmark retter kritikk mot min måte å omtale eldre på. Det må hun gjerne gjøre, men da bør hun forholde seg til det jeg faktisk har skrevet.



 

Hun liker ikke måten jeg ordlegger meg på, og leser derfor teksten min aldeles galt. I min tekst i Nettavisen tar jeg til orde for en eldrereform, og at samfunnet må organisere seg slik at mennesker i alle aldre kan bidra og være inkludert. At pensjonsalder ikke lenger bør være en datostempling.

Botnmark hevder at jeg mener at «alle eldre» er pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Sorry, men det er en unormalt upresis lesning av hva jeg faktisk skriver. Derfor er det vanskelig å svare på, da det ikke forholder seg til den faktiske teksten. Jeg anbefaler at hun leser den på nytt, og forsøker å få med seg innholdet før hun ser seg blind på enkelte (ifølge henne) fy-ord. Det bør ikke by på problemer, for teksten min er verken avansert eller altfor spekket med faglige referanser.

Merkelig virkelighetsbeskrivelse

Botnmark reagerer videre på at jeg skulle ønske meg at eldre ble en mer naturlig del av samfunnslivet. For hennes egen mor er aktiv, reiser, synger og trener. Vel, jeg har aldri sagt at alle mennesker over en viss alder er bortgjemt i mørke kjellere. Men det en kjensgjerning at svært mange mennesker er bundet til sine boliger eller institusjoner. At samfunnet har en lang vei å gå for å inkludere eldre på en skikkelig måte tror jeg hun egentlig er enig i.

Om hun virkelig mener at de eldre preger kafeene og bylivet så bor hun enten helt bestemte steder på Oslo vest, eller så har hun et originalt perspektiv. Jeg tror de fleste av oss opplever noe ganske annet i møte med samfunnet. Nemlig at de eldres rolle er meget begrenset, både i arbeidslivet og i det offentlige rom. At en god del eldre er aktive har jeg aldri benektet. Tvert imot har jeg tidligere skrevet om hvordan aktive eldre kan bidra inn mot andre eldre som er mindre aktive.

Såret av språket

Botnmark er tydelig såret av min språkbruk. Ord som eldre skal ikke benyttes uten at det ligger helt klare definisjoner til grunn for hva det innebærer. Hadde jeg jobbet i helsedirektoratet så skulle jeg gjerne hatt respekt for slike språklige krav. Men jeg er en ganske alminnelig borger og forbeholder meg retten til å bruke normale ord på en normal måte.

Det er verken komplisert eller mystisk. De aller, aller fleste forstår hvem man snakker om når man snakker om pensjonerte seniorer og eldre. I min tekst er det vanskelig å finne spor av nedlatende eller forvirrende bruk av slike begreper. Hvilke «stereotypier» hun mener jeg forsterker er ikke helt enkelt å få fatt på, men jeg antar det handler om at 50-åringer puttes i samme bås som 90-åringer.

Saken er mer interessant

Om Botnmark virkelig mener at en folkelig språkføring skal stå i veien for å være konstruktiv i eldrepolitikken så blir debatten rett og slett meningsløs. Men hun må gjerne komme tilbake med mer konkrete innspill i forhold til hva min tekst egentlig handlet om. Nemlig om en hel del virkemidler for å bedre eldreomsorgen og møtet med «eldrebølgen».

Tiggeforbud er en avsporing

Frp vil forby tigging i Oslo. De bør heller bruke kreftene på å løse problemet.



 

Både Høyre og Frp ønsker å forby tigging. De har ikke flertall på stortinget for et nasjonalt forbud, men Frp fortsetter å forsøke i kommunene. Tidligere i juni ble de nedstemt i Bergen bystyre. Nå forsøker de i Oslo, der Carl I. Hagen og Peter N. Myhre foreslår å fjerne hovedstadens tiggerkopper.

Intensjonen til Frp er ryddig nok, de vil helst fjerne tiggingen og det den medfører av annen kriminalitet. Men virkemiddelet er galt, og lukter langt på vei ren symbolpolitikk. Det er ofte Frp som harselerer når andre partier ønsker å forby ting.

Minimum av verdighet

Jeg deler oppfatningen til Frp om at det finnes bakmenn i stor utstrekning, og at den aggressive tiggingen er en uting. At spekulative forskningsrapporter fra FAFO og NOVA forsøker å si noe annet, må man ta med en stor klype salt. At Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og andre aktører som profiterer på tiggerne gjør det samme betyr heller ikke mye.

Men vi skal like fullt behandle tiggere som medmennesker i et europeisk fellesskap. Ikke som brikker i partipolitisk spill, og heller ikke som et inventar vi kan fjerne fordi vi ikke liker å se dem. Et minimum av verdighet og dannelse må vi kreve av oss selv. Det er tross alt kun få år siden Frp ønsket å deportere romfolk.

Barnetigging

De fleste er enige om at tigging ikke er særlig bra, verken for den som tigger eller publikum. I tillegg vil nok mange lett forstå at det foregår langt mer organisert enn enkelte vil ha oss til å tro. Disse familiene og nettverkene er nøyaktig de samme som benytter barn over hele Europa. At vi har fått dem til å ikke bruke barn i Norge er bra, men det gjør dem ikke mindre kyniske.  

I et slikt perspektiv er det mulig å forstå forbudstanken. Det gjør det ikke mer riktig. Rent prinsipielt er det svært vanskelig å argumentere for at handlingen i seg selv skal straffes, men det er heller ikke derfor man ønsker å forby det. Forbud er kun et praktisk virkemiddel i kampen mot noe annet enn det forbudet gjelder. Det er i seg selv en dårlig idé, og en lite god bruk av lovverket.

Dernest er det lite som tyder på at et forbud vil fjerne kriminaliteten som tiggingen medfører. Disse nettverkene av fattige og kriminelle vil finne andre veier til sine mål, og de er allerede godt etablert her i landet. Fattigdommen og slaveriet som ligger bak tiggingen vil ikke berøres av en norsk lovhjemmel. Det eneste vi oppnår er å bruke loven til å dekke over problemer som allikevel vil fortsette å være der.

Forbud er en avsporing

I et større perspektiv er forbud en ren avsporing. For dette handler om sosiale problemer utenfor Norges grenser, men samtidig innenfor vårt europeiske fellesskap. Arbeidet vi gjør inn mot Øst-Europa (spesielt Romania) er ikke bare svakt, det er forferdelig dårlig. Det pøses penger inn i store EU-byråkratier, men undersøkelser har vist at forsvinnende lite midler brukes der det skal. Både EU og Norge har skyld i dette.

Dette har ikke regjeringen tatt tak i. Det vi burde gjort var å satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengestrøm og forvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Fullt mulig å hjelpe

Men vi kan ikke lukke øynene for det som skjer i Norge. Her handler det om å tilby noe som er mer attraktivt enn tigging. Skape nye muligheter og jobbe med tiggerne slik at de i beste fall slutter å tigge. Kreative arbeidstiltak, opplæringsprosjekter og sosiale entreprenørskap skreddersydd for å sysselsette ville være en god start. Innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med en viss samfunnsmessig produksjon.

Lavterskel sysselsetting ville trolig være en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdelinger. Mange vil kalle det naivt å tro at vi kan hjelpe tiggere ut av tigging. Men det kommer av ren uvitenhet. De aller fleste romfolk i Europe er stedfaste, og de aller fleste mennesker ønsker seg noe som er bedre enn det de allerede har. Også romfolk og profesjonelle tiggere.

Polarisert debatt

Den norske polariserte debatten dreier seg oftest om bakmenn eller ikke bakmenn, forbud eller ikke forbud. Sjelden om hva vi faktisk kan finne på som er konstruktivt. Svaret er at det er mye vi kan gjøre som ikke er prøvd.

Frp og Carl I. Hagen har rett i at det har blitt ubehagelig mange tiggere fra Øst-Europa, og at mye av tiggingen kan knyttes til kriminalitet. Men tiltakene vi setter inn bør handle om hva vi kan gjøre for dem, i stedet for hva vi kan hindre dem i å gjøre.

Det handler om arbeidstiltak i Norge og sosialt arbeid i Romania og Øst-Europa. Begge deler er i stor grad regjeringens ansvar. Derfor er et lovforbud kun et ørlite plaster på et stort sår som Frp og Høyre selv har vært med å skape.

Avholdsbevegelsen hindrer omsorg for narkomane

Avholdsbevegelsen dominerer fortsatt norsk ruspolitikk. Den ideologiske arven fra 1800-tallet er til stor skade for de narkomane.

old bible and red wine with grapes on table

 

Norsk narkotikapolitikk henger langt etter andre land. Det finnes mange metoder og virkemidler vi fortsatt ikke er villige til å prøve ut. Argumentene imot er som oftest kun basert på moral, og sjelden helse. Dette har gjort Norge til et europeisk taper-land. Noe vi ser på dødsfallene, det elendige hjelpetilbudet og i politiets nedverdigende jakt på slitne narkomane.

Mange tror avholdsbevegelsen hører til historiebøkene. Tvert imot er de den mest innflytelsesrike maktfaktoren i norsk narkotikapolitikk. Bevegelsen er idag organisert under paraplyorganisasjonen Actis, som frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen.

Som jeg har skrevet tidligere i Nettavisen (Religiøst kvakksalveri) er Actis dominert av kristne organisasjoner og deres ideologi om avhold. Aktører som Det norske totalavholdsselskap, Forbundet mot rusgift og Norsk Helse- og avholdsforbund ønsker ikke at du skal verken drikke eller ruse deg på noe som helst vis. De står i en bibelsk tradisjon med røtter i 1800-tallet.

Politisk makt

Ideologien er en etterlevning fra den kristne avholdsbevegelsen, og det overordnede målet er et samfunn der ingen bruker noen form for rusmiddel. Gjennom Actis har disse aktørene eierskap til en vesentlig andel av norsk rusdebatt. De dominerer påvirkningsarbeidet inn mot politikere og byråkrater både nasjonalt og lokalt. De har tungt gjennomslag og nære støttespillere i de fleste politiske partier.

Det er intet oppsiktsvekkende ved at den religiøse delen av rusomsorgen eller avholdsbevegelsen sitter tett på makten, det er mest av alt en refleksjon av ruspolitikkens historie i Norge. Det er likevel betenkelig at disse ideologiene fortsatt dominerer i det ruspolitiske arbeidet. Om man lurer på hvorfor Norge er et av Europas mest restriktive land, så ligger mye av svaret her.

Kampanjer mot taxfree-salg eller alkoholsalg på julaften er klassiske saker for Actis og avholdsbevegelsen. Dette er legitime politiske saker og en rolle Actis har erfaring med, nemlig som en motvekt til overdreven alkoholbruk. I nyere tid er dette supplert med motstand mot liberalisering av narkotikapolitikken. For avholdsbevegelsen er legalisering av hasj blitt en av de viktigste hjertesakene. Slik møter de nye utfordringer med gamle forklaringsmodeller.

Å «gi opp» de narkomane   

Actis-medlemmene står ofte i front mot nye forslag og løsninger som har med narkotika og rus å gjøre. Slik sett fremstår de nærmest som en ren nei-fløy. Nei til sprøyterom, nei til avkriminaliserte væresteder for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold og forebygging.

Det er denne fløyen som  har innført retorikken om å «gi opp» de rusavhengige. Noe Styreleder i Actis Arne Johannessen selv bruker flittig. Han mener at hvis leger skulle dele ut heroin (slik man allerede deler ut Subutex og metadon) ville det være å «gi opp» de rusavhengige. Videre mener han det ville være å «akseptere at de blir bundet til rusen for resten av livet.»

Det totale avhold

De første måteholdsforeninger i Norge oppsto i 1830-årene, og organiserte seg i 1844 under Den norske Forening mot Brændeviinsdrik. Totalavholdet kom til Norge noe senere, da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet det som skulle bli DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Bevegelsen vokste kraftig inn på 1900-tallet, og for hundre år siden antas avholdsbevegelsen i Norge å ha hatt 250 000 medlemmer, den gang om lag ti prosent av befolkningen.

I spissen sto Actis-medlemmene IOGT (Godtemplarordenen) og DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Det politiske partiet Avholdspartiet var også en realitet på denne tiden, med prominente frontfigurer som Bergens-ordfører Hans Seip og Frelsesarmé-sjef Othilie Tonning i spissen. Sistnevnte representerte sågar partiet i Kristiania bystyre.

Avholdsfolkets Landsråd ble stiftet i 1895, og med navneendring til Actis i 2003 tok avholdsbevegelsen et skritt inn i en ny tid. Organisasjonen er i endring, og har tidligere vist tegn til oppmykning. Men under lederduoen Mina Gerhardsen og Arne Johannessen har de blitt stadig mer restriktive.

Norge har allerede en særlig restriktiv narkotikapolitikk. I tillegg er vi trege med å teste ut nye virkemidler i rusomsorgen. Det gjelder både innenfor helse, sosial- og justispolitikk. Når våre naboland forsøker nye metoder for å hjelpe sine avhengige, kan du regne med mange års ventetid før vi gjør det samme. Årsaken er at avholdsbevegelsen fortsatt har politiske makt.

Religiøst kvakksalveri i rusomsorgen

Overtro er en av årsakene til at rusomsorgen ikke fungerer. Hos mange store ideelle aktører er bibel og guds ord fortsatt bærende elementer. Kvakksalveriet lever i beste velgående.

Når Frelsesarmeen reklamerer med suppe, såpe og frelse i 125 år, er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). Gjennom uniformer, sanger, ritualer og sterke sosiale bånd klarer armeen å skape lojalitet hos sine medlemmer og soldater.           

Frelsesarmeen er tydeligere i sitt kristne budskap enn sine kolleger på feltet. De har ikke omskrevet sitt grunnsyn for å tilpasse seg markedet. Armeen er en gjennomført kristen bedrift som fortsatt mener at forkynnelse og nestekjærlighet er «to sider av samme sak». Men selv om andre aktører har tilpasset seg markedet, er like fullt forkynnelse og tro en del av hverdagen.

Bibelen er fortsatt med

Hos dominerende aktører som Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste og andre er fortsatt bibel og forkynnelse av Gud bærende elementer. Forkynnelse og frelse er byttet ut med varme og raushet, og gjerningsmisjon med lavterskel. Vekkelse er erstattet med verdighet.

De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av sosialt arbeid. Aktørenes engasjement har vært avgjørende for utviklingen av feltet. Det er likevel grunn til å hevde at myndighetene bør stille strengere krav til livssynsfrihet innen omsorg. Frelsesarmeens syn på homofili har skapt mange debatter, som da TV2 kunne fortelle at Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil.

Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av Bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land». Det må de gjerne mene, men ikke helt uten videre.

Frelsesarmeen mot homofile           

Frelsesarmeen er en milliardbedrift og en av de største tilskuddsmottakerne, og det gir myndighetene full anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man skal ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere virksomheter som aktivt diskriminerer på grunnlag av legning eller etnisitet.           

Synet på homofili er et av mange eksempler på hvordan overtro lett kommer i konflikt med samfunnet og vitenskapen. Derfor er det betenkelig at mye av arbeidet med ruslidelser overlates til troens domene. Tilskudd bør fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming, og det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Overtro er ikke ulovlig, og det er ikke noe galt i å tro på bibelen. Men noen rasjonell medisinsk behandlingskilde er den ikke.

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer fortsatt rusfeltet i Norge. Gjennom paraplyorganisasjonen Actis (tidligere Avholdsfolkets råd) arbeider de politisk på vegne av en lang rekke kristne organisasjoner. Actis frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen, og som styreleder sitter Arne Johannessen. Sammen utgjør de det kanskje mest ytterliggående og konservative som finnes på feltet.

Blant medlemmene finner du Juvente, Frelsesarmeen, Det norske Totalavholdsselskap, Blå Kors, IOGT og Norsk helse- og avholdsforbund, som alle har kristne vedtekter eller tydelige religiøse røtter. Sistnevnte har bakgrunn fra syvendedagsadventistenes tenkning og promoterer «tillit til Gud» som et av svarene på en god helse, på linje med sollys og vann.

Den organiserte omsorgsindustrien i Norge startet i andre halvdel av 1800-tallet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Begge var vekkelsesbevegelser, med forkynnelse og misjonsarbeid i sentrum. Omsorg var et middel i arbeidet med å spre kristen tro. Matutdeling var et helt verktøy for å spre gudstro til de fattige. «Fattigpleie», «gatemisjon», utdeling av bibler og søndagsskoler var blant virkemidlene. Forkynnelse og omsorg var to sider av samme sak.           

Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Ikke bare var rusmidlene annerledes på 1800-tallet, fattigdommen var også av en helt annen art. Når kristne grupper samlet inn penger til mat, dekket de helt konkrete behov. I 1868 hevdet Eilert Sundt at 17 prosent av Kristianias innbyggere var fattige. Sykdommer florerte, og enkelte hadde ikke mat på bordet.

Hjemløse, tiggere og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra. Storbyene opplevde en eksplosiv befolkningsvekst. Derfor er mye av de ideelle organisasjonenes arbeid feilslått, fordi de fortsatt er sterkt opptatt av utdeling av klær og mat og overtro.

Kvakksalveri

Verden går fremover, selv i helsevesenet. Vi er på vei bort fra den religiøst funderte omsorgsbransjen. Forskning gir oss kunnskap, som ofte står i motsetning til de forrige århundrers tilnærminger. Noe spissformulert kan vi si at bønn som metode har tapt terreng. Heldigvis.

Men religionen er langt fra borte. Arven fra den sosiale misjoneringen lever i beste velgående, som en politisk og økonomisk maktfaktor. I realiteten er fortsatt mye av det sosiale arbeidet basert på tro, men i en ny og mer tidsriktig bekledning. Dagens modell for rusavhengige er basert på såkalt «ideelle» aktører. Derfor inneholder rusfeltet fortsatt det vi på godt norsk kaller kvakksalveri.

«Mediekrisen» er en god nyhet

Tradisjonelle medier har mistet kontrollen. Troverdigheten faller sammen med lesertall og annonsekroner. Det er kun en krise for mediehusene selv. For samfunnet er det en god nyhet.


Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører.

Slike undersøkelser er velkjente. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene. Undersøkelsen viser også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv.

Kanskje har publikum litt rett? Når synkende tillit sammenfaller sammen med sviktende salg, kan det jo være en sammenheng. Kvaliteten er ikke helt forsvunnet, men det store bildet preges av sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame. VG, Dagbladet, Aftenposten, NrK. Alle går de i samme spor, uten særlig evne til å tenke nytt. Men det som skader offentligheten mest er hvor like de er blitt. Man skulle tro de hadde felles redaksjon.

Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av egenskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger hverdagen. Det er ikke noe galt i underholdning, men innslagene av seriøs journalistikk blir stadig færre.

Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. Det er en god ting, og nye bloggsamfunn, nisje-aviser og vanlige folk som når frem med sine budskap er gull verdt for demokratiet. Men pressen selv dyrker en krisestemning, fordi de taper lesere, annonsekroner og status.

Denne krisestemningen har ført til en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som høyerestående og verneverdige. Såkalte «redaktørstyrte» medier er bedre enn andre medier. Alternative mediekilder svartmales som en trussel mot selve journalistikken. Bloggere får ofte unngjelde og har en særlig lav status. Blogging er en lek for amatører. Er du en ung, kvinnelig såkalt rosablogger kan du glemme å bli tatt på alvor.

Henter du attpåtil inn annonsekroner på bloggen din er det ikke måte på hvor skitten du er. Mange journalister lever i en selvhøytidelig boble, og har ikke forstått at de selv lever av nøyaktig det samme. Hersketeknikkene handler om å redusere konkurrenter. Mediehusenes egen bloggvirksomhet er dog unntatt kritikk, for den er underlagt «redaksjonell kontroll». Et tryllebegrep som benyttes av de fleste redaktører.

At journalistikken er i krise er en floskel. De eneste som er i krise er livredde etablerte medieaktører, som taper makt og penger på at andre slipper til. At mediehusene forvalter den «ekte» journalistikken er en illusjon skapt av mediehusene selv. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å uthule journalistikken enn disse.

Selve eksistensen av de etablerte mediehusene er et hinder for nytenkning. Makt-konsentrasjonen gjennom aktører som Schibsted, NrK, Amedia og Polaris er direkte skadelig for den gode journalistikken. Man makter heldigvis ikke stoppe nye aktører, men man hemmer definitivt utviklingen. Elendige betalingsløsninger, flokkmentalitet, spekulativ content marketing og redaksjonell egenreklame. Dette er bare noen eksempler på hvordan tradisjonell presse står i veien for digital og redaksjonell redelighet og utvikling.

Den stadige sutringen over vanskelige kår bidrar heller ikke. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten av du- og vi-journalistikk, krimjournalistikk og sensasjonsjag er pressens integritet og status kraftig redusert. «Mediekrisen» handler egentlig om store konserners frykt for egen økonomi, og journalister og redaktørers frykt for posisjoner, renomme og gode lønninger.

Har de gamle noen verdi?

Eldre behandles som varer, og eldreomsorgen er redusert til stordrift. Norge trenger en eldrereform.

Du ser sjelden eldre mennesker i bybildet, de er stuet bort på institusjoner eller i eldreboliger. Du ser dem ikke på arbeidsplasser, for de har gått av med pensjon. De lever i et skyggesamfunn. I jakten på effektivisering er eldre redusert til objekter som skal oppbevares på billigste måte. Overmedisinerte og uten verken nytte eller mening. Det som bør være et siste verdig kapittel i livet er blitt en fotnote som ingen leser.

Eldrebølgen er over oss, og antallet seniorer er i ferd med å eksplodere. Hvis vi er smarte så er det ingen trussel, men snarere en mulighet til å endre samfunnet. Til å organisere oss annerledes, slik at de eldre blir en del av landet. For dessverre: de eldre er lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester.

Maskinell oppbevaring

Det er sjokkerende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av helsevesenet er så blottet for innovasjon. Den maskinelle strukturen vitner mer om behov for oppbevaring enn ønske om omsorg.

For oppbevaring er vi dyktige til. Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper som fortjener større respekt enn pleierne. Påstanden er snarere at pleiernes potensiale overhodet ikke utnyttes. At deres hverdag er så tettpakket med effektive gjøremål at de ikke får sjansen til å by på seg selv.

For de aller viktige aspektene ved eldreomsorg er menneskelige. Den etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø er krevende. I Norge løser vi dette med praktisk stordrift, både når det gjelder stell, mat, aktivitet og underholdning. Vi har skapt en vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men slik behøver det ikke være.

Depresjoner og nytenkning

Dette er et politisk ansvar. Partiene må skape muligheter for variasjon, aktivitet og et innhold som gir mening. Organisasjoner, privatpersoner, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Mulighetene er mange. En av dem er å bygge opp helhetlige eldre-samfunn for de eldste som ikke lenger ønsker eller makter å delta aktivt i samfunnslivet. Småsamfunn der det både produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv.

Å delta i slike samfunn må være valgfritt, og seniorer som fortsatt ønsker å delta i samfunnet må selvsagt få sjansen til det. Idag er det knapt mulig. Etter du går av med pensjon er veiene inn til samfunnet forsvinnende små. Som pensjonist er verken næringslivet eller det offentlige særlig interessert i deg. Og hvis de er det så er det med et lite klapp på hodet. Men dette er det viktigste: å endre samfunnet slik at eldre faktisk har samme mulighet til deltagelse som alle andre.

For når vi stuer bort de eldre, skjer ikke det bare fysisk, men også psykisk. Depresjoner er svært utbredt hos eldre. 100 000 eldre lider av depresjon. Sammenlignet med øvrig befolkning er andelen personer med alvorlig depresjon det dobbelte blant mennesker i alderen 70-85. Det er forskjellige grunner til dette, og det er selvsagt ikke unaturlig at alderdommen krever noe ekstra av oss mentalt. Men det er likevel ingen overdrivelse å si at vi svikter de eldre.

Skrote pensjonsalderen?

Et naturlig virkemiddel kan være å droppe pensjonsalderen, slik en del andre land har gjort. Dette er nok altfor politisk kontroversielt akkurat nå, men ideen vil tvinge seg frem iløpet av få år. Det finnes svært mange pensjonerte mennesker som ønsker både å være aktive og å jobbe, og dagens regler er for rigide. Pensjonssystemet bør ikke være til hinder for at mennesker kan være aktive, og dagens ordninger overlever neppe i møtet med morgendagens utfordringer.

For eldre bør benyttes aktivt i samfunnet, både i det private og det offentlige. Som mentorer, rådgivere og ledere. Eller hva som helst annet, for den saks skyld. Det er enkelt å se nytten av dette innen utdanning, i barnehager og på de fleste arbeidsplasser. Det vil innebære en stor og uvant endring, men det vil kunne gjeninnføre eldres rolle som erfarne, kloke og noen man lytter til. En rolle de har mistet, både sosialt og offentlig.

Ny siviltjeneste?

I et samfunn som dyrker det unge, der både ledere i næringsliv og politikk blir stadig yngre, vil behovet for reell erfaring bare øke. Mange tror at verden skal digitaliseres og at menneskelig livserfaring er på vei ut. De tar feil, nytten av det levde liv går aldri ut på dato.

For å øke kontakten mellom generasjoner og respekten for eldre, kan vi også innføre en ny siviltjeneste. Et obligatorisk omsorgsår for alle mellom 18-21, der du jobber med eldre, barn eller syke. Det vil øke muligheten for en dypere reorganisering av eldreomsorgen og samtidig skape et hav av nye møteplasser mellom generasjonene. I tillegg vil det være en meget god samfunnsdannelse for nye generasjoner.

Eldrereform

Dagens organisering av eldre vil snart tvinge kommunene i en knestående som det kan bli vanskelig å reise seg fra. Vi må hjelpe våre politiske ledere til å tenke langsiktig. Mange av dem ønsker godt, men de er bundet på hender og føtter av valgkamp, kortsiktige budsjetter og politiske strategier.

For å få til tilstrekkelige endringer, må det ligge politisk vilje bak. Høyre sier at de ønsker en eldrereform, noe de skal de ha ære for. Ideen ble lansert av Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen lanserte i mars i år. Problemet er at politikk er et taktisk spill, og når Høyre har foreslått i forkant av en valgkamp kan du banne på at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har noen innvendinger.

Men eldrepolitikken behøver såpass dype endringer at det bør skje gjennom et samarbeid partiene mellom. Ikke som et sololøp med spill og politisk motstand. Stortinget har tidligere vist at de evner å samarbeide om viktige saker, og få er like viktige som denne. Det må derfor oppfordres til at partiene på stortinget setter seg ned og skisserer en plan for en eldrereform. En plan som inkluderer som tråkker opp veien mot et samfunn der de eldre har en naturlig plass.

Burkaforbud bryter med liberale verdier

Burka er en forbannet uting. Men regjeringens forbudslinje kan koste samfunnet dyrt. Lovforslaget rokker ved våre liberale verdier.


Å bruke burka er en fullstendig håpløs måte å tilnærme seg samfunnet på. Rett og slett høl i huet. Men det er én ting regjeringen ikke har forstått. Nemlig at et forbud er nøyaktig det samme som det vi misliker ved burkaen: intim kontroll som begrenser personlig frihet.

Vi er ikke alene. Burkaforbud er en trend som sprer seg raskt i Europa. Bare siden 2011 har sju land innført forskjellige former for forbud mot plagg som dekker ansiktet, inkludert Tyskland, Østerrike og Bulgaria. Dette kan sees i sammenheng med en voksende trussel fra ekstrem islam, og som en respons på frykten for voldelige muslimer og parallellsamfunn.

Frykten er reell og må møtes. Men burkastraffene vil føre til økt avstand mellom muslimske miljøer og storsamfunnet. Det vil skyve konservative muslimer ennå lenger unna oss, og vil først og fremst glede IS. Det er nøyaktig hva terroristene ønsker: At vi skal bli redde og reagere med overvåkning, voldsmakt og forbud mot alle ting som symboliserer islam.

Populistisk forståelse av loven

Loven bør strengt tatt ikke benyttes mot det som ikke gjør skade mot andre. Narkotikalovgivningen bryter med dette prinsippet, og viser med all tydelighet hvorfor det er en dårlig idé: det hjelper ingen, beskytter ingen og skyver mennesker unna. Å straffe bruken av visse klesplagg minner mest om et kortsiktig korstog mot fremmed livsstil, og en meget lite raus holdning til det vi ikke kan kontrollere.

Det nye lovforslaget til regjeringen har mange saklige argumenter som det er lett å falle for. Men de bommer grunnleggende når det gjelder noe av den liberale rettsstatens kanskje viktigste pilarer, nemlig individets frihet. I kampen mot det totalitære er det alltid fristende å bruke totalitære midler. Det er enklest og har størst kortsiktig effekt, men innebærer en høy risiko for å undergrave samfunnets liberale prinsipper.

Individets frihet må beskyttes

Mer overvåkning, mer politi, mer synlig våpen, kontroll over moskeene. Dette hører vi ofte, og etter ethvert terrorangrep kommer kravene om mer statlig bruk av voldsmakt og etterretning. Det er både menneskelig og forståelig. Det vi lett glemmer er at vår liberale rettsstat er en skjør balanse mellom trygghet og frihet.

Overvåkingssamfunnet har allerede beveget seg i drastisk retning gjennom big data, etterretningens utvidede fullmakter og politikeres manglende evne til å begrense innsamling av data om borgerne. Kommersielle krefter får samle og benytte informasjon i økende og urovekkende grad.

Individets hevdvunne rett til fri bevegelse, tanke, tro og tale som er under press fra både kommersielle og populistiske krefter. Mens selskaper ønsker å tjene penger, ønsker politikere å tekkes velgernes behov for trygghet, hardhet og handlekraft. Våre borgerrettigheter er kanskje det viktigste vi har. Vi kan ikke tillate at populistiske politikere selger dem til høystbydende. Terror og kulturproblemer løses ikke gjennom kortsiktig symbolpolitikk.

Burka er en middelaldersk hån

Jeg deler regjeringens oppfatning av burka langt på vei, det er en forferdelig uting og et middelaldersk tvangsplagg som holder kvinner nede. Ja, jeg vil gå lenger enn som så, burka er en hån mot alt som tross alt er flott ved islam. Koranen snakker ikke om å nedverdige kvinner, eller gjøre dem til sosiale freaks.

Men selv om regjeringen har rett i enkelte av sine intensjoner, tar de feil i bruk av virkemiddel. Det er mye i samfunnet vi ikke liker, men det betyr ikke at vi skal forby det. Mange skikker vil endre seg med tiden, mye vil utvikle seg naturlig. Man må være litt mer tålmodig, ha litt mer toleranse for andre kulturers behov for tid i tilpasning til det norske.

Det er mye i samfunnet som verken er sunt, godt eller ønskelig. Men i de aller fleste tilfeller bør det være opp til den enkelte å velge sin egen vei. Det må også gjelde klesplagg og hetter. Hvis folk skal spise mindre sukker eller trene mer må det jobbes med kunnskap og forebygging over tid. Det samme må gjelde hvordan folk forholder seg til main stream-samfunnet.

Å tåle annerledeshet

Om noen velger å kle seg på en måte som støter «vanlige» folk må man forsøke å prate sammen. Man må også ha et perspektiv som spenner over flere tiår, ikke forhaste seg til raske løsninger. Det evige moteordet «integrering» benyttes i alle retninger og både for og imot det meste, også burka.

Men den klokeste måten å se dette på må være å tillate folk å være seg selv, ha sin tro, sine rutiner og ritualer så lenge det ikke skader andre borgere. Dette behovet dekkes allerede av lovverket, og vel så det.

Man bør ikke forby alt man ikke liker. Det er floskel de fleste kan slutte seg til. Men i møte med hard virkelighet kan det være krevende å etterleve, også for partier som bruker «valgfrihet» i tide og utide. Individets frihet må være noe mer enn et valgkamp-slagord, også for Høyre og Frp.

Europa og vesten er den liberale rettstats beskytter, og vi er riddere av de sivile rettigheter. Slike verdier trues ikke først og fremst utenfra, fordi ytre trusler kun kan skape frykt. Det er kun vi selv som har makt til å gi avkall på våre egne prinsipper. Det er nettopp dét regjeringen foreslår å gjøre.

Norsk rusomsorg må granskes

Rusomsorgen er et uprofesjonelt milliardsluk. Vi vet hva som er galt, men ingen ønsker å gjøre noe med det. Politikere, rusforskere og frivillige organisasjoner må dele ansvaret.

Løven Foto: Stortinget

Rusfeltet i Norge er en verna bedrift. Immun mot kritikk og null forventning om resultater. Kvaliteten er deretter: Skal du lykkes med å komme ut av rusen må du ha flaks. Apparatet som skal hjelpe deg fungerer ikke. Det som står i veien er aktørene selv. Frivillige organisasjoner, forskere, politikere og helsearbeidere kappes om å bortforklare tilstanden.

Rusomsorgen er et milliardsluk, styrt av egeninteresser, moralisme og mangel på visjoner. Nær fem tusen mennesker har dødd siden midten av 1990-tallet, tre tusen bare det siste tiåret. I Europa er kun Estland verre. Men det er de som ikke dør som har det verst. Henvist til å leve som bikkjer i et system laget av og for systemet, der verken pårørende eller narkomane har en stemme.

Behandles som mindreverdige

Svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Den norske modellen fører til at tusenvis av mennesker lever i en runddans der avrusninger og soning bare er en pause fra en ond hverdag, og ikke et realistisk håp om å skape seg et nytt liv. Tusenvis av mennesker får ikke den helsehjelpen de ønsker, og behandles som mindreverdige.

I kjølvannet av disse har vi hundretusener av pårørende og venner som ser sine døtre og brødre leve livet i komplett uverdighet. På gata, på hospits, i en endeløs og ond sirkelgang mellom kommunale boliger, NAV-konsulenter, fengsel, gatemagasiner og tung rus.

Uprofesjonell omsorg

Mange av dagens rusdebatter handler om legalisering av rusmidler. Det er interessant nok, men en avsporing fra den viktigste debatten. Den handler nemlig om ettervern. Ordet er kjedelig, men betyr noe så enkelt som oppfølging. Bolig, aktivitet, arbeid, utdanning, sosialt nettverk, terapi. De selvsagte byggesteinene på veien vekk fra tung rus.

Narkomane har sjelden noe sosialt nettverk utenfor rusmiljøet, og må bygge opp et helt nytt liv. De har gjeld. Er ofte uten utdanning, uten livslyst. Kort sagt er det svære og langvarige greier som skal på plass for at en narkoman skal få et bedre liv. Nettopp det som samfunnet i realiteten ikke tilbyr. Derfor er de fleste suksesshistorier fra tidligere narkomane sjelden basert på gode systemer, men på flaks.

Det mangler dog ikke på tilbud og tjenester. Alskens matutdelinger, møteplasser og behandlingsplasser har skapt et ineffektivt milliardsluk, basert på en tilfeldig kombinasjon av frivillige aktører og dysfunksjonelle offentlige systemer. Resultatene måles ikke og det stilles få krav til aktørene. Denne delen av omsorgen er en bransje preget av økonomiske egeninteresser og en dypest sett uprofesjonell tilnærming til mennesker i nød.

Manglende politisk interesse

Man skulle tro at stortinget ville samles om et stort løft for rusomsorgen, slik man har gjort med andre felt som svikter. Det er det dessverre ingen partier som har interesse av, for på listen over økonomiske prioriteringer kommer narkomane langt ned. Som retorikk for å fremstå hjertevarm rager de høyt, noe partilederne bruker for alt det er verdt i debatter og partiprogrammer. Når det skal prioriteres over statsbudsjettet faller de derimot raskt ut av lista.

De fleste har forstått at rusfeltet er dårlig, og noen vet at de har ansvaret for det. Både frivillige organisasjoner, en serie av regjeringer og store deler av fagfeltet har et felles ansvar for at man ennå ikke har maktet å løfte denne gruppa. Det er ikke bare tragisk for de som berøres, men også lite økonomisk gjennomtenkt.

På lang sikt er det nemlig god butikk for samfunnet. Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare fellesskapet for vesentlige summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er vilje fra rusfeltet, organisasjonene og de folkevalgte.

Uavhengig granskning

Før eller siden må rusomsorgen få et reelt løft, en rusreform. Men i forbindelse med en slik politisk reform behøver vi også en omfattende granskning. En uavhengig utredning av aktørene, metodene, institusjonene, lovverket og ikke minst systemet med legemiddelassistert rehabilitering.

Granskningen må være uavhengig, og kan ikke benytte seg av de samme rusforskerne og fagbyråkratene som skal være gjenstand for deler av granskningen. Da får vi ingen svar. Derimot bør de bestå av en vesentlig andel rusmisbrukere og pårørende. Kun slik får vi legitimitet og tilstrekkelige svar.

Dette vil skape en bred og åpen debatt, og skape grunnlaget for en tverrpolitisk rusreform, med store statlige investeringer. Ikke først og fremst på vegne av rusfeltet, men på vegne av de rusavhengige selv. Altfor lenge har feltet og aktørene vært beskyttet mot innsyn.

Ønsker ikke åpenhet

Både dagens og forrige regjering hevder at de har satset på rusomsorg. Det er bare sant om du er politiker eller jobber i en av de frivillige organisasjonene som nyter godt av dagens politikk. Hvis du jobber med rusavhengige kan det også hende du er tålelig fornøyd.

Narkomane sysselsetter mange mennesker, og er derfor nyttige i et skamløst økosystem av kalkulert lidelse. Ikke kalkulert som i at noen påfører lidelsen, men som i at vi ganske enkelt har virkemidler for å unngå dem.

Ikke alle ønsker åpenhet om rusfeltet, rett og slett fordi mange har noe å tape på det. Både faglig prestisje, penger, ideologi og karrierer vil stå på spill ved en granskning. Dette gjelder de menneskene som påstår at norsk narkotikapolitikk er helt ok. Påstander du ikke finner blant narkomane eller pårørende, men kun hos fagfolk, rusarbeidere, politikere og ledere i frivilligheten.

Frivilligheten er basert på egeninteresse

Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og Blå Kors er ledestjerner på det frivillige feltet. De er milliardbedrifter med politisk makt og stor egeninteresse i å beholde systemet slik det er. Og med sterk moralsk makt til å både prege og hindre politiske prosesser. Gud forby om de skulle utsettes for konkurranse eller kritikk. Samlet er de en avgjørende årsak til at rusfeltet aldri opplever noen grunnleggende endring.

En av konsekvensene er at debattene oftest handler om detaljer, og sjelden om de viktige spørsmålene. For eller mot hasj, for eller mot røyking av heroin i sprøyterommene. Slike debatter som gjør seg godt i avisa og skaper steile fronter mellom avholdsfolket og liberalistene. Det er i og for seg interessante saker, men skygger for de viktigste spørsmålene.

Dette illustreres ved at partier løfter frem heroinutdeling, avkriminalisering og lignende saker i sine partiprogrammer. Viktig nok, men det er i realiteten pennestrøkspolitikk, som fritar dem fra å ha realistiske planer for de store og krevende sakene. De sakene som det koster noe å løfte frem, og som faktisk ville bety noe for de det gjelder. Vi er altså tilbake til ettervernet.

Mangelen på ettervern i rusomsorgen er intet annet enn en enn helsepolitisk skandale. En som lever i beste velgående, med kraft fra politikere, organisasjonene og fagfeltet selv. De mange overdosene skaper overskrifter, men det er mangelen på ettervern som skaper de største menneskelige lidelsene.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen