Arbeiderpartiets fall, del 1: Ledelse

Landets viktigste organisasjon har mistet seg selv. Arbeiderpartiet trenger ledere som vet hva det vil si å leve i Norge. Det betyr dessverre at noen må gå.

Når pressen leter etter problemer hos Arbeiderpartiet snakker de mest om valgkamp-strategier. Det er interessant nok, men ikke særlig relevant. Partiets problemer stikker langt dypere enn noen taktiske feilgrep. De samme ekspertene har også problemer med å analysere lederstriden og maktkampene i partiet.

Årsaken er at journalistene jobber tett på dem de skal skrive om. Ofte er de venner med dem, og ferdes i de samme sosiale nettverkene. Det gir den samme mekanismen som gjør at lokalaviser ikke driver seriøs politisk eller økonomisk journalistikk. Båndene er altfor tette. Det reduserer de fleste analysene til forutsigbare selvfølgeligheter og bortkasta tid.

Før valget tok jeg til orde for at Arbeiderpartiet burde tape valget, at det ville være til det beste for partiets fremtid. Det står jeg ved. Regjeringsmakt kunne kamuflert de interne problemene og ukulturen i noen år, men man ville ikke fått muligheten til å rydde opp. Nå har den anledningen presentert seg med full kraft.

Dessverre tyder alle signaler på at ledelsens innsikt i egne utfordringer er lav. Man behøver ikke være klarsynt for å skjønne at deres såkalte «evaluering» neppe kommer til å sette fingeren på partiets virkelige problemer. Ingen ønsker skyld, og da tar heller ingen ansvaret. Konsekvensene av manglende selvinnsikt blir blodig underholdende for oss utenfor partiet, men neppe til særlig hjelp for organisasjonen selv.

Avstanden mellom grasrot og ledelse

Arbeiderpartiets store avstand mellom ledelse og grasrot har vært synlig i en årrekke. Distansen mellom partiets historiske ånd og ledelsens næringslivs-inspirerte merkevarebygging er enorm. Man må faktisk lete litt for å finne spor av de tradisjonelle verdiene vi forbinder med partiet fra gammelt av.

Kontrasten var sjelden større enn da Støre lot seg avbilde med Thorbjørn Berntsen like før valget. Du skal dypt inn i milliardærmiljøene for å finne en skarpere kontrast til leppa fra Grorud. Adelsmannen med landsted og hedgefond-sparing skal jobbe meget hardt for å kvitte seg med inntrykket han har skapt. Særlig fordi inntrykket synes å stemme, og det er en dårlig idé å kvitte seg med seg selv.

Men Berntsen symboliserer et langt større problem for Arbeiderpartiet enn kun partilederen, nemlig mangelen på troverdige ledere i det hele tatt. Av profilerte tillitsvalgte i partiet, er det vanskelig å finne noen som har det minste snev av normal bakgrunn. Vaskehjelper, sjåfører og industriarbeidere kan bare glemme å drømme om noen plass i dagens arbeiderparti. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forteller mye om hvordan partiet har utviklet seg.

Ledertrioen illustrerer dette aldeles utmerke på egen hånd. Bak adelsmannen Støre finner vi superbroilerne Tajik og Giske. Som dog i motsetning til Støre har fartstid i partiet, og derfor også teoretisk sett arbeiderbevegelsen. Men å vokse opp i AUF/AP gir ikke lenger den nærheten til arbeiderbevegelsen som det engang gjorde. Det er ikke bare enkeltpersonene, men selve partiet som har slitt seg.

Fortidens AP-ledere ville aldri fått en plass i partiet idag. De ville snarere passet barna til ledelsen, vært vaskehjelper eller vaktmestere på deres landsteder. Noe flåsete formulert, men heller ikke usant.

Når Støre selv har gjort seg mer utilgjengelig enn noen annen politiker, beveger han seg ut av den norske politiske kulturen. Det må han få lov til, men slikt straffer seg over tid. Han utilgjengelighet har vært en særdeles lite klok strategi som bør revurderes. Det bare understreker hans bakgrunn og utydelighet, samtidig som det aktivt undergraver Arbeiderpartiets muligheter til å igjen bli et folkelig parti.

LO-paradokset

Valgkampstøtte på flere titalls millioner og nærhet i styrerommet kommer godt med for både LO og AP. Og selv om det for noen av oss er en demokratisk uting som mest minner om italienske eller rumenske forhold, er det liten tvil om at den økonomiske smøringen kommer godt med. Men det skaper ikke ekte tilhørighet, og det tilfører ikke ledere fra grasrota.

Spørsmålet blir da om det ville være mulig å rekruttere tillitsvalgte på en annen måte. Standardsvaret fra ledelsen er at det bare er å «engasjere seg». Nei, det er ikke det. Alle som har noenlunde innsikt i partiorganisasjoner vet at det krever langt mer enn å bare «engasjere seg».

Og paradokset er såpass skrikende at selv ledelsen burde ha hørt det: I dagens Arbeiderparti har du ingen sjanse med bakgrunn fra arbeiderklassen. Uten relativt høy utdannelse og/eller plettfri partibok har du rett og slett ingenting i partiet å gjøre. Den dannede makteliten har kuppet landets største parti. Det er ikke bare et tankekors, men en historisk tabbe.

Kolberg har helt rett

En ny lederstrid i landets største parti er en sann glede for alle som er glade i politisk drama. Etter sosialdemokratiske partiers nærmest systematiske svikt i Europa gjennom en årrekke, er partiledelsen nødt til å ta seg noe tid for å forstå sin egen situasjon. Så er de nødt til å være ydmyke for virkeligheten. Kartet og terrenget og så videre. Tid vil de nok ta seg, for det gagner dem selv. Ydmykheten er det langt verre med.

Den gjennomtenkte Martin Kolberg illustrerte dette godt i politisk kvarter på NRK etter valget. Han mener eliten i Europas sosialdemokratiske partier ikke opplever den virkeligheten som arbeidsfolk lever i. Han kaller det til og med et «svik». Bravo, tenker man. En ærlig Arbeiderparti-topp som har skjønt det de fleste andre har forstått for lengst. Neida, det viser seg at analysen ikke gjelder for det norske Arbeiderpartiet.

Det er så man nesten ikke tror hva man hører. At Raymond Johansen og andre lojalt avfeier spørsmål om lederdiskusjon er greit nok. Hva annet kan de svare rett etter valget. Hva annet kan de formidle før de har rukket å engang samle seg. Det blåser kraftige vinder i toppen, og mulighetene åpner seg i turbulente tider. Det gjelder å være tilbakelent og avvente.

Men at den drevne og kaldblodige Martin Kolberg stiller en såpass presis diagnose om elite-sykdom i partiene (før han nødvendigvis må frita sitt eget parti for kritikken) er interessant. Han vet utmerket godt hva han gjør, og en mer knusende dom over Arbeiderpartiets utvikling finner du ikke engang på høyresiden.

Valgkampen avslørte ledelsen

Som mange har påpekt fungerte ikke valgkampstrategiene særlig godt for partiet. Å spille på økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet har blitt omtalt som en tabbe fordi tiden vi er inne i viste seg å være bedre for folk enn AP forutså. Og at det dermed var vanskelig å kjennes seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen til partiet. Det er nå så.

Den virkelige feilen lå ikke i feil strategi, men i manglende evne til å tilpasse seg underveis. Å tviholde på strategier som ikke virker er dårlig lederskap. Da må man improvisere, og de eneste tilløpene til det kom mot slutten av valgkampen. Ledelsen bestemte seg for å gå til koordinert frontalangrep på Sylvi Listhaug.

Denne improvisasjonen avslørte flere mangler. For det første var det en lite klok strategi, improvisert eller ikke. All erfaring viser at politisk hakking sjelden gagner andre enn den som hakkes på. For det var kvalitet på angrepene lav. Ingen av APs (mange) utsendte hadde gode nok retoriske evner til å ramme listhaug direkte.

De indirekte forsøkene, som skulle ramme Erna Solberg og Høyre ved å klistre dem til Listhaug, var ennå mer mislykket. Politisk retorikk er en kamp, og her tapte de slag etter slag, tydeligvis uten å innse det selv. Å tape en diskusjon behøver ikke være så ille, men her ga de attpåtil en serie av gratispoeng Høyre og Frp. Som takket og bukket hele veien til valgdagen.

Ledernes egeninteresse dreper kampsakene

Partisekretær Kjersti Stenseng har foreløpig hatt den utakknemlige oppgaven å forsøke å kommunisere indre samhold og god ledelse. Hun har ikke hatt særlig suksess med det, rimeligvis. Å fungere som spindoktor og lynavleder rett etter et historisk nederlag er ikke hyggelig.

Men det ville være fullt mulig for både Stenseng og Støre å opptre med større ydmykhet. Ikke fordi vi skal få gleden av å ydmyke taperne, men fordi det ville gitt deres egne et håp om en åpen og troverdig prosess i tiden som kommer. Den manglende ydmykheten signaliserer det motsatte.

Måten de omtaler «grasrota» på får det til å høres ut som om medlemmer og lokale tillitsvalgte egentlig bare er et hinder. Som de fleste vet er et misforhold mellom grasrot og ledelse starten på slutten. Dagens ledelse er vesentlig mindre opptatt av lokal forankring enn hva partiet tradisjonelt har praktisert. Helt i tråd med den nye generasjonen politikeres syn på ledelse, og helt i tråd med deres syn på seg selv.

Det siste kan høres flåsete ut, men er noe langt mer. Alle mennesker jobber i stor grad for seg selv, men det finnes de som også jobber for en sak, en gruppe eller en visjon. Den nye generasjonen politikere gjør ikke det. Og i mangel av sak kommer egen person i sentrum av motivasjon og strategi.

Maktkampen er i gang

Maktkampen i Arbeiderpartiet er et faktum. Fraksjoner og personer vil bruke vesentlig med krefter på å posisjonere seg selv og ødelegge for andre. Brutalt for noen, men slik er verden. For oss utenfor kan det gi god underholdning, men også et visst innsyn i en viktig prosess i landets kanskje viktigste organisasjon.

Dette innsynet begrenser seg dessverre foreløpig til lekkasjer og anonyme sitater. Men mennesker midt i striden er ikke troverdige rapportører. Alle utspill, alle lekkasjer og all bevegelse har en agenda. Sakene om Trond Giskes inntreden i finanskomiteen er

et grelt eksempel. Å skyve «likestilling» foran seg for å ramme politiske rivaler er direkte nedrig. At partiet nedlater seg til slik gjørme i offentligheten avslører dyp desperasjon.

En kamp om posisjoner og innflytelse vil dessverre stjele den energien partiet behøver for å reformere seg selv. Med mindre selve striden ender med reformasjon, det er fullt mulig. Selv den bitreste maktkamp kan ha en rensende effekt. Men det er lite sannsynlig at noen av de trolige vinnerne representerer noe faktisk nytt. De aller fleste tilhører samme maktelite. Og da er man like langt, bare med litt mindre krefter og et ennå svakere omdømme.

I sakene som skal lekke ut de kommende månedene vil vi se mange eksempler på dette. Desperat egeninteresse og grådig maktvilje. I slike maktkamper kommer også journalistenes forsiktighet til sitt mest uheldige uttrykk. De vet langt mer enn de tør la komme på trykk, for redaktørenes mangel på uavhengighet gjør at de ikke evner å gi dype nok analyser.

Partilederen og fremtiden

Det er liten tvil om at Støre har blitt et problem. Hans person og bakgrunn forsterker avstanden mellom partiledelse og grasrot på en nesten grotesk måte. Den suverene utenriksministeren har blitt til den som tapte valget som ikke kunne tapes. Han har erfart at det er noe annet å lede et parti enn å et departement.

Det er vanskelig å se at Støre har tilført noe som helst som partileder. Partiets visjon og retning har blitt vesentlig mer uklart, helt i takt med at han selv er utydelig. Partiets eierskap til saker svinner også hen under lederens vaghet. Kompetansen hans er det ingen som kan utsette noe på. Men gjennomføringen og retorikken er det all mulig grunn til å kritisere. Vi får bare forutsette at partiet selv evner å omtale dette internt. Jeg tviler.

Det er ikke gitt at Støre slutter. Han kan arbeide seg gjennom motgangen og bli en sterkere ledere om fire år. Men da mister partiet sjansen til å endre ukulturen. De kan vinne meget vel valget under Støres ledelse, men da vil vi etterhvert se et parti som har mistet kontakten med sitt tradisjonelle grunnfjell. Det er ikke verdens undergang, men for arbeidere er det stort tap.

Arbeiderpartiet har sluttet å ta sine opprinnelige velgergrupper på tilstrekkelig alvor. I jakten på å tekkes alle grupper mister de noen av røttene sine. Partiet kan ikke bare basere seg på støtte fra offentlig ansatte. Selv om det er mange av dem vil de forhåpentlig aldri kunne utgjøre et grunnfjell for et stort parti. Det vil i tilfelle markere det liberale demokratiets nederlag.

Ny leder

Om Støre skiftes ut vil det rimeligvis bety opprykk for enten Trond Giske eller Hadia Tajik. Jeg tror personlig at førstnevnte ville vunnet årets valg for partiet. Sistnevnte er det vanskeligere å vurdere, hun er særdeles dyktig og skarp og appellerer til en av partiets store satsingsområder, nemlig innvandrervelgerne. Likevel utstråler hun en flinkhet som muligens kunne være en ulempe. Selv om begge nestlederne er det man kaller broilere, så er det langt mer tydelig hos Tajik enn hos Giske.

Det viktigste for partiets kultur er ikke nødvendigvis hvem som er lederen, men at ledelsen gjennom sentralstyret og andre tillitsvalgte makter å reformere sitt indre liv. Spørsmålet er om noen i den nåværende ledelsen er enig i det. Eller om de i det hele tatt ser det.

Det optimale for partiet var en vesentlig utskiftning av sentralstyret og ledende tillitsvalgte, men slikt kan bare skje over tid. Derfor er det helt avgjørende å legge langsiktige strategier for rekruttering og utvikling av fremtidens ledere. Dernest bør partiet endre sitt forhold til LO. Dagens samrøre hører ikke hjemme i et moderne demokrati. Når partnerskapet handler mer om enkeltpersoners egeninteresse og penger enn om sak, så bare beviser det at modellen er foreldet.

Men den viktigste analysen er også den enkleste: Arbeiderpartiet må erkjenne hvem de er og hvor de kommer fra. Så må de dyrke seg selv. Det betyr at noen må gå. Men det betyr også at arbeiderbevegelsen får sjansen til å rekruttere og utvikle nye typer ledere. Ledere som har kontakt med det virkelige liv, og som vet hva det vil si å leve i Norge.

Utenriksminister Støre

Som en liten avsporing er det interessant å leke med tanken på at Solberg tilbyr jobben som utenriksminister til Støre. Selvsagt utenkelig, men like fullt veldig fornuftig for alle parter.

Høyre ville fått den beste Norge har å by på i rollen, Støre ville gjenopprettet sitt rykte og Arbeiderpartiet ville kvittet seg med noen åpenbare problemer. Politisk sett står Støre allerede så nært Høyre at det er vanskelig å se hvor grensa går. Tankeleken er en god illustrasjon på Arbeiderpartiets radikale endring.

44 kommentarer

Olaus Trøgheim

23.09.2017 kl.19:58

Egentlig veldig bra analyse. Muligens den beste jeg har lest etter valget. Dog uten å nevne et par av elefantene. APs skrekk for å mene noe om innvandring og gigatabben med å love masse ekstra skatt etter ett år med massiv diskusjoi median om kommunenes nye seddelpresse; eiendomsskatt som aksellererer og treffer vanlige folk hardt. Greit å si at de kommer inn under manglende grasrotkontakt. Men de er massive selvskudd. Folket er stort sett ikke mindre begavet.

Anlov P. Mathiesen

23.09.2017 kl.20:01

Olaus Trøgheim: Enig med deg om at AP har håndtert innvandring dårlig, men dette er en tekst-serie og innvandring blir en sentral del av de kommende tekstene.

Tor Olsen

23.09.2017 kl.20:16

Norge sliter med et problem som heter gode leder, i forhold til øvrige nordiske land. Når skal vi nå et akseptabelt og fornuftig nivå på dette problemet? Den dagen navnet politiker er assosiert med en form for utdannelse, kan man kanskje nærme seg å akseptere deres ofte egoistiske oppførsel for samfunnet ? Har selv sett alt for mye udugelighet blant norske "ledere", og ville aldri ansatt noen av dagens "topp politikere" i egen bedrift, da de er totalt uegnet!!

Erik

23.09.2017 kl.21:01

Når et politisk parti mangler en visjon og har feil strategi, og samtidig feil ledelse og en virkelighetsfortelling som folk ikke kjenner seg igjen i, da står det virkelig dårlig til og noen må begynne å snu stener. De har god tid, hele fire år, og i mellomtiden skal de være en tøff og lite samarbeidsvillig opposisjon for regjering og nasjon...

Yngvar Hartløfsen

23.09.2017 kl.21:14

Du skriver godt Anlov. Det er akkurat som om å høre en av gutta på gølvet :)

23.09.2017 kl.21:15

Du glemmer helt at det omtrent ikke finnes industriarbeidere igjen i landet. Det du omtaler som "et tradisjonelle" brunnfjell er ikke mer. Ergo må partiet fornye seg. Dessuten er du inkonsekvent når du skriver at partiet må endre sitt forhold til LO. Det er jo her, i deler av denne organisasjonen, man finner det som er det egentlige partiets grunnfjell, samt offentlig ansatte som i ihvertfall i en viss utstrekning er partiets nye grunnfjell.

Honest opinion

23.09.2017 kl.21:18

Problemene er mange. Blandtannet at ledelsen bare er rikfolk som kjøper seg til makt og innflytelse. Det heter ARBEIDERPARTIET men hvor mange av lederne er det som faktisk har arbeidserfaring? Helst fra minst to-tre helst fysisk tunge yrker... det burde vært et minstekrav til et parti med et slikt navn slik at de i det minste hadde hatt litt peiling på hva de snakker om og gjør på våre vegne. I tillegg er kjøpt og betalt media et stort problem. Noe som går ut over objektivitet og ytringsfrihet

Yngvar Hartløfsen

23.09.2017 kl.21:19

Einar Gerhardsen skreiv "et brev til seg selv", for å minne seg sjøl på at han ikke skulle bli en pamp

Hvem av dagens ledere ville kunne komme på en sånn tanke?

De tre siste lederne?

Jomar Bjørgum

23.09.2017 kl.22:10

Hele ledelsen må skiftes ut, program og uttalelser må bli tydelige og alle medierådgivere må bort. Vi må tilbake til politikere som har et klart syn på samfunnsutviklingen, makter å få dette i program og makter å gi uttrykk for den politikk de vil føre og svare når det blir stilt spørsmål i stedet for å lire av seg svada og utenomsnakk. Utskiftningene gjelder ikke bare sentralstyret, men også nedover i organisasjonen, ihvertfall til fylkesnivå.

Gjennomføres ikke dette, og det vil bli brutalt, vil det neste valget gi en oppslutning ned mot 20 prosent. Det ønsker jeg ikke, men jeg frykter......

23.09.2017 kl.22:59

Anlov P. Mathiesen, du kommer med en meget god analyse her, takk for det.

Som høyrevelger, bør jeg nok avstå ifra. å skulle blande meg inn i problemene til AP i etterkant av valget.

Men jeg har et inntrykk av at personer som figurer i AP er mer opptatt av maktposisjoner enn den tjenesten de, om

evt i maktposisjon, skal utrette for borgerne av Norge.

Jeg har ikke noe imot at Støre er en velstående person, det unner jeg ham å være. Men det blir nok en kjempekontrast

at han står på Youngstorget 1. mai hvor han snakker om sosial dumping og arbeidstakeres rettigheter samtidig

som man er investert i byggeprosjekter på Ensjø i Oslo, da det er den bransjen man minst kan unngå å treffe på

sosial dumping pga, som jeg ser det, useriøse underleverandører.

Om man vil at Norge skal kunne få en retning, så må det også være politikere som innehar maktposisjoner som tørr og

ta upopulære beslutninger, uten å være redd for ikke å bli gjenvalgt. Men pr i dag er det lite av de personene i politikken,

utenom Erna.

Man vil f.eks ikke kunne oppnå det grønne skiftet uten politikere som tørr å ta upopulære avgjørelser.

Men retningen som utstakes må også være såpass realistisk og tilrettelagt at den er gjennomførbar for næringslivet,

da det er næringslivet som er den som kan dra oss i den retningen, da et godt næringsliv sørger for en sysselsatt befolkning.

Hovedproblemet til AP i gjennom de siste fire år, med høy arbeidsløshet på Vest-Landet pga av veldig lav oljepris, er at de påpekte

at det var arbeidsledigheten var økende, og med deres løsninger så ville alt vært så mye bedre, uten å fortelle hva disse løsningene

ville være, uten å nevne at man var i en lavkonjuktur.

Men så snur AP, plutselig, med Støre i spissen, rett før valget, hvor de begynner å snakke

om en gryende oppgangskonjuktur og at det er derfor man begynner å se en antydning til lavere arbeidsledighet.

AP husk dette, man kan ikke kjøpe seg arbeidsplasser, i form av dørfabrikker, det må heller være et behov for arbeidsplassene,

og der spiller nok verdensøkonomien og oljeprisen inn mer enn politikken som blir ført. Og Norge har egentlig ikke vondt av

at man av og til har en periode der konkurranseevnen blir bedret via en nedgangskonjuktur.

Dette er litt som et intervju jeg så med Jens Stoltenberg i forkant av valget i 2009, da man fokuserte på

at fengselskøene hadde gått ned. Hvor Stoltenberg skrøt uhemmet av sin kriminalpolitikk uten å bli konfrontert

med hvorfor politiets oppklaringsgrad hadde gått karftig ned eller om hvorfor det var blitt gitt store strafferabatter.

AP bruker ofte Trondheim som et glansbilde, men husk hva et glansbilde i realiteten egentlig er. Arrogansen til AP

er nok det som ødelegger for dem. Og en sutrete Jageland i tillegg hjelper vel ikke i etterkant.

23.09.2017 kl.23:15

Honest opinion, skriver om arbeidserfaring hos politikere, ganske interessant.

Det har over lengre tid virket som at en del politikere går rett i fra ungdomspartiet og rett inn på Stortinget, og det skinner veldig igjennom at de er helt blanke, når de i forskjellige anledninger sitere rett i fra sine partiprogrammer uten egne refleksjoner.

OTC

24.09.2017 kl.08:26

Det finnes ingen arbeidere ingen i AP -de ble sparket ut av de rike og mektige familiene på Oslo Vest som skal ha makt og toppverv ved å vise til et fint familienavn. De klarte å få kontroll over pressa og spesielt NRK - som skal fortelle oss at "AP er ansvarlig og god". Folk lar seg manipulere av journalistene og stemmer AP....

At et "arbeiderparti" kan hente inn en søkkrik arving som leder og tro vedkommende får troverdighet viser hvor degenerert partiet er blitt.

Det morsomme er at APs radikale kjønnskvotering er det som gjør at partiet fortsetter sin ferd under 20 tallet.

I AP er det viktigere hva folk har i underbuksa enn hva folk har inne i hodet.

Fredrik O. Solem

24.09.2017 kl.08:35

Hva med løgnene, hykleriet og det pampevelde AP representerer?

Partiet har blitt en interesseorganisasjon for LO og med sin arroganse og meningdmonopol viser de gang på gang sin utakt med befolkningen. AP må utraderes, partiet har blitt som en kreftsykdom i norsk politikk.

Ola Mosberg

24.09.2017 kl.10:02

En ting et sikkert og det er at det aldri vil bli foretatt er bunn ærlig evaluering om hva som gikk galt, for da må hele partiledelsen gå og til det er de personlig ambisjonene for store. At LO støtter AP med ca 10 millioner i valgkampen og så ser vi resultatet må være et slag i ansiktet på LO. Tenk hvor mange av de sine medlemmer som ikke stemmer AP. AP vil aldri få et oppsving før de får en ledelse som representerer det som ligger i navnet arbeider partiet og en "vanlig arbeider" vil aldri komme seg til topps i dagens AP til det verner akademikere og partibroilere for godt om sine posisjoner og dermed er AP dømt til en evig ørkenvandring med stadig lavere oppslutning.

Åge Fred Gram.

24.09.2017 kl.10:35

AP bør bli Støtte parti for Regjeringen.Det er den politikken AP står for.

Agnar Ludvig Thomassen

24.09.2017 kl.11:57

Anlov treffer godt med sin analyse av AP.

Hvem skal være AP velgere i fremtiden ? Skal alt arbeid skje på nettet ? Hvordan skal folk klare seg ute i distriktene ? Skal LO drive en mer kraftfull og målrettet yrkesfaglig utvikling,med henblikk på å skape lederemner i egne rekker ? Skal arbeidslivet være styrt av samfunnet, eller av profitører som driver ulovlig virksomhet og undergraver all virksomhet i landet ? Skal AP rekrutere ledere fra fagbevegelse og egen oganisasjon ?

Olaus Trøgheim

24.09.2017 kl.12:53

Anlov: Sorry, så først nå at det var del av en serie. Ser fram til de neste. Du nevner ikke at du vil gå inn i skattestrategien deres. Jeg tror den også var en skikkelig elefant. I Oslo ble skatten I år mer enn tredoblet for mange med obosleiligheter og det er først neste år dette treffer for fullt. De samme middelklassemenneskene (dvs også mange ap-velgere) kunne via ulike skattekalkulatorer se at de ville bli truffet.

Anlov P. Mathiesen

24.09.2017 kl.13:56

Olaus Trøgheim: Ja, klart skatt skal med. Både valgkampstrategien og eiendomsskatt.

Ottar Rakvåg

24.09.2017 kl.13:05

Støres kompetanse er det ikke noe å si på, artikkelforfatter?

Kompetanse som en leder trenger er nettopp Støres problem.

Når art.for. så ser ut til å ta alvorlig Ernas spøk om at Støre kunne være passende utenriksminister i en H-basert regjering, da melder jeg pass.

Jeg minner om Støres famøse - for å si det forsiktig - opptreden som utenriksminister i Stoltenberg-regjeringens degradering av yringsfriheten i Norge. Karikaturer og skisser/tegninger av en såkalt profet som flere av de større redaksjoner offentliggjorde, uten at Støre reagerte. Men da redaktør Selbekk - den "lille mann" - gjorde det samme, blåste Støre seg opp, dro rundt i Midt-Østen og unnskyldte det Selbekk hadde trykket i sin lille avis. Unnskyldte overfor de fundamentale islamkreftene at slike ytringer stod ikke den norske regjering for. Tenk det. De store redaksjoner detimot, turte ikke Støre røre - han viste "mot" og satte den "lille" red Selbekk i gapestokken, for åpent kamera, i beste sendetid. Makan til off psykisk henrettelse av en person har ikke jeg sett. Støre med Stoltenbergs velsignelse. Selbekk og familien hans måtte leve med drapstrusler i årevis etterpå, kanskje ennå i dag. Det er ikke så lenge siden 2005/2006.

Støres avvisning av ytringsfriheten i Norge, må ikke glemmes. Han påstod ytringsfrihet etter plukkmetoden, visse "profeter" skulle værnes. I stedet for ytringsfrihet - for alle - påstod han at "noen" skulle pålegges ytringsansvar. Ikke alle riktignok - men noen. Feks de som ikke delte hans syn på verden, de som trodde og krevde - full ytringsfrihet. Som Frp?

Igjen. Støre er demagog. Selv karaktæriserer han politiske motstandere på værste sett. Når hans påstander i valgkamp tilbakevises gang på gang som feilinformasjon, og pressen gjør jobben sin for å avdekke hans noe tvilsomme investeringer (uetiske fond, uetiske byggeprosjekter ift LO's kampanjer), da gråter den selvsamme Støre krokodilletårer. Tenk. Pressen går ham etter i sømmene. Det skal han ha seg frabedt. Da trer narrsisisten i Støre fram, og han leverer en "følelsesladet" tale til sine egne, om den fæle pressen. Altså et forsøk på avsporing. Forsøk på å "forklare" en av grunnene til valgnederlaget - pressen.

Året 2006 da hele Norge fikk se hva Støres forhold til ytringsfrihet og behandling av enkeltmennesker, egentlig innebar.

Anlov P. Mathiesen

24.09.2017 kl.13:56

Ottar Rakvåg: Hvis du leser hva jeg skriver, så ser du at avsnittet om utenriksminister er en ren tankelek. Vi er enige om at støre håndtering av karikatur-striden var en pinlig og trist affære, noe jeg har skrevet om flere ganger tidligere. Men jeg er ikke enig i at det har noenting med kompetanse å gjøre.

Bjarne Hauge

24.09.2017 kl.14:16

Nevnes bør også at de som styrer og har etablert jern kontroll i AP er ren Oslo Vestkant elite, ikke en Norges elite.

Arso

24.09.2017 kl.15:22

Merkelig at det i "ytringsfrihetens" navn aldri blir nevnt med ett ord om AP`s fortid/nåtid. Finnes det ikke èn eneste journalist eller avis/blad som tør å skrive sannheten?

Vi som har levd og fulgt med opp igjennom åra vet jo at det er

"makta bak makta" som bestemmer. Vell...noen av oss vet jo hva som har skjedd med enkelte redaktører og medlemmer som har ytret seg kritisk mot partiet har fått gjennomgå. Fjernet,uthengt, trakassert. Noen også fjernet for godt. Er det derfor dere journalister,beleste og lærde ikke tør?

Det er jo fortida som begynner å innhente AP,nå. De håper jo at all jævelskapen de gjorde/har gjort skal bli glemt.

De unge, lærer jo bare at "landsfaderen", "landsmoderen"

Bare gjorde gode ting for Norge. Så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Det er vel derfor de gamle "haukene" er livredde for at de yngre skal slippe til og få makt. For at de kanskje ville finne på å rote i de gamle mappene (som ikke er til-intet gjort) og finne sannheten.

Til da fortsetter propagandaen i NRK,pressen og andre som har goder av å villede. Som før.

tove mikarlsen

24.09.2017 kl.16:05

Leste din artikkel med stor interresse, men jeg tror at Arbeiderpartiet som det engang var, har utspilt sin rolle.

Hvem er arbeidere "på gølvet" idag. Industriarbeidere i dag har like fine biler, bor like bra som noen annen, har like fine telefoner, like mange tv hjemme som de som er mye bedre betalt enn dem selv. Bortsett fra de aller rikeste. En forskjell vil det alltid være. Nei Arbeiderpartiet som det var er nok på veg til å bli et noe mindre parti.

JB

24.09.2017 kl.16:27

Svært god analyse. Støttes til det fulle!

Bare en kommentar til at du nevner "grasrota" og LO i samme setning.

Lo sliter med samme sykdom som Ap og Norges idrettsforbund, et gjennomsyret pampehelvette med gubber og kjærringer i dress og millionlønn, samt etterlønninger gud og hvermannsen bare kan drømme om.

Med boikott av Isreal og Nei til oljeboring i lofoten som storagenda har organinsasjonen blitt infisert av storpolitikk og svineri som ikke har noe relevans til arbeiderrett overhode.

Det kan i tillegg se ut for at organisasjonen har utspillt sin rolle, da 6 timers arbeidsdag er en hovedagenda. Selv tilhører jeg den delen av samfunnet som jobber 10 timers dager og har fri 14 dager i månden, noe jeg selv Ønsker!

Lovplagt ferie framstår som påtvungen ferie for slike som meg, som selv er istand til å disponere mine feriedager.

Dette tyder på at vi nær sagt har dee for godt og at det letes med lupe etter tull å sette på agendaen.

Arvid Bårdstu

24.09.2017 kl.16:42

Det slo meg da Oslo Ap satte opp Libe Rieber-Mohn som byrådslederkandidat. Særdeles umusikalsk, kona til bankdirektør i den feteste banken i ett av verdens rikeste land. Jonas er en dannet, skoleflink, velmenende og hyggelig kar. Men vis meg den hjemmehjelpen, bussjåføren, butikkmedarbeideren,snekkeren etc. som identifiserer seg med ham? I Frankrike, ja. I Storbritannia, ja. Men ikke i Norge.

Tore Andersen

24.09.2017 kl.19:02

Paradokset er vel at hvis AP hadde vunnet valget ville ingen analysert hvorfor Høyre ikke vant. Når skal vi oppleve at AP behandles som andre partier? Nå har avisene vært fylt med APs tap siden valgdagen. Dette viser hvordan AP har klart å innta posisjonen som regjeringspartiet i Norge. Jeg håper dette valget kan rive ned deler av hegemoniet til AP.

SuperDuper

24.09.2017 kl.19:33

AP har blitt en dinosaur, hvor hele ledelsen, inkl Støre, Giske og Tajik tar med gamle slagord fra sist århundre med i valgkampen, allerede der faller velgerne av lasset. det passer ikke å synge om revolusjon i 2017, heller ikke om månelandinger til milliarder av kroner som er dødfødt ved fødselen. AP er mestere i sløsing av folkets skattepenger, enten det er snusk til Hamas terrorister eller EU kultur. AP har rett og slett en lang merittliste for skandaler og de har bommet stygt med valget av ledere som Pedersen på Utøya, eller ministrene som ledet i dagene efter.

Når Støre, Tajik, Giske og finansgeniet Marthinsen stokker seg gjennom debatter og valgkamp før valget, så virker det innøvd, kunstig og feil. De har ingen saker, utover avgiftpartiet AP.

Dan

24.09.2017 kl.21:54

Artikkelforfatteren unnlater å nevne Støres største og verste brøler som utenriksminister. En brøler det er vanskelig å overgå:

Støre ga Vebjørn Selbekk ? redaktøren som trykte en faksimile av Muhammed-karikaturene og måtte gå i dekning etterpå - skylden for vanviddet muslimer satte i gang pga disse tegningene. Dette burde ført til at Støre ble sparket på dagen fra sin stilling!

BareLurer

25.09.2017 kl.09:15

Blir spennende å lese fortsettelsen. Som flere er inne på, det burde være umulig for et sosialdemokratisk parti med respekt for seg selv å sette en kar som ofret sikkerheten til én borger basert på løgn for å kjøpe seg fred med islamister til statsministerkandidat. Ap bør også komme med en klar uttalelse om hvorfor Raymond Johansen går i moskeer for å sanke stemmer, men ikke tar til motmæle mot f.eks. manglende likestilling. Satser Ap som Labour i England rett og slett på å importere en velgermasse som skal sikre makten for all fremtid - uten å tenke på hva slags verdigrunnlag disse har?

Torbjørn Brevig

25.09.2017 kl.09:36

Interessant analyse fra Mathiesen. Ledelsen består ikke av folk som velgerne kjenner seg igjen i. Alle er broilere og lever et eget ekkokammer i forhold til sine velgere.

Men dette er vel den starten på Trumphismen i Norge? Når de politiske partiene ikke tilbyr svar på saker velgerne er opptatt av, så tar de den første som kommer opp med et tydelig alternativ? I USA er vel nettopp poenget at politikerne generelt, uavhengig av parti, lever et eget skjermet liv i Washington og at velgerne ikke ser forskjell på dem. Politikerne så på økonomisk vekst, men brydde seg ikke om de som ikke fikk del i den. De så på innvandring som en positiv del av multikulturen, men brydde seg ikke om de som betaler regninga.

Føler at det samme er i ferd med å skje i Norge. Problemet du beskriver, gjelder alle partier, selv om jeg er enig i at det slår spesielt sterkt ut for AP. Men den generelle trenden, er at politikken består av yrkespolitikere som bygger en mur med kommunikasjonsrådgivere rundt seg. Samtidig som interesseorganisasjoner med stor lommebok kjøper seg tilgang til politikerne og dermed makt på bekostning av borgerne og demokratiet. Uavhengig av parti bor politikerne på de samme stedene, omgås de samme menneskene på jobb og privat og får dermed kun politikerklassens referanseramme.

Hva kan vi så forvente? Vi ser valget i Tyskland. Alternativet er valgets vinner. Vi ser i Sverige. Alternativet fosser fram. Mediene tolker valgene i Frankrike og Nederland som at disse partiene har nådd toppen og er på retur. Tror det er en fullstendig forfeilet analyse. De underliggende problemene er det ikke gjort noe med. EU jobber med tettere integrasjon. Befolkningen ønsker en styrket nasjonalstat. EU gjør lite med innvandringen. Befolkningen ønsker innvandringsstopp. For å nevne noe.

Tror ikke politikerne i Norge tror de kan rammes av dette, men det fine med demokratiet er at velgerne kan kaste hele gjengen på sjøen, hvis de vil. Hvilket de gjorde i USA, som også fort kan skje i Europa og kanskje til og med i vårt eget land.

Staleg

25.09.2017 kl.10:12

En god analyse. Ap har i mange år snakket TIL folk, ikke MED folk. Et typisk eksempel var når Støre sa "mange er urolige for høy innvandring fra fremmende kulturer, og det skal vi ta på alvor". Dette er en setning som utstråler følgende:

De som er urolige må beroliges. Det er mao. uroen som er problemet, ikke høy fremmedkulturell innvandring.

Uavhengig av hva man faktisk mener om temaet, viser uttalelsen en ovenfra-og-ned holdning. Det er egentlig ganske rart at ikke kommunikasjonsekspertene til Ap ikke ser at uttalelser som dette er det stikk motsatte av "å ta folk på alvor".

Den oppleves dessuten som uærlig. Det hadde vært langt mer ærlig å sagt at "de som er urolige for dette tar feil, fordi...." og så kunne man begrunnet hvorfor. Det hadde vært "å ta folk på alvor".

Anlov P. Mathiesen

25.09.2017 kl.11:46

Staleg: Godt poeng, og helt enig.

Antikommunist

25.09.2017 kl.11:35

Er AP den viktigste "organisasjonen" i Norge? De er ikke viktigere enn hva velgerne syns de er. Mektig er dog partiet som gjennomsyrer hele landet i alle tenkelige fora.

Anlov P. Mathiesen

25.09.2017 kl.11:46

Antikommunist: Ja, det er en av de klart viktigste organisasjonene i landet, objektivt sett.

Odd Karlsen

25.09.2017 kl.16:37

Spot on :-)

washinton Irving

25.09.2017 kl.18:04

Skarpt observert og skrevet helt til:

"Om Støre skiftes ut vil det rimeligvis bety opprykk for enten Trond Giske eller Hadia Tajik. Jeg tror personlig at førstnevnte ville vunnet årets valg for partiet"

Tror du virkelig at en politiker som er kontroversiell ikke bare innad i partiet men i det ganske land ville vunnet valget for AP?

Vi har jo alle sett hvor arrogant denne fyren har opptrådt i de statsråds postene han har hatt for ikke snakke om hans henfallenhet til nepotisme....

Anlov P. Mathiesen

25.09.2017 kl.21:21

washinton Irving: vanskelig å si. men jeg tror ikke det å være litt "mislikt" har like mye å si som det å ikke være troverdig ift budskap. Man kan mene hva man vil om giske, men han er en ap-mann på sin hals

Dipper

25.09.2017 kl.18:07

Meget god analyse! Artig med slutt kommentaren. Jeg sa til min kone og venner dagen etter valget det samme som Mathiesen sa her, at Støre bør komme seg bort fra AP og bli utenriksminister hos Erna. Slik vi AP få løst sitt ledelses problem.

Pål

25.09.2017 kl.18:51

Godt skrevet Anlov.

Veldig enig med Staleg.

Støre sa også i en debatt før valget:

I vår regjering vil det ikkje sitte ein einaste klimafornekter.

Case closed for de som evnt er litt usikker på om det menneskeskapte har så stor betydning.

Liten takhøgde for å meine litt utenom eliten der gitt, og en arroganse mot meningsmotstandere.

Nesten en smule stalinistisk.

Husker ikkje navnet på forskeren, men han sa:

når eg har holdt et foredrag og alle reiser seg og klapper,

så begynner eg å lure på om eg har tatt feil.

Honest opinion.

25.09.2017 kl.20:08

De kan begynne med å få ledere for partiet som faktisk har arbeidserfaring helst fra to tre fysisk tunge yrker, slik at de i det minste har litt peiling på hva de snakker om på våre vegne. De som har vært til nå har bare vært rikfolk som har betalt seg vei opp systemet og kun tenker mer penger til seg selv og sine rike venner.

Anlov P. Mathiesen

25.09.2017 kl.21:19

Honest opinion.: det er nok dessverre ganske sant

Anders Vikøren

25.09.2017 kl.22:59

Støre kunne snudd heile bordet enkelt. Han kunne beklaga at han var fødd rik og sagt at han ikkje hadde samvit til å vera med i noko anna parti enn Ap.

Eg skal ta eitt eksempel med distanse mellom leiing og grasrot. Alle parti i Vik kommune hadde ein koordinert kampanje for å få inn Vikafjellstunnellen i NTP. Alle parti fekk møta leiinga i respektive parti unntatt AP. Der var det fullstendig blokkert. Det var grunnen til at AP-ordføraren engasjerte Geelmeyden&Kiese og spanderte kr 0,5 mill på det. Det var SP og SV som greidde å dra inn prosjektet. Ap var i mot (lobby-pengane var vekkasta..). Men dei tok for så vidt æra. Eg lurer på om det var Schøtten`som meddelte Ap ordføraren at Navarsete måtte grina for å få prosjektet inn i NTP. Vik kommune er 4 største industrikommunen i S&Fj. og har høg andel Ap-veljarar.

Halvor Olsen

26.09.2017 kl.18:45

Det er ikke noe igjen av det tradisjonelle Arbeiderpartiet. Grunnfjellet - arbeiderne - som AP tidligere appellerte til -har i store antall flyktet over til FrP (og Høyre). I en tid der Norge har flommet over av rikdom har arbeiderne i økende grad opplevd å bli ivrig beskattet av AP for å finansiere overføringer til kostbar innvandring med tilhørende støtteordninger. Samtidig som sykehuskøer og andre viktige oppgaver ikke ble løst, selv etter åtte år i regjering. AP oppleves i stedet å legge til rette for en multi-kultur som arbeiderne i stadig mindre grad ser en egeninteresse i å identifisere seg med. I tillegg har arbeiderne sett sine skattepenger bli brukt på "statsbyggende" prosjekter i utlandet, herunder Palestina og Hamas, samt til lignende kostbare og luftige prosjekter i Irak og Afghanistan. Ofte under villig ledelse og "fremsnakking" fra tidligere AP-pamper. Man har opplevd rent sløseri med norske arbeideres penger. De eldre velgerne klør seg nok i hodet nå AP sender Raymond Johansen rundt i Oslos moskeer - i stedet for ut på arbeidsplassene der mange av innvandrer-arbeidsfolkene jobber - ute på drosjeholdeplassene, i innvandrerbutikkene på hotellene og restaurantene. Mange yngre velgerne gjør seg sikkert noen tanker om hvorfor man velger å dytte frem en ung innvandrer-AUF'er fra Groruddalen, som knapt har noen økonomiske innsikt, for å bidra med et "kult" inntrykk av stemningen på AP sin valgvake. Dette forteller virkelig alt om hvor AP har havnet. Det fremstår rett og slett fjernt fra norsk arbeiderkultur. Det er uekte, kynisk, patetisk og til dels korrupt. Inntrykket er at man utnytter innvandrere som rent stemmekveg og ikke faktisk er opptatt av deres daglige utfordringer som arbeidere og innvandrere. På denne måten skremmer man også bort det norskfødte grunnfjellet i AP. Som er velskolerte og oppegående nok til å forstå den lite målrettede politikken ledelsen i AP nå fører til gavn for norske arbeidsfolk. Dette bedraget er i ferd med å bli avslørt. Pampene i AP kan klø seg i hodet. Jeg tviler på om de blir noe klokere.

Svein Lamark

12.10.2017 kl.08:27

En interessant debatt. Hvor finner jeg fortsettelsen?

Skriv en ny kommentar

hits