Gratis kollektivtrafikk og bybroer

Miljødebatten mangler visjoner. Alt handler om skam, skyld og straff. Her er to ideer som kan endre den elendige stemningen: Bybroer og gratis kollektivtrafikk.

Miljøpolitikken er redusert til en smålig kamp mot bilistene, og den nasjonale debatten har mistet visjonene. Tomprat og moralisme hjelper ingen, som du kan lese mer om her.

Når miljøpolitikk domineres av sure moralister er det lett å melde seg ut. Det behøver selvsagt ikke være slik, men det er lett å glemme. Det er fullt mulig å gjennomføre tiltak som bidrar i folks hverdag, i stedet for å hemme og straffe.

POLITIKERNES KNEFALL

Miljøpolitikk basert på tvang og sanksjoner mot befolkningen er i realiteten en kapitulasjon. En innrømmelse av at man ikke vet hva man gjør og at man ikke har visjoner eller evne til å gjøre noe virkningsfullt.

For ønsket man virkelig å endre gjennom straff, så var det ikke befolkningen, bilistene eller konsumenter man skulle gå etter. Det selvsagte målet ville være skipsfarten, industrien, matvarehandelen og produsenter. Med unntak av en gjennomgående oljekritikk ser vi få forsøk på slikt.

De fleste tiltak handler om å ramme de man kan, som betyr de som ikke har noe å svare med. Altså befolkningen. Det vitner om et desperat ønske om å vise at man gjør noe, vise at man tør. Symbolpolitikk av verste sort.

DÅRLIG KOLLEKTIVTILBUD

Hvis miljø, trivsel, luft og støy i byene virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivtrafikken noe av løsningen. Men dyre og stappfulle busser og trikker er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i kollektivtrafikken.

Om man virkelig mente noe med alle festtalene i forhold til kollektivløsninger, måtte man for det første slutte å øke prisene. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåfører holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Dette slipper man ved én enkel operasjon, nemlig å gjøre kollektivtilbudet gratis. I første omgang lokale løsninger landet over, buss, trikk og t-bane. Finansiert gjennom skattemidler. Dernest kan man se på tog og regionale bussforbindelser.

ENKLE LØSNINGER

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det er lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

Så må man samtidig gjøre kollektivtrafikk behagelig. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

Dernest må vi ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

BYBROER

Et ytterligere tiltak som både er konkret, gjennomførbart og visjonært er bybroer. Fotgjengeroverganger i byer tilhører fortiden. La oss heller bygge små broer rundt om i byene, slik at verken fotgjengere, sykler, busser, trikker eller biler behøver stoppe opp.

Altså ikke en gangbro noen sjeldne steder for å tekkes trafikken. Nei, små bybroer alle steder der venting og kork er et daglig ubehag.

I prinsippet kan man variere om broa er for bilene eller fotgjengerne, begge deler er effektivt. Broene bør også lages slik at de er vakre, funksjonelle og gjerne med både toalett, sitteplasser og drikkevann. Slik kan broene bli en god unnskyldning for å igjen tilby elementære tjenester, noe særlig de eldre savner.

En gjennomført satsing bybroer vil ikke bare skape bedre og tryggere byer, men også bli et varemerke for Norge. Broene bør både utvikles og produseres i Norge. Det kan raskt bli en gullkantet eksportartikkel til andre storbyer.

FELLES LØFT ISTEDENFOR STRAFF

Det er fullt mulig å drive positiv miljøpolitikk i stedet for negativ og hatefull. Det er fullt mulig å kjempe politisk for tiltak som bidrar i folks hverdag i stedet for å stadig gjøre ting vanskeligere.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er slike tiltak. Som kan skape bedre byer og bedre miljø. Da hjelper man både fellesskapet og individet. Man løfter sammen i stedet for å straffe enkeltvis.

Kort sagt så er det viktig å tenke konstruktivt, visjonært og konkret.

Istedenfor å doble bompengene, som jo for alltid vil leve under mistanken av å først og fremst være en ekstrainntekt for det offentlige, kamuflert som «miljø» og «kollektivsatsing». I tillegg er det svært usosialt og rammer kun de med dårlig råd.

Istedenfor å fjerne parkeringsplasser i rekordfart uten å gi beskjed eller tilby realistiske alternativer. Å foreslå at folk kan bruke de svindyre parkeringshusene er å holde innbyggerne for narr.  

Istedenfor å intensivere bøteleggingen av feilparkeringer, som strengt tatt neppe utgjør et stort problem. Men det er en god inntekt.

Istedenfor stupide diesel-forbud basert på løgner og feil bruk av forskning.

MILJØMORALISMEN TAPER

Dette bunner dessverre ut i moralisme. Av en slik art som verken eier evne til selvkritikk eller ydmykhet. Derfor har jeg ingen tro på at tonen eller virkemidlene endres med det aller første.

Like fullt seirer ofte sunn fornuft over tid. I fremtiden er det neppe hat og straff som preger miljøtiltak, men heller kreative, visjonære og konkrete prosjekter som er til gode for folket.

Bybroer og gratis kollektivtrafikk er et skritt i riktig retning.

Miljøbevegelsen forurenser miljøsaken

Tompratet om «omstilling» og «grønt skifte» har blitt en spøk. «Klimasaken» er opphøyet til religion. Miljø og natur er viktig, men miljøbevegelsen og fanatiske politikere gjør den mindre vesentlig. 

Da en samlet miljøbevegelse protesterte mot Statoils engasjement i oljesand i Canada så vi glimt av den ryddige og saklige miljøkampen. Den som peker på problemer som alle kan se, som handler om direkte ødeleggelse av miljøet. Statoil investerte tungt i noe som ødela naturen, drev urfolk fra sine eiendommer og gjorde mennesker og dyr syke. Mer åpenbar grådighet enn oljesand-prosjektet er vanskelig å finne.

Engasjementet rundt oljetelting i Lofoten har noen av de samme elementene. God og konkret miljøsak som tar side med naturen og lokalbefolkningen. De av oss som er vokst opp på 80-tallet husker flere slike saker, som bidro til å skape en historisk stor miljøbevegelse.

Det er ikke lenger slik. Sakene er ikke håndfaste, og miljøbevegelsen har utviklet seg til en grådig organisme som helst ønsker at såkalte klimasaker skal dominere nyhetsbildet hver eneste dag. Uavhengig av om det er relevant eller ikke. Man har skapt en religiøs forstilling om at «feltet» (klimasaken) er viktigere enn alt annet, og at alle andre nyheter er underordnet.

Dels er det fordi miljøorganisasjonene har hatt en kraftig økonomisk vekst. De er blitt mange og store, og forsøker derfor å skape permanente bekymringer. For interesseorganisasjoner er det intet bedre enn konstante bekymringer. Man har fått et politisk parti, forgreninger i flere andre partier og tydelige representanter i rikspressen. Noe som i utgangspunktet er bra. Hadde det ikke vært for at flesteparten av de som skal representere saken henfaller til tro, ideologi og hellige steintavler.

Korsfarerne i Oslo

Det er alltid synd når en god sak ødelegges av tåper og fanatikere. Slik hooligans, FIFA og NFF ødelegger mye for fotballen har klima-fanatikere ødelagt mye for naturvern og miljøsak. Eksemplene er mange, og dessverre er Oslo blitt det perfekte eksempelet. Fra diesel-forbud, eksplosjon i bompenge-satser til hyperrask nedleggelse av parkeringsplasser over hele hovedstaden.

Diesel-forbudet ble basert på løgner om forskning og dødsfall som aldri har vært i nærheten av sannheten. At byrådet fortsetter å hevde det gjør det bare verre, for det finnes en fasit som sier noe helt annet.

Drastisk økning i bompenge-prisene og fjerning av parkeringsplasser er ledd i den misforståtte strategien om å straffe bilister i stedet for å skape ordninger som stimulerer til positive endringer. Man glemmer at det ikke er bilene man straffer, men innbyggerne. Dermed gjør man «saken» en enorm bjørnetjeneste.

Miljøpolitikken i Oslo har utviklet seg til en parodi på FrP-ernes fordommer mot miljøbevegelsen og MDG, med fullt fokus på å straffe bilister og en høy dose selvhøytidelighet. Fine ord og vikarierende motiver, der man bruker «fordeling», «rettferdighet» og «klima» om hverandre, alt ettersom det passer byrådets egne interesser. Nytalen sitter svært løst.

Elendig kollektivtrafikk

Men verken parkering eller bompenger kan konkurrere med den pinlige «kollektivsatsingen». Hvis miljø, trivsel, luft og støy virkelig er noe man ønsker å gjøre noe med så er kollektivløsninger og sykkel åpenbare virkemidler. Men dyre og stappfulle busser er neppe veien å gå. Du skal lete lenge etter en mindre komfortabel situasjon i hverdagen enn rushtid i Oslos kollektivtrafikk.

Ordet «satse» brukes av alle, om alt. Om man virkelig mente det i forhold til kollektivløsninger i Oslo, så måtte man for det første slutte med konstante prisøkninger. Så burde man endret det åpenbart foreldede systemet med faste priser for alle strekninger.

Samme pris for 200 meter (1 minutt) og 5 kilometer (30 minutter) henger ikke på noe som helst greip. Med teknologien og appenes inntog er det ingenting i veien for å dele opp prisene etter tid eller strekning. Ingenting annet enn grådighet.

Så kan det heller ikke være slik at du betaler det samme om du sitter på et sete med godt armslag og stillhet eller om du må krige deg til en trang ståplass mellom folk som lukter svette og stresser på vei hjem fra jobb. At sjåførene holder et lavt nivå bidrar til en elendig opplevelse.

Hvis det er selvsagt at vi skal betale mye mer for bilkjøring i rushtida, bør det det neppe være helt ulogisk å betale mye mindre for kollektiv når de er stappfulle.

Enkelt å gjøre noe med

Politikerne kan snakke seg grønne om hvor mye penger de har brukt på kollektivtrafikken, eller om hvor mye det betyr for dem. Det hjelper fint lite, når virkeligheten forteller noe helt annet. Det ingenting ved hovedstadens kollektive løsninger som gjør de til en bedre opplevelse enn i hvilken som helst storby i Europa. Snarere tvert imot.

Det finnes tre åpenbare grep man kunne gjennomføre, som ville representere et vannskille i kollektivsatsingen:

1. Gratis kollektivtrafikk.

Gjør all kollektivtrafikk gratis, skattefinansiert. Det vil være lett å argumentere for at også de som ikke bruker tilbudet må bidra til å finansiere en løsning som er såpass god for miljøet.

2. Satse på komfort.

Gjør kollektivtrafikk til en behagelig opplevelse. Start norsk produksjon av vogner og busser (og eventuelle nye løsninger) som sørger for reell komfort med underholdning, kiosker, skjermer og plass.

3. Nok avganger.

Ha nok avganger til at mennesker slipper å reduseres til burhøns hver eneste dag. Det er frekt og uverdig å forvente at folk skal akseptere slikt uten å samtidig miste tilliten til myndighetene.

Det idiotiske grønne skiftet

Men miljøsak handler ikke om Oslo. Den foregår nasjonalt og kommuniseres i alle kanaler. Og nettopp kommunikasjonen er et av dets dype problemer. Vi får stadig nye moteord og vendinger tvunget på oss fra både politikere, media og organisasjoner. Få av disse gir mindre mening enn det såkalte grønne skiftet.

Det «grønne skiftet» er en stupid forenkling av naturen som bare egner seg til å forvirre, og en forsimpling av historiske prosesser. Snakk gjerne om konkrete «grønne» elementer i økonomien eller industrien, men se til å slutte å snakke om miljø som om det var en unge vi må skifte bleie på.

Gjennom språket og politikeres forbausende lite konkrete visjoner om «omstilling» reduseres miljøet til noe skittent som må vaskes, til noe dysfunksjonelt som må repareres. Slik er det ikke, og selve det forfeilede perspektivet legger en trøtt, byråkratisk hinne over de fleste klima- og naturvern-samtaler i det offentlige rom.

De siste dagers hellige

Miljøbevegelsen selv bidrar dessverre som premissleverandører til dette språket, og sørger attpåtil for å forsterke flosklene med tro og ideologi. Ordskiftet er stadig oftere preget av religiøs overbevisning.

Det er ikke noe nytt at mennesker som brenner for noe kan henfalle til ideologisk religiøsitet. De fleste politiske saker har blitt rammet av dette. Og når fanatikerne attpåtil får mye makt, så ønsker de selvsagt å forsvare denne makten. Derfor gjelder det både å prate med størst mulig overbevisning, og i tillegg sørge for å få ennå mer makt.

Dommedagsprofeter har alltid en viss appell, de er befriende overbeviste om sitt verdenssyn, og villige til å ofre seg for saken. Men i en forsøksvis saklig offentlighet klinger det falsk, i det minste for de som ikke deler troen. Deres bruk av vitenskap er mildt sagt tvilsom, og til tider ren svindel.

Men er saken god nok kan man tillate seg en viss manipulasjon, vil noen tenke. Neppe, en sak vil nok alltid tape på sikt hvis frontfigurene jukser med tall og fakta. Å manipulere virkeligheten til egen fordel er noe som kjennetegner nettopp fanatikeren og den religiøse. Heldigvis lever vi i en tid der informasjon er tilgjengelig og falsknerier avsløres relativt enkelt.

Klimakampens bakside

Det spesielle med «klimakampen» er at den har hatt en såpass bred appell. Til en viss grad er det bra, for den inneholder gode miljøsaker og sunt naturvern. Men den store kategorien «klima» har for lengst forurenset de fleste gode enkeltsakene. «Klima» er til en viss grad blitt en spøk. Det har å gjøre med den hellige overbevisningen om at man har Rett.

Dermed skyver man svært mange mennesker fra seg, som normalt ville kunne engasjere seg i fornuftige saker om miljø og natur. Den brede appellen gjør også at en stor del av befolkningen tillater seg å harselere over motstridende meninger. Vi ser det hver eneste gang noen taler imot, eller kommer i skade for å mene noe annet. Hatefulle forsøk på karakterdrap fra politikere, presse og organisasjonene er som oftest svaret.

Det er uhørt å mene noe annet enn FNs klimapanel. Horribelt, trangsynt og nærmest ondt. Det er både synd og ekstremt, helt uavhengig av om FN har rett eller ikke. Tilhengerne av dette ekstreme synet er mange, og oppfører seg som vitenskapsmenn på høyt nivå. De avfeier nye, upassende forskningsresultater med den største selvfølgelighet, og omfavner andre, passende resultater som om de forsto noe som helst av dem.

Tanketom flokkmentalitet

Klima-fanatikere oppfører seg som om de er utlærte, og som om vi har alle svar vi trenger. Det beste som kan sies om et slikt verdensbilde er at det utstråler en sjarmerende selvtillit. Dessverre er den kun et resultat av kollektivt press. Eller flokkmentalitet, om du vil. Noe å hegne om, kjempe for og tro på. Slik mange tyr til religion.

Til deg som allerede kvesser klørne: jeg sier ikke at FNs klimapanel tar feil, eller at alle forskerne som har signert under FNs klimaflagg ønsker å lure noen. Det har jeg ingen interesse av eller forutsetninger for å si noe om. Like lite som du har noen forutsetning til å mene at den representerer en endelig sannhet. Det jeg sier er at debatten om sannheten må få leve videre.

Til deg som er hellig overbevist: la de som mener noe annet komme til orde. De er neppe onde, men har bare andre oppfatninger enn du har. Bruk argumenter i stedet for merkelapper. Snakk norsk i stedet for å drive politisk retorikk.

Det verste som har skjedd for miljø- og naturvern er at «klimasaken» har blitt opphøyd til et religiøst dogme. Den offisielle tenkningen rundt slike spørsmål har godt av motstemmer. Miljøet selv er avhengig av motstemmer. Nei, jeg snakker ikke om Statoil, FrP eller andre med økonomiske interesser som skader naturen. Men om mennesker som ser verden på en annen måte enn deg.

Miljøsaken må gjenvinne troverdighet

Hvis miljøvern skal gjenvinne sin troverdighet og få den plassen i politikken som mange av oss mener den fortjener, så må mange av klima-fanatikerne enten vike plass eller vokse opp.

Noe av det nyttigste som kunne skjedd var om et av de store partiene tok saken til seg på alvor. Uten fanatisme, men ærlig i møte med næringsliv og oljeproduksjon. Det virker ikke Høyre interessert i, og har nok altfor mange gode venner i næringslivet til at det er realistisk. FrP teller ikke i denne sammenhengen, til det er de med få unntak altfor useriøse og ideologiske (med motsatt fortegn).

AP både kunne og burde tatt saken, men virker handlingslammede og har tunge venner i næringen gjennom LO. Dessuten sitter partiet med ledertrøya i Oslo, noe som vitner om svak dømmekraft på vegne av miljø- og naturvern.

Derfor ligger kanskje håpet i at partier som SV, Venstre eller KrF skal innse at det går an å snakke om miljø uten å bruke floskler og fundamentalistisk logikk fra miljøbevegelsen. Lykke til med det.

Nei, prosessen må nok gå sin gang. Fanatismen vil fortsette ennå en stund, særlig så lenge det er enorme økonomiske interesser i feltet. For deler av fanatismen er dårlig skjult kommersiell egeninteresse. Det er slikt de mest ekstreme ikke vil oppdage før i ettertid.

Arbeiderpartiets fall, del 1: Ledelse

Landets viktigste organisasjon har mistet seg selv. Arbeiderpartiet trenger ledere som vet hva det vil si å leve i Norge. Det betyr dessverre at noen må gå.

Når pressen leter etter problemer hos Arbeiderpartiet snakker de mest om valgkamp-strategier. Det er interessant nok, men ikke særlig relevant. Partiets problemer stikker langt dypere enn noen taktiske feilgrep. De samme ekspertene har også problemer med å analysere lederstriden og maktkampene i partiet.

Årsaken er at journalistene jobber tett på dem de skal skrive om. Ofte er de venner med dem, og ferdes i de samme sosiale nettverkene. Det gir den samme mekanismen som gjør at lokalaviser ikke driver seriøs politisk eller økonomisk journalistikk. Båndene er altfor tette. Det reduserer de fleste analysene til forutsigbare selvfølgeligheter og bortkasta tid.

Før valget tok jeg til orde for at Arbeiderpartiet burde tape valget, at det ville være til det beste for partiets fremtid. Det står jeg ved. Regjeringsmakt kunne kamuflert de interne problemene og ukulturen i noen år, men man ville ikke fått muligheten til å rydde opp. Nå har den anledningen presentert seg med full kraft.

Dessverre tyder alle signaler på at ledelsens innsikt i egne utfordringer er lav. Man behøver ikke være klarsynt for å skjønne at deres såkalte «evaluering» neppe kommer til å sette fingeren på partiets virkelige problemer. Ingen ønsker skyld, og da tar heller ingen ansvaret. Konsekvensene av manglende selvinnsikt blir blodig underholdende for oss utenfor partiet, men neppe til særlig hjelp for organisasjonen selv.

Avstanden mellom grasrot og ledelse

Arbeiderpartiets store avstand mellom ledelse og grasrot har vært synlig i en årrekke. Distansen mellom partiets historiske ånd og ledelsens næringslivs-inspirerte merkevarebygging er enorm. Man må faktisk lete litt for å finne spor av de tradisjonelle verdiene vi forbinder med partiet fra gammelt av.

Kontrasten var sjelden større enn da Støre lot seg avbilde med Thorbjørn Berntsen like før valget. Du skal dypt inn i milliardærmiljøene for å finne en skarpere kontrast til leppa fra Grorud. Adelsmannen med landsted og hedgefond-sparing skal jobbe meget hardt for å kvitte seg med inntrykket han har skapt. Særlig fordi inntrykket synes å stemme, og det er en dårlig idé å kvitte seg med seg selv.

Men Berntsen symboliserer et langt større problem for Arbeiderpartiet enn kun partilederen, nemlig mangelen på troverdige ledere i det hele tatt. Av profilerte tillitsvalgte i partiet, er det vanskelig å finne noen som har det minste snev av normal bakgrunn. Vaskehjelper, sjåfører og industriarbeidere kan bare glemme å drømme om noen plass i dagens arbeiderparti. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det forteller mye om hvordan partiet har utviklet seg.

Ledertrioen illustrerer dette aldeles utmerke på egen hånd. Bak adelsmannen Støre finner vi superbroilerne Tajik og Giske. Som dog i motsetning til Støre har fartstid i partiet, og derfor også teoretisk sett arbeiderbevegelsen. Men å vokse opp i AUF/AP gir ikke lenger den nærheten til arbeiderbevegelsen som det engang gjorde. Det er ikke bare enkeltpersonene, men selve partiet som har slitt seg.

Fortidens AP-ledere ville aldri fått en plass i partiet idag. De ville snarere passet barna til ledelsen, vært vaskehjelper eller vaktmestere på deres landsteder. Noe flåsete formulert, men heller ikke usant.

Når Støre selv har gjort seg mer utilgjengelig enn noen annen politiker, beveger han seg ut av den norske politiske kulturen. Det må han få lov til, men slikt straffer seg over tid. Han utilgjengelighet har vært en særdeles lite klok strategi som bør revurderes. Det bare understreker hans bakgrunn og utydelighet, samtidig som det aktivt undergraver Arbeiderpartiets muligheter til å igjen bli et folkelig parti.

LO-paradokset

Valgkampstøtte på flere titalls millioner og nærhet i styrerommet kommer godt med for både LO og AP. Og selv om det for noen av oss er en demokratisk uting som mest minner om italienske eller rumenske forhold, er det liten tvil om at den økonomiske smøringen kommer godt med. Men det skaper ikke ekte tilhørighet, og det tilfører ikke ledere fra grasrota.

Spørsmålet blir da om det ville være mulig å rekruttere tillitsvalgte på en annen måte. Standardsvaret fra ledelsen er at det bare er å «engasjere seg». Nei, det er ikke det. Alle som har noenlunde innsikt i partiorganisasjoner vet at det krever langt mer enn å bare «engasjere seg».

Og paradokset er såpass skrikende at selv ledelsen burde ha hørt det: I dagens Arbeiderparti har du ingen sjanse med bakgrunn fra arbeiderklassen. Uten relativt høy utdannelse og/eller plettfri partibok har du rett og slett ingenting i partiet å gjøre. Den dannede makteliten har kuppet landets største parti. Det er ikke bare et tankekors, men en historisk tabbe.

Kolberg har helt rett

En ny lederstrid i landets største parti er en sann glede for alle som er glade i politisk drama. Etter sosialdemokratiske partiers nærmest systematiske svikt i Europa gjennom en årrekke, er partiledelsen nødt til å ta seg noe tid for å forstå sin egen situasjon. Så er de nødt til å være ydmyke for virkeligheten. Kartet og terrenget og så videre. Tid vil de nok ta seg, for det gagner dem selv. Ydmykheten er det langt verre med.

Den gjennomtenkte Martin Kolberg illustrerte dette godt i politisk kvarter på NRK etter valget. Han mener eliten i Europas sosialdemokratiske partier ikke opplever den virkeligheten som arbeidsfolk lever i. Han kaller det til og med et «svik». Bravo, tenker man. En ærlig Arbeiderparti-topp som har skjønt det de fleste andre har forstått for lengst. Neida, det viser seg at analysen ikke gjelder for det norske Arbeiderpartiet.

Det er så man nesten ikke tror hva man hører. At Raymond Johansen og andre lojalt avfeier spørsmål om lederdiskusjon er greit nok. Hva annet kan de svare rett etter valget. Hva annet kan de formidle før de har rukket å engang samle seg. Det blåser kraftige vinder i toppen, og mulighetene åpner seg i turbulente tider. Det gjelder å være tilbakelent og avvente.

Men at den drevne og kaldblodige Martin Kolberg stiller en såpass presis diagnose om elite-sykdom i partiene (før han nødvendigvis må frita sitt eget parti for kritikken) er interessant. Han vet utmerket godt hva han gjør, og en mer knusende dom over Arbeiderpartiets utvikling finner du ikke engang på høyresiden.

Valgkampen avslørte ledelsen

Som mange har påpekt fungerte ikke valgkampstrategiene særlig godt for partiet. Å spille på økonomiske nedgangstider og arbeidsløshet har blitt omtalt som en tabbe fordi tiden vi er inne i viste seg å være bedre for folk enn AP forutså. Og at det dermed var vanskelig å kjennes seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen til partiet. Det er nå så.

Den virkelige feilen lå ikke i feil strategi, men i manglende evne til å tilpasse seg underveis. Å tviholde på strategier som ikke virker er dårlig lederskap. Da må man improvisere, og de eneste tilløpene til det kom mot slutten av valgkampen. Ledelsen bestemte seg for å gå til koordinert frontalangrep på Sylvi Listhaug.

Denne improvisasjonen avslørte flere mangler. For det første var det en lite klok strategi, improvisert eller ikke. All erfaring viser at politisk hakking sjelden gagner andre enn den som hakkes på. For det var kvalitet på angrepene lav. Ingen av APs (mange) utsendte hadde gode nok retoriske evner til å ramme listhaug direkte.

De indirekte forsøkene, som skulle ramme Erna Solberg og Høyre ved å klistre dem til Listhaug, var ennå mer mislykket. Politisk retorikk er en kamp, og her tapte de slag etter slag, tydeligvis uten å innse det selv. Å tape en diskusjon behøver ikke være så ille, men her ga de attpåtil en serie av gratispoeng Høyre og Frp. Som takket og bukket hele veien til valgdagen.

Ledernes egeninteresse dreper kampsakene

Partisekretær Kjersti Stenseng har foreløpig hatt den utakknemlige oppgaven å forsøke å kommunisere indre samhold og god ledelse. Hun har ikke hatt særlig suksess med det, rimeligvis. Å fungere som spindoktor og lynavleder rett etter et historisk nederlag er ikke hyggelig.

Men det ville være fullt mulig for både Stenseng og Støre å opptre med større ydmykhet. Ikke fordi vi skal få gleden av å ydmyke taperne, men fordi det ville gitt deres egne et håp om en åpen og troverdig prosess i tiden som kommer. Den manglende ydmykheten signaliserer det motsatte.

Måten de omtaler «grasrota» på får det til å høres ut som om medlemmer og lokale tillitsvalgte egentlig bare er et hinder. Som de fleste vet er et misforhold mellom grasrot og ledelse starten på slutten. Dagens ledelse er vesentlig mindre opptatt av lokal forankring enn hva partiet tradisjonelt har praktisert. Helt i tråd med den nye generasjonen politikeres syn på ledelse, og helt i tråd med deres syn på seg selv.

Det siste kan høres flåsete ut, men er noe langt mer. Alle mennesker jobber i stor grad for seg selv, men det finnes de som også jobber for en sak, en gruppe eller en visjon. Den nye generasjonen politikere gjør ikke det. Og i mangel av sak kommer egen person i sentrum av motivasjon og strategi.

Maktkampen er i gang

Maktkampen i Arbeiderpartiet er et faktum. Fraksjoner og personer vil bruke vesentlig med krefter på å posisjonere seg selv og ødelegge for andre. Brutalt for noen, men slik er verden. For oss utenfor kan det gi god underholdning, men også et visst innsyn i en viktig prosess i landets kanskje viktigste organisasjon.

Dette innsynet begrenser seg dessverre foreløpig til lekkasjer og anonyme sitater. Men mennesker midt i striden er ikke troverdige rapportører. Alle utspill, alle lekkasjer og all bevegelse har en agenda. Sakene om Trond Giskes inntreden i finanskomiteen er

et grelt eksempel. Å skyve «likestilling» foran seg for å ramme politiske rivaler er direkte nedrig. At partiet nedlater seg til slik gjørme i offentligheten avslører dyp desperasjon.

En kamp om posisjoner og innflytelse vil dessverre stjele den energien partiet behøver for å reformere seg selv. Med mindre selve striden ender med reformasjon, det er fullt mulig. Selv den bitreste maktkamp kan ha en rensende effekt. Men det er lite sannsynlig at noen av de trolige vinnerne representerer noe faktisk nytt. De aller fleste tilhører samme maktelite. Og da er man like langt, bare med litt mindre krefter og et ennå svakere omdømme.

I sakene som skal lekke ut de kommende månedene vil vi se mange eksempler på dette. Desperat egeninteresse og grådig maktvilje. I slike maktkamper kommer også journalistenes forsiktighet til sitt mest uheldige uttrykk. De vet langt mer enn de tør la komme på trykk, for redaktørenes mangel på uavhengighet gjør at de ikke evner å gi dype nok analyser.

Partilederen og fremtiden

Det er liten tvil om at Støre har blitt et problem. Hans person og bakgrunn forsterker avstanden mellom partiledelse og grasrot på en nesten grotesk måte. Den suverene utenriksministeren har blitt til den som tapte valget som ikke kunne tapes. Han har erfart at det er noe annet å lede et parti enn å et departement.

Det er vanskelig å se at Støre har tilført noe som helst som partileder. Partiets visjon og retning har blitt vesentlig mer uklart, helt i takt med at han selv er utydelig. Partiets eierskap til saker svinner også hen under lederens vaghet. Kompetansen hans er det ingen som kan utsette noe på. Men gjennomføringen og retorikken er det all mulig grunn til å kritisere. Vi får bare forutsette at partiet selv evner å omtale dette internt. Jeg tviler.

Det er ikke gitt at Støre slutter. Han kan arbeide seg gjennom motgangen og bli en sterkere ledere om fire år. Men da mister partiet sjansen til å endre ukulturen. De kan vinne meget vel valget under Støres ledelse, men da vil vi etterhvert se et parti som har mistet kontakten med sitt tradisjonelle grunnfjell. Det er ikke verdens undergang, men for arbeidere er det stort tap.

Arbeiderpartiet har sluttet å ta sine opprinnelige velgergrupper på tilstrekkelig alvor. I jakten på å tekkes alle grupper mister de noen av røttene sine. Partiet kan ikke bare basere seg på støtte fra offentlig ansatte. Selv om det er mange av dem vil de forhåpentlig aldri kunne utgjøre et grunnfjell for et stort parti. Det vil i tilfelle markere det liberale demokratiets nederlag.

Ny leder

Om Støre skiftes ut vil det rimeligvis bety opprykk for enten Trond Giske eller Hadia Tajik. Jeg tror personlig at førstnevnte ville vunnet årets valg for partiet. Sistnevnte er det vanskeligere å vurdere, hun er særdeles dyktig og skarp og appellerer til en av partiets store satsingsområder, nemlig innvandrervelgerne. Likevel utstråler hun en flinkhet som muligens kunne være en ulempe. Selv om begge nestlederne er det man kaller broilere, så er det langt mer tydelig hos Tajik enn hos Giske.

Det viktigste for partiets kultur er ikke nødvendigvis hvem som er lederen, men at ledelsen gjennom sentralstyret og andre tillitsvalgte makter å reformere sitt indre liv. Spørsmålet er om noen i den nåværende ledelsen er enig i det. Eller om de i det hele tatt ser det.

Det optimale for partiet var en vesentlig utskiftning av sentralstyret og ledende tillitsvalgte, men slikt kan bare skje over tid. Derfor er det helt avgjørende å legge langsiktige strategier for rekruttering og utvikling av fremtidens ledere. Dernest bør partiet endre sitt forhold til LO. Dagens samrøre hører ikke hjemme i et moderne demokrati. Når partnerskapet handler mer om enkeltpersoners egeninteresse og penger enn om sak, så bare beviser det at modellen er foreldet.

Men den viktigste analysen er også den enkleste: Arbeiderpartiet må erkjenne hvem de er og hvor de kommer fra. Så må de dyrke seg selv. Det betyr at noen må gå. Men det betyr også at arbeiderbevegelsen får sjansen til å rekruttere og utvikle nye typer ledere. Ledere som har kontakt med det virkelige liv, og som vet hva det vil si å leve i Norge.

Utenriksminister Støre

Som en liten avsporing er det interessant å leke med tanken på at Solberg tilbyr jobben som utenriksminister til Støre. Selvsagt utenkelig, men like fullt veldig fornuftig for alle parter.

Høyre ville fått den beste Norge har å by på i rollen, Støre ville gjenopprettet sitt rykte og Arbeiderpartiet ville kvittet seg med noen åpenbare problemer. Politisk sett står Støre allerede så nært Høyre at det er vanskelig å se hvor grensa går. Tankeleken er en god illustrasjon på Arbeiderpartiets radikale endring.

Smålig angrep mot Jagland

Jagland kritiserte norsk presse. Slikt straffer seg. Ingen skal tukle med pressens selvbilde.

De fleste av oss er enige om at Jaglands utfall mot norsk presse i valget var besynderlig, ja både rotete og på grensen til konspiratorisk. Han burde ha nyansert utspillet og vært mer konkret på hvilke oppslag han siktet til og hvorfor. Men avfeie kritikken fullstendig slik VG, Aftenposten og store deler av presseeliten gjør er mest av alt smålig.

Den offentlige debatten preges i for stor grad av budskapets adressat. Altså, hvem sier hva og hvilken egeninteresse ligger i budskapet. Dermed hadde Jagland ingen sjanse. Å forsvare et Arbeiderparti etter et av deres dårligste valg, og attpåtil legge noe av skylden hos pressen kunne ikke fungere.

Men det Jagland egentlig gjør er å reise spørsmål om pressens rolle i politikken. Det er vanskelig i Norge. Schibsted-avisene gikk umiddelbart i strupen på ham, til applaus fra medieeliten. Også Nettavisen deltok i selvforsvaret, der redaktør Gunnar Stavrum sammenlignet Jaglands utspill med Donald Trump. Det er en fiffig kobling, men slett ikke sant. Man må rett og slett forvente represalier om man tukler med pressens selvbilde.

Dette burde han selvsagt vært klar over selv, og derfor valgt en annen innfallsvinkel. I det minste burde han vært mer konkret, og ikke blandet sammen mulige drittpakker og tendensiøse oppslag med seriøs journalistikk. Når han også har fulgt opp med flere bitre utfall på Facebook, gjør han det unødvendig vanskelig for seg selv.

Hedgefond og bryggesak

For det er stor forskjell på sakene han kritiserer. Dagbladets sak om byggeprosjektet med Støre og Rimi-Hagen og Finansavisens sak om det angivelig svarte arbeidet med en brygge på Støres landsted, er så forskjellige som de kan få blitt. Det første var et resultat av godt journalistisk arbeid, og en selvstendig sak. Det andre en gammel hendelse, med tendensiøs vinkling og lav relevans.

Saken om Støres fondsparing fikk også en viss oppmerksomhet, og rettet søkelyset mot at noe av hans formue er investert i tvilsomme bransjer som ikke tilfredsstiller etiske krav a la oljefondet. Det kan man mene hva man vil om, men det er nok bare mennesker med mye penger som ikke ser at det er dårlig stil å bidra til investering i atomvåpen.

Felles for alle sakene var at de hadde åpenbar nyhetsverdi, inkludert bryggesaken. At det legges inn store ressurser i redaksjonene knyttet til å undersøke topp-politikerne nettopp under valgkampen kan ikke overraske Jagland. At det var Støre som fikk unngjelde sier nok mer om APs rådgivere og Støres rolleforståelse enn om pressen. Når det er sagt har Jagland likevel noen poeng, selv om han benytter feil skip til å frakte dem.

Da Finansavisen trykket bryggesaken forventet de neppe det enorme engasjementet fra resten av presse-Norge, som nesten uten unntak kjørte ren avskrift av Finansavisens tendensiøse vinkling («Jobbet svart på Støres Brygge» er et skoleeksempel på utspekulert misbruk av tittel). Dermed var det spredningen av saken som bidro til å gjøre den eksplosiv, og ikke selve saken.

Redaktørene visste nøyaktig hva de gjorde 

Redaksjonene visste utmerket godt at dette var en syltynn sak. Det dreide seg tross alt om at en som jobbet for Støre kanskje hadde benyttet svart arbeid. Hvordan samtlige redaksjoner likevel kom frem til at denne saken var en toppsak er en illustrasjon på hvordan norsk presse opererer.

Saker vurderes ikke ut fra journalistisk substans, men ut fra underliggende og styrende kommersielle hensyn. Det dreier seg ikke egentlig om journalistisk virke, men om salgbare produkter. Konsekvensene er ofte grelle, og det som i beste fall fortjener notis-plass sprenges ut over forsider i glorete farger.

Slik sett kan man gi Jagland noe rett, at pressen definitivt spilte en skitten rolle i valget. Men ikke slik han sikter til. Det er nemlig helt andre årsaker enn politiske til at pressen stadig fokuserer på person, grafsing og rykter. Det er ikke partipolitikk, men en forsøplet medievirkelighet, som gjør at avisene i økende grad lar sladderen ta politikkens plass i nyhetsbildet.

Dermed kan valgkamper avspores slik som denne gangen. Av en presse som for tiden har problemer med å omtale politisk innhold, og som griper enhver anledning til å la kjendiseri og sladder overdøve politikken. Og slik reduseres politikken til smale bokser, fordi kommentatorene og medieoppnevnte eksperter har problemer med å servere de store bildene.

All pressekritikk latterliggjøres

Pressen tar ikke selvkritikk, det vet de fleste utenfor pressen. Og når det gjelder egen agenda er sårheten overveldende. Å påpeke politisk slagside eller mangel på nøytralitet hos VG, Aftenposten eller NRK møter alltid den samme stengte døra. Og den vanligste argumentasjonsformen mot slike påstander er latter.

Schibsted-podcastene Aftenpodden og Giæver og Joffen (VG) illustrerer dette forbausende ofte, der redaktører og kommentatorer ikke sjelden harselerer med både pressekritikk, elitebegreper og kritikk mot hovedstaden. Dårlig skjult forakt forkledd som selvironi er sjeldent smakfullt. Det er noe på siden av poenget Jagland, men en presis parallell til hvordan presseeliten (fra hovedstaden) omtaler enhver kritikk. Som nettopp er å aldri gå inn i sak, men heller finne kreative måter å latterliggjøre kritikken på.

Dessverre ødela Jaglands det meste av sin egen kritikk helt på egen hånd. Men han har likefullt noen grunnleggende gode poeng. For selvsagt er journalistene og redaktørene politiske. De eneste i Norge som hevder noe annet er redaksjonene selv. Og positivt nok er det oftest ganske tydelig hvor avisene står. Ingen lar seg overraske over at Aftenposten heller i borgerlig retning, at Dagbladet håper på regjeringsskifte eller at NRK ikke er en FRP-klubb.

At Aftenposten ville ha leserne til å tro at de «tvilte seg frem» til å anbefale å stemme borgerlig under sist kommunevalg ble mest av alt komisk. Men at de valgte å anbefale er bra. For når redaksjonene først har politisk retning, bør de være klare og tydelig på det. Men frykten for å tape lesere (kunder) veier tyngre enn viljen til redelighet.

Mediene bør avklare sine politiske standpunkter

Det er bare redaktørene som hevder at norske medier ikke har politisk slagside og påvirker en valgkamp. Få tror dem. Det er ingen som tror at VG er tilhengere av Senterpartiet, SV, Rødt eller MDG. Og selv ikke Jagland er vel usikker på hvor Finansavisen står politisk.  

Om mediene avklarer sine standpunkter kan nok de fleste leve med at de til en viss grad jobber for enkelte partier, saker eller blokker. Idag unnlater man å være ærlig med slikt. Så har vi mer ytterliggående syn, som mitt eget. Jeg mener journalister bør slutte å stemme og heller dyrke sin uavhengighet. For politiske bånd og indre politisk farge kan reduseres ved å stå fritt. En slik innstilling ville gitt en mer profesjonell presse, en som maktet å analysere politiske prosesser fritt og åpent.

Men norske journalister er ennå ikke modne for noe å tenke slik. De trenger ennå noen år eller tiår med floskler om «demokratiske plikter» og religiøst forhold til valgdeltagelse. Slikt tar tid å vokse fra. Idag går den eneste veien til en viss «nøytralitet» gjennom balanse, og ikke uavhengighet. Det er en misforståelse av journalistikken grunnleggende prinsipper.

Mangel på uavhengige journalister

Nevn uavhengighet for en journalist, så vil han gjøre en av to. Enten tar han for gitt at han er det, eller så vil han peke på at det er umulig å være objektiv, og derfor er det heller ingen vits å forsøke å stå fritt. Problemet med et første er at det er feil. Problemet med det andre er at det ikke har noen ting med saken å gjøre. Det er vanskelig å definere hvor objektivt et menneske er, det blir lett en filosofisk blindvei. Uavhengighet er noe ganske annet.

Når VG og Aftenposten går i strupen på Jagland gjør de kardinalfeil. De svarer nemlig ikke på hans underliggende påstander, i stedet latterliggjør og avfeier de ham. Det ville være langt bedre å gjøre det slik Oddvar Stenstrøm og andre forsøker å gjøre på Jaglands Facebook-side, nemlig å diskutere saklig imot ham. En saklig uenighet kan de fleste tåle.

Trine Eilertsen, Hanne Skartveit og co. bommer grovt når de velger å latterliggjøre i stedet for å diskutere sak. Med titler som «Kortslutning» og «Lavmål» avslører de i realiteten pressens egen svekkede rolle som samfunnsaktør.

For det er ikke Jagland de først og fremst angriper, men selve ideen om at pressen ikke driver med hundre prosent rent spill. Jeg tror også at Jagland tar feil i de konkrete anklagene. Men det er overveiende sannsynlig at han forsøker løfte en brede debatt om pressens rolle. En slik debatt ønsker ingen av mediene å ta på alvor.

Teksten er opprinnelig publisert hos Journalisten.no

AP burde valgt miljøsaken

Arbeiderpartiet manglet et prosjekt. De burde valgt miljøsaken.

Det er mange gåter knyttet til Arbeiderpartiets valgkamp. Både strategi, lederskap, adferd og markedsføring skaper flere spørsmål enn svar. En av de store gåtene er hvorfor de ikke valgte miljø som fanesak. Det kunne raskt blitt en politisk, retorisk og taktisk innertier.

Det ville skapt et langt tydeligere skille mot høyresiden og begrenset velgerflukten til småpartiene. Man ville i mindre grad fokusert på hvor vanskelig det er å skille mellom Høyre og AP. Man ville i mindre grad fokusert på Støres kontrast til arbeiderbevegelsen. Og ikke minst: partiet ville hatt et prosjekt.

Det moderate (ikke-fanatiske) miljøengasjementet kan ha stor folkelig appell, og i partipolitikken er det ennå ingen som fyller dette opplagte tomrommet. Venstre er antagelig uenige i dette, men de er et småparti som har satt seg selv på sidelinjen og fyller på ingen måte det rommet.

Det er enkelt å være etterpåklok. Men akkurat valget av miljøsak har store deler av fagbevegelsen hamret løs om i årevis. Alle partier til venstre for AP (MDG, SV og Rødt) har gjort det samme. Saken står også høyt blant tillitsvalgte. Det er ikke umulig at ledelsen faktisk tror at de fronter miljøet, i så tilfelle lever de i en illusjon. Når de attpåtil gjorde feilen å fri til Krf og samtidig ta avstand fra MDG, kappet de viktige bånd til verdi- og miljøvelgere på hele venstresiden. 

Det er fristende å peke på LO og industrien som en årsak til at Arbeiderpartiet er forsiktige med å flagge en sak som lett kan oppfattes som i strid med oljenæringen. Ikke fordi den nødvendigvis er det, men fordi høyresiden ganske åpenbart ville brukt nettopp det som sin strategi for å ramme AP i en slik situasjon.

Det er likevel ikke et fullgodt svar, all den tid fagbevegelsen er langt mer opptatt av verdispørsmål og miljø enn Arbeiderpartiet selv. Det finnes endeløse muligheter for å drive miljøsak uten å gå til krig mot verken bil eller olje. For er det noe mange nordmenn ønsker, så er det et noe annet ordskifte rundt klima og miljø. Idag preges den altfor lett av tabloide ordvekslinger mellom Høyre/Frp MDG/SV, der alt handler om å latterliggjøre den andre part.

Arbeiderpartiet har ennå ikke maktet å bygge sin egen plattform i dette spørsmålet, og derfor blitt mindre relevant. Når Venstre har gjort seg selv overflødige og Høyre selvsagt er et næringsparti, er det i realiteten ingen som gjør krav på den moderate stemmen i en debatt som altfor ofte består av (retoriske) ekstremer.

For oss politisk uavhengige kunne de til og med bidratt med å rense begrepet fra dets klamme profil. Klima-begrepet har svelget naturvern, miljø og forurensning med både hud og hår. Det er oppstått en fanatisme og dommedagsretorikk som (sann eller usann) er vanskelig å være med på. Ekstrem konsensus skaper fundamentalisme. Som kjent ender det ofte med å kategorisere meningsmotstandere som «gode» og «onde». Meninger blir «rette» eller «gale». Saken har tapt mye på dette, mange holder litt avstand og det dannes skarpe fronter. Oslo er det mest åpenbare eksempelet.

For AP ville et slikt prosjekt representere noe nytt, samtidig som det kunne skape både gjenklang og innhold lokalt og internasjonalt. Man kunne til og med gjenbruke ordet solidaritet, som pussig nok har fått en renessanse gjennom klimapolitikken. Man skal ikke se bort fra at miljøsak kunne vunnet dem valget.

På den annen side kan det hende at historien vil vise at AP trengte dette tapet. For kanskje å bygge ledelse og ta seg tid til å skape nye prosjekter. Det er alltid en fordel med politiske ledere som faktisk mener noe, folk elsker ikke taktikere. Når det er sagt har Støre åpenbare kvaliteter, som kan utvikles gjennom fire nye år.

Spørsmålet er om Støre er i stand til å bygge troverdig nærhet til arbeiderbevegelsen og deres kjernesaker. Det er nærliggende å tenke at partiet bør satse mer på ekthet og troverdighet framfor flinkhet og dannethet. Partiet assosieres i økende grad med First House, privatskoler, landsteder og overklasse, og det kan hende Arbeiderpartiet er tjent med å snu denne trenden. Det mest effektive grepet kunne være å søke til egne røtter når de skal evaluere ledernes betydning for sitt fall.  

Miljøsaken skriker etter å plukkes opp av et større parti, men AP følte antagelig at det ville være for risikabelt. De valgte heller den trygge løsningen: Skatteøkning uten noen klar plan, frontet av en dannet besteborger som (sant eller usant) er kjent for skatteplanlegging.

hits