«Mediekrisen» er en god nyhet

Tradisjonelle medier har mistet kontrollen. Troverdigheten faller sammen med lesertall og annonsekroner. Det er kun en krise for mediehusene selv. For samfunnet er det en god nyhet.


Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører.

Slike undersøkelser er velkjente. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene. Undersøkelsen viser også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv.

Kanskje har publikum litt rett? Når synkende tillit sammenfaller sammen med sviktende salg, kan det jo være en sammenheng. Kvaliteten er ikke helt forsvunnet, men det store bildet preges av sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame. VG, Dagbladet, Aftenposten, NrK. Alle går de i samme spor, uten særlig evne til å tenke nytt. Men det som skader offentligheten mest er hvor like de er blitt. Man skulle tro de hadde felles redaksjon.

Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av egenskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger hverdagen. Det er ikke noe galt i underholdning, men innslagene av seriøs journalistikk blir stadig færre.

Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. Det er en god ting, og nye bloggsamfunn, nisje-aviser og vanlige folk som når frem med sine budskap er gull verdt for demokratiet. Men pressen selv dyrker en krisestemning, fordi de taper lesere, annonsekroner og status.

Denne krisestemningen har ført til en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som høyerestående og verneverdige. Såkalte «redaktørstyrte» medier er bedre enn andre medier. Alternative mediekilder svartmales som en trussel mot selve journalistikken. Bloggere får ofte unngjelde og har en særlig lav status. Blogging er en lek for amatører. Er du en ung, kvinnelig såkalt rosablogger kan du glemme å bli tatt på alvor.

Henter du attpåtil inn annonsekroner på bloggen din er det ikke måte på hvor skitten du er. Mange journalister lever i en selvhøytidelig boble, og har ikke forstått at de selv lever av nøyaktig det samme. Hersketeknikkene handler om å redusere konkurrenter. Mediehusenes egen bloggvirksomhet er dog unntatt kritikk, for den er underlagt «redaksjonell kontroll». Et tryllebegrep som benyttes av de fleste redaktører.

At journalistikken er i krise er en floskel. De eneste som er i krise er livredde etablerte medieaktører, som taper makt og penger på at andre slipper til. At mediehusene forvalter den «ekte» journalistikken er en illusjon skapt av mediehusene selv. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å uthule journalistikken enn disse.

Selve eksistensen av de etablerte mediehusene er et hinder for nytenkning. Makt-konsentrasjonen gjennom aktører som Schibsted, NrK, Amedia og Polaris er direkte skadelig for den gode journalistikken. Man makter heldigvis ikke stoppe nye aktører, men man hemmer definitivt utviklingen. Elendige betalingsløsninger, flokkmentalitet, spekulativ content marketing og redaksjonell egenreklame. Dette er bare noen eksempler på hvordan tradisjonell presse står i veien for digital og redaksjonell redelighet og utvikling.

Den stadige sutringen over vanskelige kår bidrar heller ikke. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten av du- og vi-journalistikk, krimjournalistikk og sensasjonsjag er pressens integritet og status kraftig redusert. «Mediekrisen» handler egentlig om store konserners frykt for egen økonomi, og journalister og redaktørers frykt for posisjoner, renomme og gode lønninger.

7 kommentarer

Thomas Frydenberg

18.06.2017 kl.10:56

Tror nok definitivt det er mange mediehus som er rimelig stresset om dagen. Spennende tider på gang. Ha en god søndag!

Molemi

24.06.2017 kl.23:23

De store mediene her i landet er betalt av LO/AP det er sosialistsiden. Og vi blir servert agurknytt.

En annen ting er når store selskaper gir reklameinntekter til aviser og media og styrer nyhetene slik de vil vi skal bruke livet vårt.

Anlov P. Mathiesen

25.06.2017 kl.12:33

Molemi: for har du det fra at de store mediene er finansiert av LO/AP?

Molemi

25.06.2017 kl.13:11

Gerd Liv Valla ga donerte 19 mill til pressen- Lo/ap går inn for å gi to aviser støtte............Dust! alle kan google , det kan du også.

Dette er bare to tilfeller

Anlov P. Mathiesen

25.06.2017 kl.16:02

Molemi: dette høres ikke riktig ut. Man bør holde seg til fakta.

Morten Archer

25.06.2017 kl.17:02

Bra kronikk, A.P. Mathiesen. Men hva kommer i stedet? Når jeg var ung var Aftenposten en Høyre-avis og Dagbladet var liberal og Arbeiderbladet støttet AP. Da kunne vi lese de avisene med de nødvendige filtre på og vite hva de forskjellige mente. Alle drev med gravende journalistikk ut fra sitt verdisyn. Hvis tradisjonelle media forsvinner har vi 1000 bloggere og FB sider å velge i som erstatning, som det er vanskelig å vite hvilket verdisyn de representerer. Det blir vanskelig å orientere seg. Vil det være bedre? Og hvem skal ha ressurser til å grave fram tilfeller av korrupsjon, maktmisbruk, sette sammen statisikk over uheldige sider av samfunnet osv?

Hva er det ideelle, framtidige mediebildet?

Anlov P. Mathiesen

26.06.2017 kl.18:46

Morten Archer: bra innspill. Jeg tror ikke det er noen fare for at tradisjonelle aktører forsvinner, men at det blir langt flere av dem, i noe mindre utgaver. Det tror jeg bare er av det gode, kanskje særlig fordi de etablerte er elendige på økonomistyring. Mindre aktører vil måtte operere mer effektivt ift pengebruk, noe som i sum kan gi en bredere OG bEdre helhet av aktører. Det er i hvert fall noe keg håper.

Skriv en ny kommentar

hits