Usaklig kritikk av eldre-språk

Kristin Botnmark retter kritikk mot min måte å omtale eldre på. Det må hun gjerne gjøre, men da bør hun forholde seg til det jeg faktisk har skrevet.



 

Hun liker ikke måten jeg ordlegger meg på, og leser derfor teksten min aldeles galt. I min tekst i Nettavisen tar jeg til orde for en eldrereform, og at samfunnet må organisere seg slik at mennesker i alle aldre kan bidra og være inkludert. At pensjonsalder ikke lenger bør være en datostempling.

Botnmark hevder at jeg mener at «alle eldre» er pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Sorry, men det er en unormalt upresis lesning av hva jeg faktisk skriver. Derfor er det vanskelig å svare på, da det ikke forholder seg til den faktiske teksten. Jeg anbefaler at hun leser den på nytt, og forsøker å få med seg innholdet før hun ser seg blind på enkelte (ifølge henne) fy-ord. Det bør ikke by på problemer, for teksten min er verken avansert eller altfor spekket med faglige referanser.

Merkelig virkelighetsbeskrivelse

Botnmark reagerer videre på at jeg skulle ønske meg at eldre ble en mer naturlig del av samfunnslivet. For hennes egen mor er aktiv, reiser, synger og trener. Vel, jeg har aldri sagt at alle mennesker over en viss alder er bortgjemt i mørke kjellere. Men det en kjensgjerning at svært mange mennesker er bundet til sine boliger eller institusjoner. At samfunnet har en lang vei å gå for å inkludere eldre på en skikkelig måte tror jeg hun egentlig er enig i.

Om hun virkelig mener at de eldre preger kafeene og bylivet så bor hun enten helt bestemte steder på Oslo vest, eller så har hun et originalt perspektiv. Jeg tror de fleste av oss opplever noe ganske annet i møte med samfunnet. Nemlig at de eldres rolle er meget begrenset, både i arbeidslivet og i det offentlige rom. At en god del eldre er aktive har jeg aldri benektet. Tvert imot har jeg tidligere skrevet om hvordan aktive eldre kan bidra inn mot andre eldre som er mindre aktive.

Såret av språket

Botnmark er tydelig såret av min språkbruk. Ord som eldre skal ikke benyttes uten at det ligger helt klare definisjoner til grunn for hva det innebærer. Hadde jeg jobbet i helsedirektoratet så skulle jeg gjerne hatt respekt for slike språklige krav. Men jeg er en ganske alminnelig borger og forbeholder meg retten til å bruke normale ord på en normal måte.

Det er verken komplisert eller mystisk. De aller, aller fleste forstår hvem man snakker om når man snakker om pensjonerte seniorer og eldre. I min tekst er det vanskelig å finne spor av nedlatende eller forvirrende bruk av slike begreper. Hvilke «stereotypier» hun mener jeg forsterker er ikke helt enkelt å få fatt på, men jeg antar det handler om at 50-åringer puttes i samme bås som 90-åringer.

Saken er mer interessant

Om Botnmark virkelig mener at en folkelig språkføring skal stå i veien for å være konstruktiv i eldrepolitikken så blir debatten rett og slett meningsløs. Men hun må gjerne komme tilbake med mer konkrete innspill i forhold til hva min tekst egentlig handlet om. Nemlig om en hel del virkemidler for å bedre eldreomsorgen og møtet med «eldrebølgen».

Tiggeforbud er en avsporing

Frp vil forby tigging i Oslo. De bør heller bruke kreftene på å løse problemet.



 

Både Høyre og Frp ønsker å forby tigging. De har ikke flertall på stortinget for et nasjonalt forbud, men Frp fortsetter å forsøke i kommunene. Tidligere i juni ble de nedstemt i Bergen bystyre. Nå forsøker de i Oslo, der Carl I. Hagen og Peter N. Myhre foreslår å fjerne hovedstadens tiggerkopper.

Intensjonen til Frp er ryddig nok, de vil helst fjerne tiggingen og det den medfører av annen kriminalitet. Men virkemiddelet er galt, og lukter langt på vei ren symbolpolitikk. Det er ofte Frp som harselerer når andre partier ønsker å forby ting.

Minimum av verdighet

Jeg deler oppfatningen til Frp om at det finnes bakmenn i stor utstrekning, og at den aggressive tiggingen er en uting. At spekulative forskningsrapporter fra FAFO og NOVA forsøker å si noe annet, må man ta med en stor klype salt. At Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og andre aktører som profiterer på tiggerne gjør det samme betyr heller ikke mye.

Men vi skal like fullt behandle tiggere som medmennesker i et europeisk fellesskap. Ikke som brikker i partipolitisk spill, og heller ikke som et inventar vi kan fjerne fordi vi ikke liker å se dem. Et minimum av verdighet og dannelse må vi kreve av oss selv. Det er tross alt kun få år siden Frp ønsket å deportere romfolk.

Barnetigging

De fleste er enige om at tigging ikke er særlig bra, verken for den som tigger eller publikum. I tillegg vil nok mange lett forstå at det foregår langt mer organisert enn enkelte vil ha oss til å tro. Disse familiene og nettverkene er nøyaktig de samme som benytter barn over hele Europa. At vi har fått dem til å ikke bruke barn i Norge er bra, men det gjør dem ikke mindre kyniske.  

I et slikt perspektiv er det mulig å forstå forbudstanken. Det gjør det ikke mer riktig. Rent prinsipielt er det svært vanskelig å argumentere for at handlingen i seg selv skal straffes, men det er heller ikke derfor man ønsker å forby det. Forbud er kun et praktisk virkemiddel i kampen mot noe annet enn det forbudet gjelder. Det er i seg selv en dårlig idé, og en lite god bruk av lovverket.

Dernest er det lite som tyder på at et forbud vil fjerne kriminaliteten som tiggingen medfører. Disse nettverkene av fattige og kriminelle vil finne andre veier til sine mål, og de er allerede godt etablert her i landet. Fattigdommen og slaveriet som ligger bak tiggingen vil ikke berøres av en norsk lovhjemmel. Det eneste vi oppnår er å bruke loven til å dekke over problemer som allikevel vil fortsette å være der.

Forbud er en avsporing

I et større perspektiv er forbud en ren avsporing. For dette handler om sosiale problemer utenfor Norges grenser, men samtidig innenfor vårt europeiske fellesskap. Arbeidet vi gjør inn mot Øst-Europa (spesielt Romania) er ikke bare svakt, det er forferdelig dårlig. Det pøses penger inn i store EU-byråkratier, men undersøkelser har vist at forsvinnende lite midler brukes der det skal. Både EU og Norge har skyld i dette.

Dette har ikke regjeringen tatt tak i. Det vi burde gjort var å satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengestrøm og forvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Fullt mulig å hjelpe

Men vi kan ikke lukke øynene for det som skjer i Norge. Her handler det om å tilby noe som er mer attraktivt enn tigging. Skape nye muligheter og jobbe med tiggerne slik at de i beste fall slutter å tigge. Kreative arbeidstiltak, opplæringsprosjekter og sosiale entreprenørskap skreddersydd for å sysselsette ville være en god start. Innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med en viss samfunnsmessig produksjon.

Lavterskel sysselsetting ville trolig være en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdelinger. Mange vil kalle det naivt å tro at vi kan hjelpe tiggere ut av tigging. Men det kommer av ren uvitenhet. De aller fleste romfolk i Europe er stedfaste, og de aller fleste mennesker ønsker seg noe som er bedre enn det de allerede har. Også romfolk og profesjonelle tiggere.

Polarisert debatt

Den norske polariserte debatten dreier seg oftest om bakmenn eller ikke bakmenn, forbud eller ikke forbud. Sjelden om hva vi faktisk kan finne på som er konstruktivt. Svaret er at det er mye vi kan gjøre som ikke er prøvd.

Frp og Carl I. Hagen har rett i at det har blitt ubehagelig mange tiggere fra Øst-Europa, og at mye av tiggingen kan knyttes til kriminalitet. Men tiltakene vi setter inn bør handle om hva vi kan gjøre for dem, i stedet for hva vi kan hindre dem i å gjøre.

Det handler om arbeidstiltak i Norge og sosialt arbeid i Romania og Øst-Europa. Begge deler er i stor grad regjeringens ansvar. Derfor er et lovforbud kun et ørlite plaster på et stort sår som Frp og Høyre selv har vært med å skape.

Avholdsbevegelsen hindrer omsorg for narkomane

Avholdsbevegelsen dominerer fortsatt norsk ruspolitikk. Den ideologiske arven fra 1800-tallet er til stor skade for de narkomane.

old bible and red wine with grapes on table

 

Norsk narkotikapolitikk henger langt etter andre land. Det finnes mange metoder og virkemidler vi fortsatt ikke er villige til å prøve ut. Argumentene imot er som oftest kun basert på moral, og sjelden helse. Dette har gjort Norge til et europeisk taper-land. Noe vi ser på dødsfallene, det elendige hjelpetilbudet og i politiets nedverdigende jakt på slitne narkomane.

Mange tror avholdsbevegelsen hører til historiebøkene. Tvert imot er de den mest innflytelsesrike maktfaktoren i norsk narkotikapolitikk. Bevegelsen er idag organisert under paraplyorganisasjonen Actis, som frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen.

Som jeg har skrevet tidligere i Nettavisen (Religiøst kvakksalveri) er Actis dominert av kristne organisasjoner og deres ideologi om avhold. Aktører som Det norske totalavholdsselskap, Forbundet mot rusgift og Norsk Helse- og avholdsforbund ønsker ikke at du skal verken drikke eller ruse deg på noe som helst vis. De står i en bibelsk tradisjon med røtter i 1800-tallet.

Politisk makt

Ideologien er en etterlevning fra den kristne avholdsbevegelsen, og det overordnede målet er et samfunn der ingen bruker noen form for rusmiddel. Gjennom Actis har disse aktørene eierskap til en vesentlig andel av norsk rusdebatt. De dominerer påvirkningsarbeidet inn mot politikere og byråkrater både nasjonalt og lokalt. De har tungt gjennomslag og nære støttespillere i de fleste politiske partier.

Det er intet oppsiktsvekkende ved at den religiøse delen av rusomsorgen eller avholdsbevegelsen sitter tett på makten, det er mest av alt en refleksjon av ruspolitikkens historie i Norge. Det er likevel betenkelig at disse ideologiene fortsatt dominerer i det ruspolitiske arbeidet. Om man lurer på hvorfor Norge er et av Europas mest restriktive land, så ligger mye av svaret her.

Kampanjer mot taxfree-salg eller alkoholsalg på julaften er klassiske saker for Actis og avholdsbevegelsen. Dette er legitime politiske saker og en rolle Actis har erfaring med, nemlig som en motvekt til overdreven alkoholbruk. I nyere tid er dette supplert med motstand mot liberalisering av narkotikapolitikken. For avholdsbevegelsen er legalisering av hasj blitt en av de viktigste hjertesakene. Slik møter de nye utfordringer med gamle forklaringsmodeller.

Å «gi opp» de narkomane   

Actis-medlemmene står ofte i front mot nye forslag og løsninger som har med narkotika og rus å gjøre. Slik sett fremstår de nærmest som en ren nei-fløy. Nei til sprøyterom, nei til avkriminaliserte væresteder for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold og forebygging.

Det er denne fløyen som  har innført retorikken om å «gi opp» de rusavhengige. Noe Styreleder i Actis Arne Johannessen selv bruker flittig. Han mener at hvis leger skulle dele ut heroin (slik man allerede deler ut Subutex og metadon) ville det være å «gi opp» de rusavhengige. Videre mener han det ville være å «akseptere at de blir bundet til rusen for resten av livet.»

Det totale avhold

De første måteholdsforeninger i Norge oppsto i 1830-årene, og organiserte seg i 1844 under Den norske Forening mot Brændeviinsdrik. Totalavholdet kom til Norge noe senere, da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet det som skulle bli DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Bevegelsen vokste kraftig inn på 1900-tallet, og for hundre år siden antas avholdsbevegelsen i Norge å ha hatt 250 000 medlemmer, den gang om lag ti prosent av befolkningen.

I spissen sto Actis-medlemmene IOGT (Godtemplarordenen) og DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Det politiske partiet Avholdspartiet var også en realitet på denne tiden, med prominente frontfigurer som Bergens-ordfører Hans Seip og Frelsesarmé-sjef Othilie Tonning i spissen. Sistnevnte representerte sågar partiet i Kristiania bystyre.

Avholdsfolkets Landsråd ble stiftet i 1895, og med navneendring til Actis i 2003 tok avholdsbevegelsen et skritt inn i en ny tid. Organisasjonen er i endring, og har tidligere vist tegn til oppmykning. Men under lederduoen Mina Gerhardsen og Arne Johannessen har de blitt stadig mer restriktive.

Norge har allerede en særlig restriktiv narkotikapolitikk. I tillegg er vi trege med å teste ut nye virkemidler i rusomsorgen. Det gjelder både innenfor helse, sosial- og justispolitikk. Når våre naboland forsøker nye metoder for å hjelpe sine avhengige, kan du regne med mange års ventetid før vi gjør det samme. Årsaken er at avholdsbevegelsen fortsatt har politiske makt.

Religiøst kvakksalveri i rusomsorgen

Overtro er en av årsakene til at rusomsorgen ikke fungerer. Hos mange store ideelle aktører er bibel og guds ord fortsatt bærende elementer. Kvakksalveriet lever i beste velgående.

Når Frelsesarmeen reklamerer med suppe, såpe og frelse i 125 år, er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). Gjennom uniformer, sanger, ritualer og sterke sosiale bånd klarer armeen å skape lojalitet hos sine medlemmer og soldater.           

Frelsesarmeen er tydeligere i sitt kristne budskap enn sine kolleger på feltet. De har ikke omskrevet sitt grunnsyn for å tilpasse seg markedet. Armeen er en gjennomført kristen bedrift som fortsatt mener at forkynnelse og nestekjærlighet er «to sider av samme sak». Men selv om andre aktører har tilpasset seg markedet, er like fullt forkynnelse og tro en del av hverdagen.

Bibelen er fortsatt med

Hos dominerende aktører som Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste og andre er fortsatt bibel og forkynnelse av Gud bærende elementer. Forkynnelse og frelse er byttet ut med varme og raushet, og gjerningsmisjon med lavterskel. Vekkelse er erstattet med verdighet.

De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av sosialt arbeid. Aktørenes engasjement har vært avgjørende for utviklingen av feltet. Det er likevel grunn til å hevde at myndighetene bør stille strengere krav til livssynsfrihet innen omsorg. Frelsesarmeens syn på homofili har skapt mange debatter, som da TV2 kunne fortelle at Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil.

Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av Bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land». Det må de gjerne mene, men ikke helt uten videre.

Frelsesarmeen mot homofile           

Frelsesarmeen er en milliardbedrift og en av de største tilskuddsmottakerne, og det gir myndighetene full anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man skal ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere virksomheter som aktivt diskriminerer på grunnlag av legning eller etnisitet.           

Synet på homofili er et av mange eksempler på hvordan overtro lett kommer i konflikt med samfunnet og vitenskapen. Derfor er det betenkelig at mye av arbeidet med ruslidelser overlates til troens domene. Tilskudd bør fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming, og det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Overtro er ikke ulovlig, og det er ikke noe galt i å tro på bibelen. Men noen rasjonell medisinsk behandlingskilde er den ikke.

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer fortsatt rusfeltet i Norge. Gjennom paraplyorganisasjonen Actis (tidligere Avholdsfolkets råd) arbeider de politisk på vegne av en lang rekke kristne organisasjoner. Actis frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen, og som styreleder sitter Arne Johannessen. Sammen utgjør de det kanskje mest ytterliggående og konservative som finnes på feltet.

Blant medlemmene finner du Juvente, Frelsesarmeen, Det norske Totalavholdsselskap, Blå Kors, IOGT og Norsk helse- og avholdsforbund, som alle har kristne vedtekter eller tydelige religiøse røtter. Sistnevnte har bakgrunn fra syvendedagsadventistenes tenkning og promoterer «tillit til Gud» som et av svarene på en god helse, på linje med sollys og vann.

Den organiserte omsorgsindustrien i Norge startet i andre halvdel av 1800-tallet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Begge var vekkelsesbevegelser, med forkynnelse og misjonsarbeid i sentrum. Omsorg var et middel i arbeidet med å spre kristen tro. Matutdeling var et helt verktøy for å spre gudstro til de fattige. «Fattigpleie», «gatemisjon», utdeling av bibler og søndagsskoler var blant virkemidlene. Forkynnelse og omsorg var to sider av samme sak.           

Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Ikke bare var rusmidlene annerledes på 1800-tallet, fattigdommen var også av en helt annen art. Når kristne grupper samlet inn penger til mat, dekket de helt konkrete behov. I 1868 hevdet Eilert Sundt at 17 prosent av Kristianias innbyggere var fattige. Sykdommer florerte, og enkelte hadde ikke mat på bordet.

Hjemløse, tiggere og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra. Storbyene opplevde en eksplosiv befolkningsvekst. Derfor er mye av de ideelle organisasjonenes arbeid feilslått, fordi de fortsatt er sterkt opptatt av utdeling av klær og mat og overtro.

Kvakksalveri

Verden går fremover, selv i helsevesenet. Vi er på vei bort fra den religiøst funderte omsorgsbransjen. Forskning gir oss kunnskap, som ofte står i motsetning til de forrige århundrers tilnærminger. Noe spissformulert kan vi si at bønn som metode har tapt terreng. Heldigvis.

Men religionen er langt fra borte. Arven fra den sosiale misjoneringen lever i beste velgående, som en politisk og økonomisk maktfaktor. I realiteten er fortsatt mye av det sosiale arbeidet basert på tro, men i en ny og mer tidsriktig bekledning. Dagens modell for rusavhengige er basert på såkalt «ideelle» aktører. Derfor inneholder rusfeltet fortsatt det vi på godt norsk kaller kvakksalveri.

«Mediekrisen» er en god nyhet

Tradisjonelle medier har mistet kontrollen. Troverdigheten faller sammen med lesertall og annonsekroner. Det er kun en krise for mediehusene selv. For samfunnet er det en god nyhet.


Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører.

Slike undersøkelser er velkjente. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene. Undersøkelsen viser også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv.

Kanskje har publikum litt rett? Når synkende tillit sammenfaller sammen med sviktende salg, kan det jo være en sammenheng. Kvaliteten er ikke helt forsvunnet, men det store bildet preges av sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame. VG, Dagbladet, Aftenposten, NrK. Alle går de i samme spor, uten særlig evne til å tenke nytt. Men det som skader offentligheten mest er hvor like de er blitt. Man skulle tro de hadde felles redaksjon.

Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av egenskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger hverdagen. Det er ikke noe galt i underholdning, men innslagene av seriøs journalistikk blir stadig færre.

Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. Det er en god ting, og nye bloggsamfunn, nisje-aviser og vanlige folk som når frem med sine budskap er gull verdt for demokratiet. Men pressen selv dyrker en krisestemning, fordi de taper lesere, annonsekroner og status.

Denne krisestemningen har ført til en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som høyerestående og verneverdige. Såkalte «redaktørstyrte» medier er bedre enn andre medier. Alternative mediekilder svartmales som en trussel mot selve journalistikken. Bloggere får ofte unngjelde og har en særlig lav status. Blogging er en lek for amatører. Er du en ung, kvinnelig såkalt rosablogger kan du glemme å bli tatt på alvor.

Henter du attpåtil inn annonsekroner på bloggen din er det ikke måte på hvor skitten du er. Mange journalister lever i en selvhøytidelig boble, og har ikke forstått at de selv lever av nøyaktig det samme. Hersketeknikkene handler om å redusere konkurrenter. Mediehusenes egen bloggvirksomhet er dog unntatt kritikk, for den er underlagt «redaksjonell kontroll». Et tryllebegrep som benyttes av de fleste redaktører.

At journalistikken er i krise er en floskel. De eneste som er i krise er livredde etablerte medieaktører, som taper makt og penger på at andre slipper til. At mediehusene forvalter den «ekte» journalistikken er en illusjon skapt av mediehusene selv. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å uthule journalistikken enn disse.

Selve eksistensen av de etablerte mediehusene er et hinder for nytenkning. Makt-konsentrasjonen gjennom aktører som Schibsted, NrK, Amedia og Polaris er direkte skadelig for den gode journalistikken. Man makter heldigvis ikke stoppe nye aktører, men man hemmer definitivt utviklingen. Elendige betalingsløsninger, flokkmentalitet, spekulativ content marketing og redaksjonell egenreklame. Dette er bare noen eksempler på hvordan tradisjonell presse står i veien for digital og redaksjonell redelighet og utvikling.

Den stadige sutringen over vanskelige kår bidrar heller ikke. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten av du- og vi-journalistikk, krimjournalistikk og sensasjonsjag er pressens integritet og status kraftig redusert. «Mediekrisen» handler egentlig om store konserners frykt for egen økonomi, og journalister og redaktørers frykt for posisjoner, renomme og gode lønninger.

Har de gamle noen verdi?

Eldre behandles som varer, og eldreomsorgen er redusert til stordrift. Norge trenger en eldrereform.

Du ser sjelden eldre mennesker i bybildet, de er stuet bort på institusjoner eller i eldreboliger. Du ser dem ikke på arbeidsplasser, for de har gått av med pensjon. De lever i et skyggesamfunn. I jakten på effektivisering er eldre redusert til objekter som skal oppbevares på billigste måte. Overmedisinerte og uten verken nytte eller mening. Det som bør være et siste verdig kapittel i livet er blitt en fotnote som ingen leser.

Eldrebølgen er over oss, og antallet seniorer er i ferd med å eksplodere. Hvis vi er smarte så er det ingen trussel, men snarere en mulighet til å endre samfunnet. Til å organisere oss annerledes, slik at de eldre blir en del av landet. For dessverre: de eldre er lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester.

Maskinell oppbevaring

Det er sjokkerende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av helsevesenet er så blottet for innovasjon. Den maskinelle strukturen vitner mer om behov for oppbevaring enn ønske om omsorg.

For oppbevaring er vi dyktige til. Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper som fortjener større respekt enn pleierne. Påstanden er snarere at pleiernes potensiale overhodet ikke utnyttes. At deres hverdag er så tettpakket med effektive gjøremål at de ikke får sjansen til å by på seg selv.

For de aller viktige aspektene ved eldreomsorg er menneskelige. Den etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø er krevende. I Norge løser vi dette med praktisk stordrift, både når det gjelder stell, mat, aktivitet og underholdning. Vi har skapt en vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men slik behøver det ikke være.

Depresjoner og nytenkning

Dette er et politisk ansvar. Partiene må skape muligheter for variasjon, aktivitet og et innhold som gir mening. Organisasjoner, privatpersoner, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Mulighetene er mange. En av dem er å bygge opp helhetlige eldre-samfunn for de eldste som ikke lenger ønsker eller makter å delta aktivt i samfunnslivet. Småsamfunn der det både produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv.

Å delta i slike samfunn må være valgfritt, og seniorer som fortsatt ønsker å delta i samfunnet må selvsagt få sjansen til det. Idag er det knapt mulig. Etter du går av med pensjon er veiene inn til samfunnet forsvinnende små. Som pensjonist er verken næringslivet eller det offentlige særlig interessert i deg. Og hvis de er det så er det med et lite klapp på hodet. Men dette er det viktigste: å endre samfunnet slik at eldre faktisk har samme mulighet til deltagelse som alle andre.

For når vi stuer bort de eldre, skjer ikke det bare fysisk, men også psykisk. Depresjoner er svært utbredt hos eldre. 100 000 eldre lider av depresjon. Sammenlignet med øvrig befolkning er andelen personer med alvorlig depresjon det dobbelte blant mennesker i alderen 70-85. Det er forskjellige grunner til dette, og det er selvsagt ikke unaturlig at alderdommen krever noe ekstra av oss mentalt. Men det er likevel ingen overdrivelse å si at vi svikter de eldre.

Skrote pensjonsalderen?

Et naturlig virkemiddel kan være å droppe pensjonsalderen, slik en del andre land har gjort. Dette er nok altfor politisk kontroversielt akkurat nå, men ideen vil tvinge seg frem iløpet av få år. Det finnes svært mange pensjonerte mennesker som ønsker både å være aktive og å jobbe, og dagens regler er for rigide. Pensjonssystemet bør ikke være til hinder for at mennesker kan være aktive, og dagens ordninger overlever neppe i møtet med morgendagens utfordringer.

For eldre bør benyttes aktivt i samfunnet, både i det private og det offentlige. Som mentorer, rådgivere og ledere. Eller hva som helst annet, for den saks skyld. Det er enkelt å se nytten av dette innen utdanning, i barnehager og på de fleste arbeidsplasser. Det vil innebære en stor og uvant endring, men det vil kunne gjeninnføre eldres rolle som erfarne, kloke og noen man lytter til. En rolle de har mistet, både sosialt og offentlig.

Ny siviltjeneste?

I et samfunn som dyrker det unge, der både ledere i næringsliv og politikk blir stadig yngre, vil behovet for reell erfaring bare øke. Mange tror at verden skal digitaliseres og at menneskelig livserfaring er på vei ut. De tar feil, nytten av det levde liv går aldri ut på dato.

For å øke kontakten mellom generasjoner og respekten for eldre, kan vi også innføre en ny siviltjeneste. Et obligatorisk omsorgsår for alle mellom 18-21, der du jobber med eldre, barn eller syke. Det vil øke muligheten for en dypere reorganisering av eldreomsorgen og samtidig skape et hav av nye møteplasser mellom generasjonene. I tillegg vil det være en meget god samfunnsdannelse for nye generasjoner.

Eldrereform

Dagens organisering av eldre vil snart tvinge kommunene i en knestående som det kan bli vanskelig å reise seg fra. Vi må hjelpe våre politiske ledere til å tenke langsiktig. Mange av dem ønsker godt, men de er bundet på hender og føtter av valgkamp, kortsiktige budsjetter og politiske strategier.

For å få til tilstrekkelige endringer, må det ligge politisk vilje bak. Høyre sier at de ønsker en eldrereform, noe de skal de ha ære for. Ideen ble lansert av Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen lanserte i mars i år. Problemet er at politikk er et taktisk spill, og når Høyre har foreslått i forkant av en valgkamp kan du banne på at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har noen innvendinger.

Men eldrepolitikken behøver såpass dype endringer at det bør skje gjennom et samarbeid partiene mellom. Ikke som et sololøp med spill og politisk motstand. Stortinget har tidligere vist at de evner å samarbeide om viktige saker, og få er like viktige som denne. Det må derfor oppfordres til at partiene på stortinget setter seg ned og skisserer en plan for en eldrereform. En plan som inkluderer som tråkker opp veien mot et samfunn der de eldre har en naturlig plass.

Burkaforbud bryter med liberale verdier

Burka er en forbannet uting. Men regjeringens forbudslinje kan koste samfunnet dyrt. Lovforslaget rokker ved våre liberale verdier.


Å bruke burka er en fullstendig håpløs måte å tilnærme seg samfunnet på. Rett og slett høl i huet. Men det er én ting regjeringen ikke har forstått. Nemlig at et forbud er nøyaktig det samme som det vi misliker ved burkaen: intim kontroll som begrenser personlig frihet.

Vi er ikke alene. Burkaforbud er en trend som sprer seg raskt i Europa. Bare siden 2011 har sju land innført forskjellige former for forbud mot plagg som dekker ansiktet, inkludert Tyskland, Østerrike og Bulgaria. Dette kan sees i sammenheng med en voksende trussel fra ekstrem islam, og som en respons på frykten for voldelige muslimer og parallellsamfunn.

Frykten er reell og må møtes. Men burkastraffene vil føre til økt avstand mellom muslimske miljøer og storsamfunnet. Det vil skyve konservative muslimer ennå lenger unna oss, og vil først og fremst glede IS. Det er nøyaktig hva terroristene ønsker: At vi skal bli redde og reagere med overvåkning, voldsmakt og forbud mot alle ting som symboliserer islam.

Populistisk forståelse av loven

Loven bør strengt tatt ikke benyttes mot det som ikke gjør skade mot andre. Narkotikalovgivningen bryter med dette prinsippet, og viser med all tydelighet hvorfor det er en dårlig idé: det hjelper ingen, beskytter ingen og skyver mennesker unna. Å straffe bruken av visse klesplagg minner mest om et kortsiktig korstog mot fremmed livsstil, og en meget lite raus holdning til det vi ikke kan kontrollere.

Det nye lovforslaget til regjeringen har mange saklige argumenter som det er lett å falle for. Men de bommer grunnleggende når det gjelder noe av den liberale rettsstatens kanskje viktigste pilarer, nemlig individets frihet. I kampen mot det totalitære er det alltid fristende å bruke totalitære midler. Det er enklest og har størst kortsiktig effekt, men innebærer en høy risiko for å undergrave samfunnets liberale prinsipper.

Individets frihet må beskyttes

Mer overvåkning, mer politi, mer synlig våpen, kontroll over moskeene. Dette hører vi ofte, og etter ethvert terrorangrep kommer kravene om mer statlig bruk av voldsmakt og etterretning. Det er både menneskelig og forståelig. Det vi lett glemmer er at vår liberale rettsstat er en skjør balanse mellom trygghet og frihet.

Overvåkingssamfunnet har allerede beveget seg i drastisk retning gjennom big data, etterretningens utvidede fullmakter og politikeres manglende evne til å begrense innsamling av data om borgerne. Kommersielle krefter får samle og benytte informasjon i økende og urovekkende grad.

Individets hevdvunne rett til fri bevegelse, tanke, tro og tale som er under press fra både kommersielle og populistiske krefter. Mens selskaper ønsker å tjene penger, ønsker politikere å tekkes velgernes behov for trygghet, hardhet og handlekraft. Våre borgerrettigheter er kanskje det viktigste vi har. Vi kan ikke tillate at populistiske politikere selger dem til høystbydende. Terror og kulturproblemer løses ikke gjennom kortsiktig symbolpolitikk.

Burka er en middelaldersk hån

Jeg deler regjeringens oppfatning av burka langt på vei, det er en forferdelig uting og et middelaldersk tvangsplagg som holder kvinner nede. Ja, jeg vil gå lenger enn som så, burka er en hån mot alt som tross alt er flott ved islam. Koranen snakker ikke om å nedverdige kvinner, eller gjøre dem til sosiale freaks.

Men selv om regjeringen har rett i enkelte av sine intensjoner, tar de feil i bruk av virkemiddel. Det er mye i samfunnet vi ikke liker, men det betyr ikke at vi skal forby det. Mange skikker vil endre seg med tiden, mye vil utvikle seg naturlig. Man må være litt mer tålmodig, ha litt mer toleranse for andre kulturers behov for tid i tilpasning til det norske.

Det er mye i samfunnet som verken er sunt, godt eller ønskelig. Men i de aller fleste tilfeller bør det være opp til den enkelte å velge sin egen vei. Det må også gjelde klesplagg og hetter. Hvis folk skal spise mindre sukker eller trene mer må det jobbes med kunnskap og forebygging over tid. Det samme må gjelde hvordan folk forholder seg til main stream-samfunnet.

Å tåle annerledeshet

Om noen velger å kle seg på en måte som støter «vanlige» folk må man forsøke å prate sammen. Man må også ha et perspektiv som spenner over flere tiår, ikke forhaste seg til raske løsninger. Det evige moteordet «integrering» benyttes i alle retninger og både for og imot det meste, også burka.

Men den klokeste måten å se dette på må være å tillate folk å være seg selv, ha sin tro, sine rutiner og ritualer så lenge det ikke skader andre borgere. Dette behovet dekkes allerede av lovverket, og vel så det.

Man bør ikke forby alt man ikke liker. Det er floskel de fleste kan slutte seg til. Men i møte med hard virkelighet kan det være krevende å etterleve, også for partier som bruker «valgfrihet» i tide og utide. Individets frihet må være noe mer enn et valgkamp-slagord, også for Høyre og Frp.

Europa og vesten er den liberale rettstats beskytter, og vi er riddere av de sivile rettigheter. Slike verdier trues ikke først og fremst utenfra, fordi ytre trusler kun kan skape frykt. Det er kun vi selv som har makt til å gi avkall på våre egne prinsipper. Det er nettopp dét regjeringen foreslår å gjøre.

Norsk rusomsorg må granskes

Rusomsorgen er et uprofesjonelt milliardsluk. Vi vet hva som er galt, men ingen ønsker å gjøre noe med det. Politikere, rusforskere og frivillige organisasjoner må dele ansvaret.

Løven Foto: Stortinget

Rusfeltet i Norge er en verna bedrift. Immun mot kritikk og null forventning om resultater. Kvaliteten er deretter: Skal du lykkes med å komme ut av rusen må du ha flaks. Apparatet som skal hjelpe deg fungerer ikke. Det som står i veien er aktørene selv. Frivillige organisasjoner, forskere, politikere og helsearbeidere kappes om å bortforklare tilstanden.

Rusomsorgen er et milliardsluk, styrt av egeninteresser, moralisme og mangel på visjoner. Nær fem tusen mennesker har dødd siden midten av 1990-tallet, tre tusen bare det siste tiåret. I Europa er kun Estland verre. Men det er de som ikke dør som har det verst. Henvist til å leve som bikkjer i et system laget av og for systemet, der verken pårørende eller narkomane har en stemme.

Behandles som mindreverdige

Svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Den norske modellen fører til at tusenvis av mennesker lever i en runddans der avrusninger og soning bare er en pause fra en ond hverdag, og ikke et realistisk håp om å skape seg et nytt liv. Tusenvis av mennesker får ikke den helsehjelpen de ønsker, og behandles som mindreverdige.

I kjølvannet av disse har vi hundretusener av pårørende og venner som ser sine døtre og brødre leve livet i komplett uverdighet. På gata, på hospits, i en endeløs og ond sirkelgang mellom kommunale boliger, NAV-konsulenter, fengsel, gatemagasiner og tung rus.

Uprofesjonell omsorg

Mange av dagens rusdebatter handler om legalisering av rusmidler. Det er interessant nok, men en avsporing fra den viktigste debatten. Den handler nemlig om ettervern. Ordet er kjedelig, men betyr noe så enkelt som oppfølging. Bolig, aktivitet, arbeid, utdanning, sosialt nettverk, terapi. De selvsagte byggesteinene på veien vekk fra tung rus.

Narkomane har sjelden noe sosialt nettverk utenfor rusmiljøet, og må bygge opp et helt nytt liv. De har gjeld. Er ofte uten utdanning, uten livslyst. Kort sagt er det svære og langvarige greier som skal på plass for at en narkoman skal få et bedre liv. Nettopp det som samfunnet i realiteten ikke tilbyr. Derfor er de fleste suksesshistorier fra tidligere narkomane sjelden basert på gode systemer, men på flaks.

Det mangler dog ikke på tilbud og tjenester. Alskens matutdelinger, møteplasser og behandlingsplasser har skapt et ineffektivt milliardsluk, basert på en tilfeldig kombinasjon av frivillige aktører og dysfunksjonelle offentlige systemer. Resultatene måles ikke og det stilles få krav til aktørene. Denne delen av omsorgen er en bransje preget av økonomiske egeninteresser og en dypest sett uprofesjonell tilnærming til mennesker i nød.

Manglende politisk interesse

Man skulle tro at stortinget ville samles om et stort løft for rusomsorgen, slik man har gjort med andre felt som svikter. Det er det dessverre ingen partier som har interesse av, for på listen over økonomiske prioriteringer kommer narkomane langt ned. Som retorikk for å fremstå hjertevarm rager de høyt, noe partilederne bruker for alt det er verdt i debatter og partiprogrammer. Når det skal prioriteres over statsbudsjettet faller de derimot raskt ut av lista.

De fleste har forstått at rusfeltet er dårlig, og noen vet at de har ansvaret for det. Både frivillige organisasjoner, en serie av regjeringer og store deler av fagfeltet har et felles ansvar for at man ennå ikke har maktet å løfte denne gruppa. Det er ikke bare tragisk for de som berøres, men også lite økonomisk gjennomtenkt.

På lang sikt er det nemlig god butikk for samfunnet. Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare fellesskapet for vesentlige summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er vilje fra rusfeltet, organisasjonene og de folkevalgte.

Uavhengig granskning

Før eller siden må rusomsorgen få et reelt løft, en rusreform. Men i forbindelse med en slik politisk reform behøver vi også en omfattende granskning. En uavhengig utredning av aktørene, metodene, institusjonene, lovverket og ikke minst systemet med legemiddelassistert rehabilitering.

Granskningen må være uavhengig, og kan ikke benytte seg av de samme rusforskerne og fagbyråkratene som skal være gjenstand for deler av granskningen. Da får vi ingen svar. Derimot bør de bestå av en vesentlig andel rusmisbrukere og pårørende. Kun slik får vi legitimitet og tilstrekkelige svar.

Dette vil skape en bred og åpen debatt, og skape grunnlaget for en tverrpolitisk rusreform, med store statlige investeringer. Ikke først og fremst på vegne av rusfeltet, men på vegne av de rusavhengige selv. Altfor lenge har feltet og aktørene vært beskyttet mot innsyn.

Ønsker ikke åpenhet

Både dagens og forrige regjering hevder at de har satset på rusomsorg. Det er bare sant om du er politiker eller jobber i en av de frivillige organisasjonene som nyter godt av dagens politikk. Hvis du jobber med rusavhengige kan det også hende du er tålelig fornøyd.

Narkomane sysselsetter mange mennesker, og er derfor nyttige i et skamløst økosystem av kalkulert lidelse. Ikke kalkulert som i at noen påfører lidelsen, men som i at vi ganske enkelt har virkemidler for å unngå dem.

Ikke alle ønsker åpenhet om rusfeltet, rett og slett fordi mange har noe å tape på det. Både faglig prestisje, penger, ideologi og karrierer vil stå på spill ved en granskning. Dette gjelder de menneskene som påstår at norsk narkotikapolitikk er helt ok. Påstander du ikke finner blant narkomane eller pårørende, men kun hos fagfolk, rusarbeidere, politikere og ledere i frivilligheten.

Frivilligheten er basert på egeninteresse

Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og Blå Kors er ledestjerner på det frivillige feltet. De er milliardbedrifter med politisk makt og stor egeninteresse i å beholde systemet slik det er. Og med sterk moralsk makt til å både prege og hindre politiske prosesser. Gud forby om de skulle utsettes for konkurranse eller kritikk. Samlet er de en avgjørende årsak til at rusfeltet aldri opplever noen grunnleggende endring.

En av konsekvensene er at debattene oftest handler om detaljer, og sjelden om de viktige spørsmålene. For eller mot hasj, for eller mot røyking av heroin i sprøyterommene. Slike debatter som gjør seg godt i avisa og skaper steile fronter mellom avholdsfolket og liberalistene. Det er i og for seg interessante saker, men skygger for de viktigste spørsmålene.

Dette illustreres ved at partier løfter frem heroinutdeling, avkriminalisering og lignende saker i sine partiprogrammer. Viktig nok, men det er i realiteten pennestrøkspolitikk, som fritar dem fra å ha realistiske planer for de store og krevende sakene. De sakene som det koster noe å løfte frem, og som faktisk ville bety noe for de det gjelder. Vi er altså tilbake til ettervernet.

Mangelen på ettervern i rusomsorgen er intet annet enn en enn helsepolitisk skandale. En som lever i beste velgående, med kraft fra politikere, organisasjonene og fagfeltet selv. De mange overdosene skaper overskrifter, men det er mangelen på ettervern som skaper de største menneskelige lidelsene.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

hits