Sosialpornografiens yppersteprester

Det ligger store penger i å fremstille mennesker som svake. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Sculpture of a priest who shows the way to a child.

 

Kommunikasjonsarbeid har mange sider, og en av de viktigste sidene ved den frivillige industriens forretningsmodell ligger i søke å omtales og betraktes på best mulig vis, som ideell, veldedig og frivillig. Bransjen ønsker ikke å oppfattes som en kommersiell industri, og legger vekt på språkføring i omtalen av seg selv. Utad er salg, kommersiell, inntjening, overskudd og produkt fyord, mens raushet, varme og verdighet er ord man ynder å knyttes til gjennom slagord, kampanjer og markedsføring. Prinsippet er like enkelt som det er effektivt: Assosier virksomheten til ett eller flere positivt ladede begreper, så vil enhver kritiker fremstå som det motsatte.           

Innad har organisasjonene for lengst tilpasset seg næringslivets kommersielle tankegang. En rapport fra Chr. Michelsens Institutt (Lange, Spissøy og Brudvik 2002) uttrykte: «Det synes å være en trend at organisasjonene nærmer seg næringslivet i måten å organisere seg på [...] I stadig større grad snakker en om organisasjonens produkter, kostnadseffektivitet og annen terminologi hentet fra næringslivet.» God merkevare- og omdømmebygging gir sterk moralsk kapital, og ingen liker å være motstykket til verdig eller raus. Verdien av å spille på folks sympati og følelser er stor, og empatien vekkes hvis man trekker frem menneskelige aspekter ved folk i vanskelige livssituasjoner. I siste instans handler det om å påvirke folk til å bli giver, medlem, følge, kjøpe produkter eller støtte organisasjonen gjennom ord eller handling.           

Selv om det er effektivt å vekke sympati, kan det hende det koster mer enn det smaker, at det fører til en stakkarsliggjøring av den svake. Innen bistand opererer man med begrepet poverty porn (fattigdomsporno) og development porn (utviklingsporno) for å beskrive det forenklede og stereotype verdensbildet som benyttes av frivillige organisasjoner for å samle inn penger. Den mest klassiske varianten er slike vi ser brukt av blant andre Kirkens Nødhjelp, der man avbilder svarte, afrikanske barn og appellerer til at man kan gjøre en innsats for dette barnet ved å gi penger.           

Foredragsholder og ekspert på global helse Alanna Shaikh har stilt spørsmålstegn ved hvor gunstig denne praksisen er for dem som mottar hjelpen, og peker på noen problemer knyttet til slik markedsføring. For det første hevder hun at budskapet fordummer givere og myndigheter, og skaper et kunstig og overforenklet bilde av at det finnes raske løsninger på kompliserte utfordringer. For det andre mener hun det kan nedverdige mottakerne og redusere dem til passive mottakere som ikke er i stand til å delta i å hjelpe seg selv. Hun gjør også et poeng ut av at dagens sosiale medieverden fører til at mottakere ofte vet hvordan de fremstilles, og at dette påvirker deres opplevelse av egne evner.           

Det finnes mange måter å samle inn penger på, og den frivillige industrien er med årene blitt kreativ. Stadig nye kampanjer og arrangementer skal få oss til å føle at den fortjener våre penger. Kirkens Bymisjons årlige julekampanje har fått navnet «Gled en som gruer seg til jul». Gjennom bred annonsevirksomhet oppfordres publikum til å sende en SMS med kodeordet glede. Det gir 80 kroner til Bymisjonen, og skal ifølge reklamene bidra til to middager til folk som ikke har mat på bordet, til «noen som trenger det». Reklamene har håndplukket folk som ser ut som de lever på gata.                      

Det er lett å ha sympati for slike aksjoner. Budskapet er enkelt: Noen har det vondt, og om du gir en liten sum, får de det bedre. I 2014 samlet Bymisjonen inn 29 millioner kroner. Et spenstig resultat etter noen få ukers kampanjevirksomhet, noe som ifølge informasjonsavdelingen ga 200 000 måltider. Et regnestykke som enten er helt feil eller som opererer med 21 millioner i administrasjonskostnader. Bymisjonens slagord om «noen som trenger», handler altså egentlig om organisasjonen selv.

Frelsesarmeen på sin side har sin julegryte, som de plasserer ut over hele landet. Presse og kjente artister stiller så opp for å promotere og støtte aksjonen, som i praksis er en flere uker lang bøsseinnsamling. I 2014 satte de ny rekord med 32 millioner. Da Frelsesarmeens Othilie Tonning startet gryteinnsamling i Norge i 1901, var det på grunn av et helt konkret behov for å skaffe midler til fattige kvinner, til mennesker som rent faktisk ikke hadde mat på bordet. Et narrativ som også brukes i dag: Velferdsleder i Frelsesarmeen Elin Herikstad sier at «[u]ten bidragene fra gavmilde nordmenn i julen, hadde vi ikke kunnet hjelpe de som ikke har det så lett. Jeg håper de som gir i julegrytene vet hvor mye det betyr for den enkelte i deres hverdag».

Budskapet er at hver krone gir varme, men også at for hver krone du ikke legger i gryta til Frelsesarmeen, må noen lide. På hjemmesiden sin har Frelsesarmeen en knapp som heter «Hva går pengene til?», der vi kan lese: «Med ditt bidrag kan en liten pjokk holde seg varm på føttene. En som søker nattely på pappesker kan få et varmt måltid.». Men hva betyr det i praksis? Går pengene til ved, sko eller regninger? Frelsesarmeens hjemmeside gir en grei og ganske annen forklaring. Den opplyser nøkternt om at pengene brukes til bedriftens «arbeid året gjennom», som minner mer om driftsmidler enn øremerking.

Når Kirkens Bymisjon ruller ut julekampanjer med bilder av håndplukkede forpinte sjeler og oppfordrer til å overføre penger via tekstmelding, kan det godt være at andeler av midlene går til det reklamerte formålet. Kampanjens signaler kan likevel innebære et tapsprosjekt for dem det gjelder. Ingen middag kan erstatte utstøtelsen og fornedrelsen som ligger i å defineres som svak og evneveik. Kampanjer vekker sympati fordi de tilsynelatende skaper et bånd mellom giver og mottaker, mens de kanskje i realiteten sementerer den svakes posisjon. Alannah Shaikh stiller således et betimelig spørsmål: Hvordan vet vi når de innsamlede pengene ikke lenger er verdt skaden som oppsto ved at de ble samlet inn?

Innsamlingsmarkedet er preget av sterk konkurranse, og sympati er den ledende verdien. Aktørene er inspirert av bistandsindustriens evne til å kombinere et lidelsesbudskap (bilder av sultne, søte barn med store øyne) med en følelse av nærhet til mottaker (geitekampanjer, personlige fadderordninger). Den norske industrien kombinerer virkemidlene med sitt eget tilpassede budskap fra den norske hverdagen. Det underliggende budskapet er enkelt: En person trenger hjelp, og du kan bidra her og nå. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

17 kommentarer

Arne

16.07.2017 kl.13:21

Sympatiske mennesker har respekt for andre. De går ikke rundt og synes synd på alle og en hver. Vi trenger alle en håndsrekning en eller flere i løpet av livet uten at det er synd på oss.

Oluf

16.07.2017 kl.15:40

Kan noen også skrive en sakens ord om innsamlingsorganisasjoner som LHL? Saken i seg selv er god å støtte. Men denne organisasjonen plager hele tiden selv om man skriver til de at man har dårlig råd for tiden og kan ikke gi de pengestøtte. Avslutte abonnement? Joda, men 1 dag etterpå begynner de å ringe hele tiden for å selge deg lodd.

Så, før dere takker ja til organisasjoner som LHL, tenk dere om! LHL er en organisasjon som er lett å bli medlem av, men å komme seg ut igjen er ett mareritt. Og du kan forvente å bli plaget av disse selgerne hver dag flere ganger om dagen. Registrere deg i Brønnøysundregisteret mot selgere fra frivillige organisasjoner? Nei det fungerer heller ikke.

Slike organisasjoner som LHL fratar min lyst til å støtte gode saker. Man skal være forsiktig med å støtte slike over nett, de kan tolke det som ett fremtidig medlemskap og registrere deg.

Judas Iscaroit

16.07.2017 kl.15:41

Veldig bra artikkel. Men den mangler et vesentlig punkt.

Det er at lederne i slike organisasjoner tar ofte ut en lønn i måneden, som en vanlig arbeider har i året. "Practice what you preach " har forsvunnet på veien opp til ledelsen.

Men det er også noe i ordtaket "bistand - er når fattige i rike land, gir penger til rike i fattige land."

Ingar

16.07.2017 kl.16:06

Jeg har fått avsmak. Kyniske mennesker og organisasjoner som utnytter fattige mennesker for å berike seg selv. Og i ideelle organisasjoner bør det modereres, og det kraftig.

For eksempel Røde Kors er helt forferdelig. Egeland tjener millioner på å bløffe om sultkatastrofer og ødelegger for farmerne og andre i Afrika.

Bistanden vi driver med må legges om, og vi bør hjelpe u-landa og ikke omvendt. Vi bør gjøre de selvforsynte, noe som vi har sett det omvendte av i alle år.

Kris

16.07.2017 kl.16:17

De liker å bli lurt i vårt naboland også.

Ler meg ihjel av desse enfoldige folka som blir lurt.

http://www.dagbladet.no/kjendis/kjendisene-raser-etter-hjelpeorganisasjon-avsloring/68463829

Bjørnen

16.07.2017 kl.16:31

En ting er lønna som ledelsen tar ut, men det som er enda værre er at dette hjelper ikke.

Det er helt andre ting som må til enn å drysse penger over Afrika.

Når 2 millioner mennesker sulter så vil de i løpet av 9 månder bli til 3 millioner og da skjønner til og med Egeland at sulten ikke blir mindre, men organisajonen får flere sosialpornografiske bilder som øker inntjeningen, jeg syntes dette er så kynisk at det bør forbys.

Videre må vi få til en uhjelp som setter de istand til å leve uten andres hjelp, hvis det ikke er liv laga så er det ikke det, så enkel er naturen. Alt bistandsorganisasjonene bidrar med er å øke størrelsen på katastofene er velkjent, men ikke PK.

Scott Johansen

16.07.2017 kl.16:37

Bistand er ikke noe annet enn en statsfinansiert industri som gavner landets byråkrater og politikere, som på denne måten sikrer seg skattefrie topposisjoner i internasjonale NGO' som gjerne er kontrollert av USA. Og en konform norsk befolkning lar seg lure trill rundt....

balder

16.07.2017 kl.17:05

Lurer på hvor mange gjennomsnitts givere som trengs for å finansiere Egelands lønn..

Lasse

16.07.2017 kl.18:37

Når det gjelde Frelsesarmeens julegryte er alle de står rundt om kring med diss frivillige i Frelsesarmeen og har derfor ingen form for lønn. Pengene kommer den lokale Frelsesarmeen til gode og blir brukt til hjelp i lokalsamfunnet.

Bjarne Bjørnehi

17.07.2017 kl.01:15

Flott bloggpost med gode argumenter. Det "pornografiske" elementet i de såkalte bistandsorganisasjonenes virksomhet er, selvsagt, bare den synlige delen av isfjellet. Verre er det, etter min mening, at bistand infiltrerer sivilsamfunnet og tåkelegger politiske konflikter og dermed bidrar til å frita staten(e) for ansvar for egen befolknings ve og vel. Dette skjer både i giver- og mottagerlandet. Se f.eks. hvordan Norges Røde Kors, som i utgangspunktet har som oppgave å hjelpe ofre i krigssituasjoner, i Norge gjør seg lekre ved å erstatte staten i form av fjellredningstjeneste og alskens andre påfunn. Jeg mener å ha hørt at Norges Røde Kors har 3 milliarder kroner på bok. Hvordan kan det ha seg når situasjonen er så ille mange steder som Norges Røde Kors hevder? Det kan vel ikke være fordi organisasjonen er viktigere enn formålet? Hvor mange bistandsorganisasjoner blir tildelt skattepenger over statsbudsjettet, og hvor mye? Hvilke andre organisasjoner er det som styrer en eller flere av bistandsorganisasjonene? Mange spørsmål, få svar.

Rapid Axis

17.07.2017 kl.01:29

Litt vanskelig for å forstå poenget her. Ideelle organisasjoner kommuniserer proft for å samle inn penger for å jobbe for formålene sine. Bedre om de kommuniserer uproft?

Det er heller ikke slik at det ikke er noen som helst kontroll på hvor innsamlede midler forsvinner, Innsamlingskontrollen gjør en ok jobb. Men de burde kanskje hatt mere ressurser for å kommunisere ut resultatene sine bedre?

Anlov P. Mathiesen

17.07.2017 kl.08:33

Rapid Axis: Det kommer litt an på hvordan man ser det. Det du kaller "proft" kaller jeg løgnaktig, og at pengene sværr sjelden går til det opgitte formålet er for mange av oss ganske ufint. Men hovedpoenget mitt i denne sammenhengen er å stille spørsmål ved hva fremstillingen av svake gjør med de såkalt svake. Pengene renner inn, men kan det hende at den menneskelige kostnaden er større enn vi er klar over? I tillegg er det mange gode grunner til å tvile på mytten i arbeider til disse organisasjonene. Jeg tror de først og fremst er selvproduserende organisasjoner som eksisterer for egne interesser. Hvor mange de aktivt hjelper ut av vanskelige livssituasjoner er høyst usikkert.

Knut Olsen

17.07.2017 kl.02:10

Har aldri, og kommer aldri til å gi penger til slike svindelforetak.

Vil man hjelpe Afrika, så opphev alle tollmurer, og la dem få lov til å selge varene sine fritt til Europa og USA.

Judas Iscaroit

17.07.2017 kl.12:01

Knut Olsen: Helt enig i at det er kun tull å gi bistand.

- Norsk bistand har ingen effekt

http://forskning.no/bistand/2012/02/norsk-bistand-har-ingen-effekt

Men jeg tror at Afrika bør ta seg selv i nakken. Vi ser at Zimbabwe var kornkammeret for hele Afrika. Men nå er ber dem om nødhjelp for å forhindre en sultkatastrofe.

Må også ta et oppgjør med sine rasehat ikke bare mot hvit, men også hat mot andre stammer.

Det er på det rene at globalister er med på å helle bensin på bålet. Så ved å fjerne globalistene vil for det meste av tilgang til våpen forsvinne.

At dem ikke klarer å kontrollere sin fødselsrate er også ikke vårt problem, men det er Afrikas problem. Kina innførte ett barnspolitikken for å stagge befolkningsveksten, med mål å kunne fø sine borgere.

Eller mener du at afrikanere ikke har evne til å styre utvikling i sitt eget land?

Me Again

17.07.2017 kl.13:51

Hvorfor vil du ikke godkjenne kommentaren min? Den er da høyst relevant i denne sammenheng. Denne lysky businessen må opp i lyset

Judas Iscaroit

17.07.2017 kl.15:04

Me Again: Tips. Legg kun inn maks en link. Ellers vil ikke kommentaren bli tatt med.

Anonym

17.07.2017 kl.22:54

Jeg trodde denne saken skulle handle om Petter Uteligger.

Et program alle liker, men som jeg har litt kalde føtter overfor. Her tas de du kaller svake, problemfylte brukere av illegal rus, ut av gata og inn i tv-ruta.

For hvem? For dem selv eller for Petter Uteligger eller Tv2? Siden jeg skriver dette ligger det vel litt i kortene at jeg heller mot det siste.

Norge har et problem når den viktigste figuren på rusfeltet blir den mannen som tar på seg oppgaven med å vise at de også "bare er vanlige mennesker", om enn litt uheldige.

Jeg har våknet opp fra fylla og fra heftig pillerus mange, mange ganger, men ingenting i nærheten av hva de i Petter Uteligger nå sikkert opplever. De har blitt vist på prime time TV i sine svakeste øyeblikk, det være seg i rus, i krangel eller annen "flau" atferd.

Her har TV2 og Petter Uteligger et ansvar. Det er nesten så man lurer på om det ikke var brukerne som sto i høysetet, men heller reklameinntektene til Tv2 og statusen til Petter Nyquist.

Vel, noe godt har det jo kommet ut av det, og det er at mannen i gata nå ser på brukerne med nye øyne, men jeg er dessverre redd for at det ikke vil medføre de helt store endringene. Mest av alt har de vel fungert som et eksempel på hvordan det kan gå når "du ikke gjør som morra di sier." De opprettholder skillet mellom oss og dem.

Uansett. Meget interessant blogginnlegg. Mange kloke ord.

Jeg har vært på rehaber i regi av Frelsesarmeen og andre religiøse aktører, og det du ikke nevner noe om er at de også stiller krav til de som får hjelp. Det er en riktig og en gal måte å gjøre ting på, hvorav deres måte er den riktige. Du kan gjøre det, men ikke det. Det er de so holder malen for hvordan du skal bli, og avvik tolereres ikke. SÅNN skal du bli, du skal gjøre SÅNN - hvis ikke kommer du aldri til å klare deg og det vil gå det ille.

Skriv en ny kommentar

hits