Norsk rusomsorg må granskes

Rusomsorgen er et uprofesjonelt milliardsluk. Vi vet hva som er galt, men ingen ønsker å gjøre noe med det. Politikere, rusforskere og frivillige organisasjoner må dele ansvaret.

Løven Foto: Stortinget

Rusfeltet i Norge er en verna bedrift. Immun mot kritikk og null forventning om resultater. Kvaliteten er deretter: Skal du lykkes med å komme ut av rusen må du ha flaks. Apparatet som skal hjelpe deg fungerer ikke. Det som står i veien er aktørene selv. Frivillige organisasjoner, forskere, politikere og helsearbeidere kappes om å bortforklare tilstanden.

Rusomsorgen er et milliardsluk, styrt av egeninteresser, moralisme og mangel på visjoner. Nær fem tusen mennesker har dødd siden midten av 1990-tallet, tre tusen bare det siste tiåret. I Europa er kun Estland verre. Men det er de som ikke dør som har det verst. Henvist til å leve som bikkjer i et system laget av og for systemet, der verken pårørende eller narkomane har en stemme.

Behandles som mindreverdige

Svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Den norske modellen fører til at tusenvis av mennesker lever i en runddans der avrusninger og soning bare er en pause fra en ond hverdag, og ikke et realistisk håp om å skape seg et nytt liv. Tusenvis av mennesker får ikke den helsehjelpen de ønsker, og behandles som mindreverdige.

I kjølvannet av disse har vi hundretusener av pårørende og venner som ser sine døtre og brødre leve livet i komplett uverdighet. På gata, på hospits, i en endeløs og ond sirkelgang mellom kommunale boliger, NAV-konsulenter, fengsel, gatemagasiner og tung rus.

Uprofesjonell omsorg

Mange av dagens rusdebatter handler om legalisering av rusmidler. Det er interessant nok, men en avsporing fra den viktigste debatten. Den handler nemlig om ettervern. Ordet er kjedelig, men betyr noe så enkelt som oppfølging. Bolig, aktivitet, arbeid, utdanning, sosialt nettverk, terapi. De selvsagte byggesteinene på veien vekk fra tung rus.

Narkomane har sjelden noe sosialt nettverk utenfor rusmiljøet, og må bygge opp et helt nytt liv. De har gjeld. Er ofte uten utdanning, uten livslyst. Kort sagt er det svære og langvarige greier som skal på plass for at en narkoman skal få et bedre liv. Nettopp det som samfunnet i realiteten ikke tilbyr. Derfor er de fleste suksesshistorier fra tidligere narkomane sjelden basert på gode systemer, men på flaks.

Det mangler dog ikke på tilbud og tjenester. Alskens matutdelinger, møteplasser og behandlingsplasser har skapt et ineffektivt milliardsluk, basert på en tilfeldig kombinasjon av frivillige aktører og dysfunksjonelle offentlige systemer. Resultatene måles ikke og det stilles få krav til aktørene. Denne delen av omsorgen er en bransje preget av økonomiske egeninteresser og en dypest sett uprofesjonell tilnærming til mennesker i nød.

Manglende politisk interesse

Man skulle tro at stortinget ville samles om et stort løft for rusomsorgen, slik man har gjort med andre felt som svikter. Det er det dessverre ingen partier som har interesse av, for på listen over økonomiske prioriteringer kommer narkomane langt ned. Som retorikk for å fremstå hjertevarm rager de høyt, noe partilederne bruker for alt det er verdt i debatter og partiprogrammer. Når det skal prioriteres over statsbudsjettet faller de derimot raskt ut av lista.

De fleste har forstått at rusfeltet er dårlig, og noen vet at de har ansvaret for det. Både frivillige organisasjoner, en serie av regjeringer og store deler av fagfeltet har et felles ansvar for at man ennå ikke har maktet å løfte denne gruppa. Det er ikke bare tragisk for de som berøres, men også lite økonomisk gjennomtenkt.

På lang sikt er det nemlig god butikk for samfunnet. Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare fellesskapet for vesentlige summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er vilje fra rusfeltet, organisasjonene og de folkevalgte.

Uavhengig granskning

Før eller siden må rusomsorgen få et reelt løft, en rusreform. Men i forbindelse med en slik politisk reform behøver vi også en omfattende granskning. En uavhengig utredning av aktørene, metodene, institusjonene, lovverket og ikke minst systemet med legemiddelassistert rehabilitering.

Granskningen må være uavhengig, og kan ikke benytte seg av de samme rusforskerne og fagbyråkratene som skal være gjenstand for deler av granskningen. Da får vi ingen svar. Derimot bør de bestå av en vesentlig andel rusmisbrukere og pårørende. Kun slik får vi legitimitet og tilstrekkelige svar.

Dette vil skape en bred og åpen debatt, og skape grunnlaget for en tverrpolitisk rusreform, med store statlige investeringer. Ikke først og fremst på vegne av rusfeltet, men på vegne av de rusavhengige selv. Altfor lenge har feltet og aktørene vært beskyttet mot innsyn.

Ønsker ikke åpenhet

Både dagens og forrige regjering hevder at de har satset på rusomsorg. Det er bare sant om du er politiker eller jobber i en av de frivillige organisasjonene som nyter godt av dagens politikk. Hvis du jobber med rusavhengige kan det også hende du er tålelig fornøyd.

Narkomane sysselsetter mange mennesker, og er derfor nyttige i et skamløst økosystem av kalkulert lidelse. Ikke kalkulert som i at noen påfører lidelsen, men som i at vi ganske enkelt har virkemidler for å unngå dem.

Ikke alle ønsker åpenhet om rusfeltet, rett og slett fordi mange har noe å tape på det. Både faglig prestisje, penger, ideologi og karrierer vil stå på spill ved en granskning. Dette gjelder de menneskene som påstår at norsk narkotikapolitikk er helt ok. Påstander du ikke finner blant narkomane eller pårørende, men kun hos fagfolk, rusarbeidere, politikere og ledere i frivilligheten.

Frivilligheten er basert på egeninteresse

Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og Blå Kors er ledestjerner på det frivillige feltet. De er milliardbedrifter med politisk makt og stor egeninteresse i å beholde systemet slik det er. Og med sterk moralsk makt til å både prege og hindre politiske prosesser. Gud forby om de skulle utsettes for konkurranse eller kritikk. Samlet er de en avgjørende årsak til at rusfeltet aldri opplever noen grunnleggende endring.

En av konsekvensene er at debattene oftest handler om detaljer, og sjelden om de viktige spørsmålene. For eller mot hasj, for eller mot røyking av heroin i sprøyterommene. Slike debatter som gjør seg godt i avisa og skaper steile fronter mellom avholdsfolket og liberalistene. Det er i og for seg interessante saker, men skygger for de viktigste spørsmålene.

Dette illustreres ved at partier løfter frem heroinutdeling, avkriminalisering og lignende saker i sine partiprogrammer. Viktig nok, men det er i realiteten pennestrøkspolitikk, som fritar dem fra å ha realistiske planer for de store og krevende sakene. De sakene som det koster noe å løfte frem, og som faktisk ville bety noe for de det gjelder. Vi er altså tilbake til ettervernet.

Mangelen på ettervern i rusomsorgen er intet annet enn en enn helsepolitisk skandale. En som lever i beste velgående, med kraft fra politikere, organisasjonene og fagfeltet selv. De mange overdosene skaper overskrifter, men det er mangelen på ettervern som skaper de største menneskelige lidelsene.

28 kommentarer

Lekeland

09.06.2017 kl.23:17

Uten å forringe den kampen pårørende og rusavhengige må kjempe mot systemet.

De momentene du nevner som styrt av egeninteresser, moralisme og mangel på visjoner kan overføres til nesten alle offentlige etater.

Foretakene og aktørene er i stor grad kun pengesluk som ingen stiller krav til eller ettergår i sømmene foruten riksrevisjonen dann og vann.

Samfunnet kan kun styres gjennom knallhard prioriterings politikk - alle kan ikke få like mye/lite for da for alle altfor lite også det som er aller viktigst for samfunnet (1 prioriteten til politikerne - som ingen har i dag)

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:07

Lekeland: samt nok. Men enhver gruppe må kjempe for sitt, så kan man sørge for at den kampen også setter spor i andre deler av det offentlige systemet.

Tore Martin Helgesen

09.06.2017 kl.23:39

Jeg skal ikke kommentere alle dine utspill men gi deg 110% rett vedrørende ettervern. Det er det enkleste å få fort på plass og det klarer ikke kommunene så det må bli et statlig ansvar. Det har vært mye som er blitt sagt opp gjennom årene men det som aldri har kommet på plass er ettervern. Det er ikke vanskelig å slutte med rus men veldig vanskelig å leve et rusfritt liv.

Du skriver også over hei or mye samfunnet sparer og da lurer jeg på om hvor mye du vet om resultatene til Blå Kors og de private!

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:06

Tore Martin Helgesen: det finnes en del gode behandlinger, både offentlige og private. Men det pynter ikke nevneverdig på det helhetlige intrykket

Ib

10.06.2017 kl.01:56

Jeg har for 4 uker siden blitt skrevet ut av privat behandling. Har ettervern i Sandefjord som ligger et stykke unna. Skrev så til pasientreiser ang dekning av reise pga det blir for mye utgifter for en som lever på miste AAP. Fikk da klart svar om at så lenge det ikke var offentlig behandling (som hadde vente til på flere mnd) ble ingen ting dekket. Jeg drar selvfølgelig på ettervernet men blir frustrert over hvordan helse norge er i forhold til rusbehandling og spesielt når man velger å legge seg inn privat. Kostet min far 120.000kr som jeg en dag håper å kunne betale tilbake.

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:05

Ib: ja systemet er forbausende dårlig og lite fleksibelt. Og er man heldig nok til å få et greit ettervern så må man gjerne forholde seg til NAV over lang tid, noe som for mange ikke akkurat gjør det enklere

Juhu

10.06.2017 kl.02:30

Jeg skal også gi deg rett når det gjelder ettervern...det finnes knapt. Det oppdaget vi i forbindelse med en narkoman som skulle ha hjelp til å komme seg ut av misbruket. Han hadde etter en del ventetid fått plass på et sted, ja, men så kommer det jaggu brev der de utsetter det 2-3 mnd, og senere et nytt brev der det utsettes med et halvt år til..... Hallo?

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:03

Juhu: det høres dessverre altfor velkjent ut..

ingrid

10.06.2017 kl.13:28

Dette er Norge med sin ansvarsfraskrivelse. Og ikke

bare i narkotikasaker, men i så og si alle saker.

Når politikere er blitt "hekta på penger" slik nesten alle våre folkevalgte dessverre er, vil ingenting skje.

Nå er det ingen som er ansvarlig for noe, alle skylder

på alle, så roer det seg ned, og saken blir liggende.

Utrolig dårlig, mye snakk men ingen handling.

Den største rusen er nok Pengerusen, den gjør at ingen

svake er viktige, bare de rike som vil ha enda mer.

Se på våre eldre, svake, og narkomane, ingen bedring

noe sted, nei, det nedbemannes, det skal spares !

Man kan ikke spare på syke mennesker, man må kunne gi

dem det beste. Men slik har vi det ikke i lille Norge,

bare 5 mill. innbyggere, der ingen tar ansvar og mange

mangler kvalifikasjon til den jobben de er satt å gjøre.

Minimumsutdannelse finnes ikke, mange har bare grunn-

skole, og disse skal da bestemme. Vi ser resultatet,

dårligere og dårligere istedenfor det motsatte. Og

all tiden som blir brukt på nesten ingenting, det er

noe som heter å være effektiv, noe som mangler full-

stendig i Norge.

Sannheten er trist, men våre politikere bryr seg ikke,

og ingen må stå til ansvar.

Egentlig er denne pengerusen bare latterlig, ingen kan

ta med seg noe, og SÅ viktige som de tror der er, er

de ikke. Men at de ikke bryr seg, sier vel mest om dem

selv. De lever i en fantasiverden, later som om alt er

kjempebra. Det betyr at de ikke klarer jobbene sine.

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:03

ingrid: ja penger er nok mye av nøkkelen her, både for politikerne og de frivillige organisasjonene.

Lars Sletten

10.06.2017 kl.14:19

En av hovedproblemen er at ordensmakt og staten ikke skiller og opplyser om forskjellen på lettere rusmidler og ren gift.Her må politikk og moralisme legges bort og logisk tenking og handling bør gjelde,det er jo heller ikke å dyttes under en stol at det er mange tragedier og dødsfall i forbindelse med alkohol også

og det virker ikke som salgsrestriksjoner åpningstider har noen som helst effekt.Så lenge virkeligheten dyttes under en stol for å fremme moralisme og politikk, vil dødsfallene og tragediene fortsette.dagens ruspolitikk er fullstendig misslykket,og bærer preg av alt annet en løsninger på tragediene.Politiet har jo et ansvar for å stoppe ulovlige stoffer,men det vet vi jo ikke fungerer da heroin (gift) florer i gatene,isteden for å stoppe heroin giften som folk dør av bruker de tid og midler, på svake rusmidler der det ikke er registrert et eneste dødsfall pga bruk.Legalisering av svakere rusmidler som cannabis vil gi ungdom og andre et alternativ til alkohol og alkholisme og vil få dødsfallene og tragediene ned på et lavere nivå,og skille gift brukere, fra brukere av svakere stoffer,fra hverandre vil hindre rekrutering av nye gift brukere, på vei til sin egen undergang,fengsels straff for bruk av stoff og rusmidler gennerelt, forsterker bare problemet og dødsfallene, for gift brukere øker og påfører skattebetalerne enorme unødige utgifter.

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:02

Lars Sletten: ja det er lange trafisjoner for å blande all narkotika sammen i en saus, noe særlig pressen må ta ansvaret for. Overfører man denne tilnærmingen til andre felt så ville det ligne en kunnskapsløshet over kanten til det stupide.

IkkeForlatOssDuterteDonald

10.06.2017 kl.14:22

Usedvanlig bra innlegg! Ett par ytterligere tiltak behøves. Vi må stoppe importen av harde narkotiske stoffer (ikke hasj) ved grensene. Politiet burde få lov til å skyte smuglerne på stedet. Dessuten sender Norge en hær i retning av Iran som hugger hodene av alle i smuglernettverkene og produsentene.

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.15:00

IkkeForlatOssDuterteDonald: Takk for det, og bortsett fra detaljene dine om Iran og henrettelser er vi ganske enige.

10.06.2017 kl.14:34

Wtf @ikkeforlattoss

Scott Johansen

10.06.2017 kl.14:54

Dette er akkurat som i barnevernsidustrien. Alt handler om offentlig/halvoffentlig sysselsetting av mennesker med en utdannelse det ikke er etterspørsel etter, og som staten derfor må definerer behovet for og lage jobber til. All den tid Norge har få private arbeidsplasser...

Anlov P. Mathiesen

10.06.2017 kl.14:59

Scott Johansen: ja det kan virke som om dette er en utbredt svakhet ved de store offentlige systemene. Deler av det ville kalt korrupsjon om Det skjedde i la oss si Romania eller Hellas.

10.06.2017 kl.16:11

Stortingsproposisjon 15. S opptrappingsplanen gir klare føringer til kommunene. Spørsmål er hvorfor det er så store forskjeller i Norge? Selv ikke lovpålagte oppgaver blir fulgt opp. Det må øremerkes penger i stedet for frie midler. Implementering må skje med krav om tilbakemelding til stat fra kommunene og strqffegebyr til de kommunene som ikke utfører og leverer de tjenestene som kreves. Helt enig at kommunene bør granskes. Man skal ha lik helsetjeneste uansett hvor man bor i landet. Uansett om det er somatisk, psykisk eller rusrelaterte problemer mennesker har.

Arild Torgersen

10.06.2017 kl.16:30

Dette koker ned til fag og profesjons etikk og holdninger.

Det er ikke noen sykdommer som har blitt gjenstand for kasteball imellom fag grupper og etater som rus og avhengighet.

Fra Thorbjørn Mork, helseminister, på 70 tallet bestemte på tv at det var et sosialt problem og ut i fra det behandles som det.

"Bare du får en jobb og et sted å bo så ordner alt seg".

Så kom kunnskapen og hjerne og lyst sentret, krav og belønning, signal stoffer. Samt reseptorer som hører hjemme til gittrusmiddel.

En gavepakke til legemiddelindustrien som kom aggressivt inn med sine produkter. Dette var og er det mange som, ser det ut til, ukritisk ser på det som løsningen.

Saken med avhengighet er at det er en sykdom som berører alle sider i livet. Det raserer og ødelegger pårørende og familien og nære.

Koster samfunnet enorme summer og lidelser.

Avhengighet hørte ikke under "sosial" og hører ikke til under "helse/psykiatri".

Selv er jeg en mann som har 21 år bak meg som aktiv rus-avhengig. Har vert totalavholden og rusfri 26 år.

Jeg er bra utdannet og har videreutdanning i rus og avhengighet på høgskole nivå.

Har jobbet med rus i over 18 år. Det jeg kan si i møtet med vernpleiere, sykepleiere, psykologer, sosionomer, leger og psykiatere i disse årene er som følger.

Uten få unntak så har det vert negativt. De møter deg med fordommer og manglende respekt for den kunnskapen du har. Det kan se ut som de er redde for sine posisjoner og for sine syn på avhengig.

Erfaringsbasert kunnskap og kompetanse blir møtt med en vegg av intoleranse og til tider stygge reaksjoner.

At dette er et uvesen som det trengs å ryddes opp i er for pent sagt.

Det må røskes opp i og vi med erfaring fra før og etter, og pårørende må inn på banen og få en helt annen status.

Dette koster liv og er stor stor lidelse for både de det gjelder og pårørende.

I dag kastes det millioner om ikke milliarder, ukritisk rett ut til nesten ingen nytte.

Politisk er det stor skam!

Menneskelig og mellommenneskelig er det overgrep og stor skam!

Ingen har blitt behandlet slik siden samene og tatere ble.

Da også var det noen "høvdinger" som levde fett på andres elendighet.

Kent Inge Naustvik

10.06.2017 kl.18:57

En uavhengig gransking hadde hvert noe,godt å lese SANNINGA for det er mange som prater om det men ingen tør å snakke høyt om det!!! Håper å høre mere fra deg. Deler den for dette er ord med mening i...

Guttormsen

10.06.2017 kl.22:39

Bare å legalisere hasj og den dritten så løser alt seg??Deres egne ord,ikke mine heldigvis.Tror omsorgen bør kanaliseres via familiene som mange av"de syke"har ødelagt...

UtenSignatur

11.06.2017 kl.09:25

Takk for et bra innlegg som setter fokus på norsk ruspolitikk. Har selv vært rusavhengig i mange år selv, men arbeider i dag innen rus og psykiatri. Norsk rusomsorg er litt delt, på den ene siden, så finnes det behandlingsopplegg som fungerer veldig bra og på den andre siden, så har man behandlingsopplegg, som nærmest kan minne om "oppbevaring" av rusmisbrukere, uten noe mål eller mening.

Man må tørre og endre det som ikke fungerer så bra, men da må man også sitte i den posisjonen , der man kan gjøre en forskjell.

Det hjelper ikke og prøve og gjøre en forskjell, når sjefen sier" hvorfor endre noe som fungerer så bra "

11.06.2017 kl.09:28

Dette gjelder alle offentlige etater og systemer i Norge. De er her for å opprettholde seg selv. Og for å holde mange mennesker sysselsatt, mange kvinner blandt annet. Ser bra ut på likestillingsfronten.

Undring

11.06.2017 kl.09:54

Ettervernet til alkoholikere har vært mer tilgjengelighet til stoffet de liker og er avhengige av.Det har kanskje ført til at mange har fått et avslappet forhold til rus.

Med narko er det annerledes.Her hersker det desperasjon efter mer stoff,og man har kanskje politiet og naboen i hælen.

Forskjellsbehandling ? Ja det er vi flinke på.

Undring 2

11.06.2017 kl.09:58

Kan denne forskjellsbehandlingen være en døråpner til at mange unge velger å gjøre opprør mot samfunnets forherligelse av alkoholen ?

Jeg tror svaret er et rungende ja.

Sander

11.06.2017 kl.12:02

Opiumskrigen tok aldri slutt, Anlov. Den var iverksatt av den ypperste økonomiske eliten her i verden, med det Ostindiske Kompani som deres instrumentelle aktør, og idag er det CIA som har jobben. Det vet ikke politikerne våre noe om. De henter rådene sine fra de samme aktørene og "rusmiddelomsorgen" er bare siste ledd, i en svært så profitabel forretning. Hør hva James Corbett har å si om saken, se det store bildet, og du finner ham på corbettreport.com.

Lise

11.06.2017 kl.13:15

Jobber innen rusomsorg på vestlandet og sier meg 100 % enig i det som står skrevet her. Store ord når politikerne er på besøk mens sannheten er at det er lite å skryte. Dårlige resultater (mange faller tilbake til rusen), frykt for nye tanker og idèer i institusjonene, null visjoner, stigmatisering av rusmissbrukerne ("at de ikke klarer ditt og datt fordi de sliter med rus" og regelrett bånn ettervern. Hadde "mannen i gata" visst hvor mye vi sløser på så lite som vi får igjen her så hadde det blitt ramaskrik. Både pga menenskeskjebnene og pga økonomi.

Tom Skog

11.06.2017 kl.13:35

Godt skrevet om viktig tema. Usikker på om deler av spesialisthelsetjenesten kjenner seg igjen. Savner en ansvarliggjøring av en stor etat som politiet.

Skriv en ny kommentar

hits