Småpartienes triumf

Småpartiene er i ferd med å endre det politiske Norge. Allerede i år kan de få en uant innflytelse som kan bli første skritt mot en ny politisk dagsorden. Det norske demokratiet er den store vinneren.

Stortinget Parliament Building night view Oslo Norway

Det er i tiden å hate et småparti. Fortell oss hvem du hater, så skal vi fortelle deg hvem du er. Slik sett er hatet en praktisk selskapslek. Mens vi konkurrerer i å latterliggjøre nisjepartiene, vokser de seg store. Allerede i år kan de få innflytelse, og om ikke lenge har de kanskje regjeringsmakt.

2017-valget kan bli stående som småpartienes permanente gjennombrudd. Med økt oppslutning om Rødt og MDG ser vi en ny dynamikk i norsk politikk. At Høyre og Arbeiderpartiet er i ferd med å altfor like øker behovet for bredde.

Småpartier er selvsagt ikke noe nytt. Senterpartiet og KRF har lange tradisjoner for å utøve makt med selv moderat oppslutning. Men årets valg viser likevel en ny trend, der småpartiene utgjør en større del av det politiske spekteret, og slik reduserer de største partienes innflytelse.

Det liker de ikke, for å si det forsiktig. Litt som de største lagene i fotballens verden forsøker de å forsvare sin makt med nebb og klør. Og store deler av pressen er på deres side. Mantraet er at landet blir mindre «styringsdyktig». Det er ikke sant. Tvert imot er det slik at når folket stemmer inn mindre partier så vil disse påvirke de store (styrende) partiene i en litt annen retning. Etter folkets vilje. Det er demokrati i praksis.

Partienes selvbilder står dog  ikke alltid i stil med virkeligheten, og noen av de små partiene tror fortsatt at de er store. Likevel er både SV, Krf og Venstre å betrakte som definitive småpartier. Over tid også Senterpartiet, selv om valget og en gjør dem unormalt store.

Noe av årsaken til SPs oppgang skyldes den kraftige sentraliseringen vi har sett de siste årene. Den er dog ikke ny, men gjennom politireform og kommunereform har den nådd nyhetsbildet på en annen måte. Også den rødgrønne regjeringen drev utstrakt sentralisering, selv om SP satt i regjeringskontorene.

Men som FRP viser i dag, så er det fullt mulig å ha en politisk mening selv om du ikke makter å realisere det gjennom regjeringsmakt, med bompenger som et av stikkordene. Så selv om SP har bidratt vesentlig til sentraliseringen av landet har de fortsatt den eneste tydelige motstemmen i dagens politiske landskap. Også andre partier jobber for desentralisering, men ingen andre partier prioriterer saken.

MDGs vekst viser at miljøsaken ikke lar seg stoppe. Selv når de etablerte partiene går inn for det med den største tyngde er det vanskelig å stoppe trender i folkedypet. Også andre partier prioriterer miljø, men ingen i nærheten av like tydelig som MDG. Både SV, Rødt og Venstre har andre saker som i praktisk kommunikasjon betyr mer for dem. MDG tvinger frem miljøsak, og retter søkelyset mot de andre partienes miljøpolitikk. For de som er opptatt av denne saken kan årets valg bli et gjennombrudd.

Når det er sagt har FRP fått ufortjent mye hat for å ikke ta klima på alvor. Partiets ledelse har en overvekt av personer som er direkte skeptiske til FNs klimapanel og den etablerte sannheten om årsakene til klimautfordringene. Du må syns hva du vil om det, men det er svært viktig å ha partier som ikke følger den allmenne enighet. Det ville vært et sykdomstegn om alle norske partier var hundre prosent enige om de faglige premissene for dagens miljøutfordringer.  

I likhet med FRPs motstemme på miljøsiden er det svært sunt med et Rødt på vei inn i rikspolitikken. Du skal lete lenge etter grunnleggende kritikk mot dagens kapitalistiske system, og selv et «verdi-parti» som SV KRF hegner i om det kapitalistiske system. SV ønsker seg et annet system, men det har ingen hørt dem prate om på så lenge noen kan huske. Til den grad det er noen debatt i det hele tatt dreier den seg om små nyanser, sjelden om selve fundamentet.

Rødt har et annet syn, og det er sunt for samfunnet. Særlig er det sunt for de som mener at det ikke finnes noe alternativ til dagens system. Det finnes alltid alternativer, og enhver løsning har godt av kritikk og alternativ tenkning. Ikke dermed sagt at Rødts løsninger er gode eller dårlige, det er helt på siden av saken.

Men selv om mindre og fler partier er et utelukkende gode (selv om de store partiene misliker å miste makt), er det oppstått en underlig retorisk dynamikk knyttet til dem. De må tåle mye hets, men vet også å svare. Små partier er ofte langt tydeligere på sak, noe som kan gi de store aktørene god anledning til å markere sine egne standpunkter. Slik Støre gjør det når han fnyser av MDG (for å tekkes oljeindustrien), eller slik Solberg og Jensen gjør det ved å fnyse av Rødt og SV (for å tekkes næringslivet).

Hetsen går på kryss og tvers. Det er kanskje en del av gamet og det politiske spillet, men det råder likevel en pussig tone i offentligheten. Hetsen går de fleste veier. Det mest opplagte og ferskeste varianten er hatet mot MDG. Verdensfjerne hippier uten forståelse for realiteter og økonomi. Urbane hasjrøykere som hater bil og olje.

Få steder i offentligheten ser du dette komme sterkere til uttrykk enn nettopp her, i Nettavisen. Jan Petter Sissener og Jarle Aabøs fellesblogg er et uhyggelig eksempel i så måte. Ren nedrakking, som ofte attpåtil går på person. Slik at man ofte kan forveksle selve bloggen med trolling i kommentarfeltene. Heldigvis er hets av partier i Norge ofte litt sakligere enn dette, og selv om den kan være på sleip og grov så er den ofte rettet mot sak. Både VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv bidrar i aller høyeste grad til denne latterliggjøringen, selv om de forsøker dekke bak et slør av seriøsitet.

Den eldste varianten av hets er hatet mot FRP. Nedlatenheten mot dette partiet har vedvart siden 80-tallet, og er fortsatt meget tydelig. Hetsen når sitt klimaks gjennom Dagbladet og Dagsavisen. Egoistiske, fremmedfiendtlige og trangsynte. Smålige harryfolk som er frekke nok til å trampe inn i regjeringskontorene. Så sent som godt inn på 2000-tallet ble denne nedlatenheten kommunisert fra de andre partiene, inkludert Høyre. Noe som over tid har bidratt til å gjøre FRP til partiet de er idag, på godt og på vondt. Som alle vet er de ikke lenger et småparti, men en del av den såkalte politiske eliten.

FRP og MDG er som skapt for å hate hverandre. Men også Rødt må tåle vreden fra høyre fløy. De er jo kommunister, så de kan ikke tas på alvor. Væpna revolusjon også videre. Verdensfjerne idealister som hater alle med penger. Kjærligheten går også andre veien. Hatet mot Listhaug og Sandberg står neppe sterkere noe sted enn hos Rødts velgere.

KRF må også tåle sin del av grumset, og det er ikke noe særlig å være skeptisk til abort og  homofili i Norge 2017. Med god grunn, vil mange si. Like fullt utgjør de en del av den bredden et demokrati har godt av. Som når Senterpartiet gjør seg til latter for store deler av befolkningen ved å gå til korstog mot rovdyr og gå i forsvarskamp for pelsdyrnæringen. Velbegrunnet latter vil mange si også om dette, men nok et eksempel på et reelt meningsmangfold. Nok en gang bør VG trekkes frem, som en bidragsyter til å fremstille Senterpartiet slik at økonomer, urbanister og elite kan flire litt av deres «nei-til-alt» og bondske naivitet.

På tross av intens motstand fra de tre store partiene og skepsis fra de store mediene vokser småpartiene stadig frem. Det gjør dem mer profesjonelle, bygger kultur, tro og kompetanse frem mot neste korsvei. Av de nær hundre millionene som partiene bruker i årets valgkamp står AP, Høyre og FRP for tre fjerdedeler (74 millioner). Man kan diskutere om det er rettferdig eller rimelig, eller om det er ok at enkeltpersoner kan bidra med seks prosent av den totale pengebruken (Christen Sveaas). Men slik er det nå en gang, noe som gjør småpartienes innsats desto mer imponerende.    

Småpartiene som vokser frem vil gi oss en bedre politikk. En bredere politikk som kanskje er mindre drevet av næringsinteresser knyttet til AP, FRP og Høyre. En politikk basert på spisskompetansen fra små spesialist-partier som MDG og KRF. En utforming av politikk i større grad basert på kompromisser mellom partier som er tvunget til å samarbeide. Valget 2017 kan være starten på en permanent endring av norsk politikk. Det er en triumf for de av oss som ønsker et sterkt liberalt demokrati.

11 kommentarer

Blabla

11.09.2017 kl.13:37

Jeg skal ikke hate noen partier. Det jeg misliker intenst, er at enkelte småpartier setter seg selv på en pidestall og nekter å sitte i regjering med f.eks Frp som representerer en viss andel av befolkningen, og gjerne en større andel enn de selvopphøyde. Politikere skal styre for hele folket og landet. Å holde på som småunger i sandkassa:" Jeg vil ikke leke med deg!" er respektløst. Når de ikke VIL samarbeide i et land som Norge, tenker jeg at det ikke er rart det blir borgerkrig rundt om på kloden i land der folk lettere tyr til våpen og vold pga politisk maktbegjær og uenigheter. Vi er litt mer kuet her i landet.... enn så lenge ihvertfall , og det er kanskje like greit. :)

Anlov P. Mathiesen

11.09.2017 kl.13:59

Blabla: absolutt alle partier har partier de sbsolutt ikke vil regjere sammen med, også frp. Det er da aldeles ryddig og politisk forståelig.

Stein

11.09.2017 kl.15:30

Utfordringen med disse små partiene, er at de ikke har en politisk helhet, og det ofte er vanskelig å se hvordan de står i forhold til de andre.

MDG er i så måte et godt eksempel. De påstår hardnakket at de er blokkuavhengige, men ser man på partiprogrammet, er de blodrøde.

De seiler dermed under falskt flagg, bare for å lokke flest mulig til sin hovedsak.

Hvis det blir mer av slikt fremover, kan det bli ytterst vanskelig for en velger å velge riktig.

Piratpartiet, pensjonistpartiet og sikkert mange andre, er også eksempler på partier hvor det er vanskelig å vite hvor de står ut over sine viktige kjernesaker.

Jeg er usikker på om fremveksten av slike særinteressepartier er med på å styrke demokratiet, eller om de er med på å forvirre og gjøre det vanskeligere.

Jeg foretrekker i hvert fall partier som har en helhet.

(Og heldigvis gjelder dette alle de større partiene fra Rødt til FrP minus da MDG)

Anlov P. Mathiesen

11.09.2017 kl.15:34

Stein: MDG for ti år siden, ja. Men idag har de dautviklet politikk på alle felt, uansett om man liker politikken eller ei. Enig om at de tilhører venstresiden, men falske flagg florerer vel hos alle partiene?

Yngvar Hartløfsen

11.09.2017 kl.16:28

Heisann :)

Det er dette med småpartiene. Noe jeg lurer på i den forbindelse. Kanskje får jeg svar her

Mandatfordelinga, hvordan beregnes det? I VG skrives:

Nå veit jo jeg at det jeg spør om ikke vil bli besvart i VG, siden jeg er utestengt. Derfor her

"? Hvilken betydning har sperregrensen på fire prosent?

? Partiene som får over fire prosent av stemmene kan få en del av utjevningsmandatene som vi har i den norske valgordningen. For et lite parti kan det bety at de får syv eller åtte mandater på Stortinget i stedet for et eller to

? Hva er utjevningsmandater?

? På Stortinget er det 169 seter. 150 av setene er «vanlige plasser» fordelt på våre 19 fylker etter folketall og areal. Når vi legger sammen alle fylkene kan denne ordningen føre til skjevheter. Derfor er de 19 siste plassene utjevningsmandater. De skal gjøre fordelingen mer rettferdig på landsbasis. De deles ut til de partiene som har fått «for få» mandater hvis vi legger sammen stemmetallene for hele landet.

I praksis er det de små og mellomstore partiene som tjener mest på utjevningsmandater"

Her er det noe mer og lure på

Mandatfordelinga, hvordan beregnes utgjevningsmandater?

La oss si det er ett parti av de som vaker rundt sperregrensa som kommer over og de får 7 mandater istedenfor to. Hva skjer om fire partier kommer over sperregrensa? Det er jo 20 mandater og det går jo ikke. Totalantallet anter jeg vil være det samma

LEIF

11.09.2017 kl.16:35

Sett sperregrensen på 10 %, da ville det politiske landskapet bli mer oversiktlig. Eventuelt to valg-runder som mange land praktiserer.

Robert Horn

11.09.2017 kl.16:57

Litt for tidlig ute, Mathiesen? En tvilsom analyse og slutning dagen før valgresultatet foreligger. Vi snakkes i morgen!

Anlov P. Mathiesen

11.09.2017 kl.17:12

Robert Horn: nei egentlig ikke. Veksten avhenger ikke av hvor mange som bryter sperregrensa.

Ketil

11.09.2017 kl.16:58

Når finansiering først ble nevnt ( Sveaas ) Så burde vel LO og de andre fagforeningene nevnes også, da snakker vi mye mer enn 6 % Nå vet ikke jeg hvor det tallet kommer fra, må bare stole på at det er riktig. Så er det en ting til, er all politisk debatt hets ? Språket er blitt skarpere ja, men hets er noe helt annet.

Tommy

11.09.2017 kl.17:01

Jeg finner det egentlig ganske merkelig at venstre ønsker å samarbeide med KRF men ikke med Frp. Om man tar bort innvandring så må jo Venstre ha mer til felles med Frp enn med Krf. Innvandring er det feltet som Venstre ikke bør få noe innflytelse over. Det er kanskje dette feltet som er viktigst for dem?

anders slagsvold

12.09.2017 kl.14:09

Takk for en i disse dager sjeldent god artikkel begrunnet i forståelse og respekt for demokrati som styreform. Det er underlig at ingen av dem som kommenterer artikkelen nevner det. Anser dere demokratiet bare som et system som skal betjene dere selv og ellers begrenses til et innskrenket system for de store masser. Selv ønsker jeg mere demokratisk makt, ikke mindre. Byråkratiet, EØS,store internasjonale kapitalthruster og teknokrater er demokratiets reelle motstandere og begrensere. Det faller meg merkelig at norske velgere i så stort antall i realiteten taler deres sak.

Skriv en ny kommentar

hits