Frp mister folket

De var i ferd med å bli et folkeparti. Men oppførselen i regjering hindrer vekst. Er det svak strategisk planlegging eller har de bare vært seg selv for mye?

Da Fremskrittspartiet gikk inn i regjering den 16. oktober 2013 var det en drøm som gikk i oppfyllelse for mange. Partiet som gjennom flere tiår var en borgerlig juniorpartner og et politisk mobbeoffer hadde endelig fått den makten de hadde jobbet for i lang tid. Og ingen hadde drømt mer eller jobbet hardere enn Carl I. Hagen. Mer om ham senere.

Mange trodde at partiet skulle inn i regjering allerede i 2009, da partiet i året før valget var helt oppe i 30 prosent oppslutning. Men med et svakt Høyre og litt for få venner selv på borgerlig side ble det med håpet. De endte likevel opp med godt voksne 22 prosent og var landets nest største parti. Om lag det samme som i 2005, men da med ennå færre venner og et ennå svakere Høyre.

Prosessen frem mot 2013-valget var preget av en form for profesjonalitet som man knapt har sett fra Frp tidligere. Dels på grunn av sin størrelse og dels på grunn av en mer diplomatisk tilnærming til andre partier. Siv Jensen har et noe annet forhold til strategi enn sin forgjenger Hagen, og derfor kunne partiledelsen og stortingsgruppa gjennomføre en mer dempet og stueren form for maktstrategi enn tidligere. Dog, alt er relativt.

Med et langt større fokus på samarbeid var Frp i stand til å skape en ganske annen form for tillit rundt seg. At selv Venstre og KrF til slutt valgte å støtte dem er til en viss grad et resultat av dette, selv om det fortsatt også er en aldri så liten gåte. Og etter alt og dømme også en katastrofe for Venstre, som neppe skåler over egne strategier.

Med signaturene til Høyre, Venstre og Krf kunne det tidligere aggressive opposisjonspartiet ta fatt på en ny hverdag som voksen, ansvarlig og handlekraftig. Den nye hverdagen varte dessverre ikke lenge. Ikke før var statsrådpostene fordelt, så begynte Frp-erene å vise sitt sanne jeg. På lang sikt kan det ha store konsekvenser for partiet. Det er mye som tyder på at de gjennom å være seg selv på sitt aller småligste skaper et glasstak for seg selv. Det er nok lenge til vi ser partiet opp mot 20 prosent igjen.

Profesjonaliteten og modenheten forsvant som dugg for solen i oktober 2013. Anders Anundsens adferd alene ville være nok til å skitne til inntrykket. En kunnskapsløs justisminister er sjelden en god idé, men koblet med iver og arroganse blir det stygt. Hans forhold til presse kunne til tider minne om det vi ser hos Donald Trump. At han i sin tid også brant Tønsberg Blad fordi han mislikte noe de skrev forteller nok noe om hva slags forhold han hadde til ytringsfrihet og presse.

I arvtageren Per Willy Amundsen har Frp løftet frem en justisminister som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. For ordens skyld: det er helt legitimt, men også noe spesielt. Desto mer spesielt er hans påstand om at klimapolitikk «brukes for å gjennomføre sosialistisk politikk.» Konspiratorisk er neppe en egenskap man ønsker seg hos øverste justismyndighet.

Justisministeren er ikke kun opptatt av klima, han er også opptatt av at det er «unaturlig» å flagge på samenes nasjonaldag. Han mener at å følge FN er «tilnærmet slaveri» og han «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig.» I likhet med Anundsen har han heller ingen stor mediekunnskap. Senest i 2017 ville han boikotte avisa Nordlys.

I Solveig Horne fik vi en likestillingsminister som mente at gutter og jenter har like mye ansvar for voldtekter, som ville legge ned Likestillingsombudet og kutte pengestøtte til homoorganisasjoner. Hennes mest sjarmerende uttalelse var kanskje likevel at «Transpersoner 
må inn under 
pasientlovgivningen. Det er der de hører hjemme.»

Som Olje- og energiminister hentet de etterhvert inn den overgrepsmistenkte Terje Søviknes. Eller som han selv sa det da han misbrukte sin lederrolle overfor en 16-åring. I de fleste partier ville nok karrieren være over ved slike overtramp, men flere i Frp-ledelsen har helt siden hendelsen alltid ønsket ham tilbake på scenen. Nå fikk de viljen sin.

Så har vi selvsagt Sylvi Listhaug. Rent politisk er det lite hun foretar seg som er spesielt oppsiktsvekkende. Men språket hun velger å bruke er såpass provoserende og til tider såpass løgnaktig at det bidrar til en tilgrising av den offentlige debatten. Det skal innrømmes at enkelte av de mange kranglene hun ender i har vært underholdende. Det hjelper lite. Når historien om Erna Solberg skal skrives vil Listhaug neppe huskes for politikk, men for skitne angrep på motstandere og hyperaktiv bruk av sosiale medier.

Det er strengt tatt ikke mye Frp har gjort rent politisk som vil hefte ved dem alvorlig. Det som derimot har preget regjeringsperioden er en retorikk og en holdning til omverden som ofte vitner om både mangel på folkeskikk og respekt for andre meninger. For ikke å si folkeslag. Mye av adferden kan minne om Donald Trump og Sarah Palin, som kombinerer store ord med lav kunnskap og null respekt.

Man kan gjerne si at Frp har vært et friskt pust. Det er ikke helt usant. Noe av oppførselen kan være befriende satt opp i mot en tradisjonell grå og byråkratisk  adferd. Det hjelper lite, for det partiet egentlig bidrar til er å svekke folkets oppfatning av forvaltning og regjering.

Slik oppførsel fenger muligens hos hardcore-fansen, men det treffer heller dårlig utenfor denne smale kretsen. At de gikk rett i SV-fella og satte lederen sin i Finansminister-posten var også muligens en uklok avgjørelse. Som pengesjef har du stor innflytelse og høy status, men også vesentlig mindre spillerom i offentligheten. Det kan ha kostet SV dyrt, vi får se hvor mye det koster Frp.

Likheten mellom SV og Frp slutter ikke der. Der SV presterte å skyve ut sin gamle helt Erik Solheim under uverdige omstendigheter, maktet Frp å holde Carl I. Hagen helt utenfor regjering. Det er forståelig at han kunne oppleves som truende for Jensen og andre i ledelsen, men personlige kan enkelt reguleres gjennom avtaler og posisjoner. Carl I. Hagen er en av norsk moderne histories mest effektive politikere, med en evne til kommunikasjon som overgår de fleste. Å ikke benytte seg av ham når det endelig gjelder fremstår amatørmessig.

Frp hadde sjansen. Med en mer høflig og statsmannsaktig adferd kunne de bygge videre på den brede, folkelige appellen de hadde brukt årevis på å bygge opp. Den sjansen er antagelig brukt opp for denne gang, og sjansen for samarbeid har blitt redusert. Partiet har redusert seg selv fra bred og folkelig til et smålig nisjeparti. 

Der de over tid bygget opp et image som et sosialt bevisst parti og et parti for minstepensjonister står de idag til tider frem som et ensaksparti. Frps engasjement i innvandringsspørsmål har muligens vært historisk viktig for Norge, men da som et opposisjonsparti som stiller gode spørsmål til makten. I posisjon faller partiets retorikk ofte igjennom, og i en tid der den politiske enigheten i innvandringsspørsmål er tilnærmet total lyder den påfallende hul.

På mange områder har Frp klart overgangen fra opposisjon til posisjon forbausende dårlig, og enkelte av deres statsråder risikerer å huskes mer som underholdningsartister enn som politikere. Men det var alltid en risiko med et parti der identiteten til de grader er knyttet til det å være imot «eliten». Opprør gjør seg godt når du er underdog. Det gjenstår å se hvordan de takler en valgkamp i motvind, der det meste av den tradisjonelle Frp-retorikken antagelig kun vil slå tilbake på dem selv (gitt at de selv sitter med makten). Det krever omstilling, og det blir spennende å se om Jensen og co. er i stand til å overraske.        

Gjennom sin adferd har de antagelig skapt et glasstak for seg selv. Spørsmålet er om Frp faktisk har hatt en strategi for regjeringsperioden eller om de bare har vært «seg selv» litt for mye. Begge deler fremstår som uegnet.

NAV må legges ned

NAV er en av Norgeshistoriens mest mislykkede sosiale reformer. Nå er det på tide å erkjenne nederlaget.

NAV or Net asset value text on black block

Da det første NAV-kontoret åpnet på Trøgstad i oktober 2006, var det resultatet av en lang politisk prosess. Ideen var enkel nok, man ville samordne kontorene for trygd, arbeid og sosiale tjenester. På det som godt norsk kalles Stordrift. Det er slett ikke en ulogisk tilnærming, og det finnes mange eksempler på hvordan de tidligere kontorene har kunnet spille på hverandres kompetanse.

Som alltid når store reformer skal sjøsettes omsvermes den av utspekulerte og positive ordelag. Ikke ulikt dagens politireform og kommunesammenslåing. Fra politisk hold ønsker man skape et inntrykk av at reformen er en ren nødvendighet, nærmest styrt av naturlover. Men ikke alle var overbeviste om at NAV kom til å fungere, særlig fordi stordrift og sentralisering har en lei uvane med å lønne seg for den som drifter. Sjelden for den skal benytte seg av tilbudet.

Det viste seg raskt at NAV ikke fungerte godt for brukerne. Men prosessen ble fredet av en serie av helseministre. Budskapet var at omleggingen er så stor at det vil ta et ukjent antall år før vi ser de gode resultatene. Det virket i 5-6 år. NAV fikk stort sett være i fred, og de fleste problemer ble satt på kontoen for startvansker.

Ansiktsløs mastodont

Men tiden gikk, og brukerne ble ikke mer fornøyde. Tvert imot ble opplevelsene verre og verre. Det gikk opp for oss at vi hadde skapt en byråkratisk mastodont. Vel var det mye dårlig og ansiktsløst sosialt arbeid i de gamle sosialkontorene. På Aetat kunne du bli suicidal av de endeløse skjemaveldene. Sammen med trygdekontoret var også disse kontorene ubehagelige og østblokk-byråkratiserte uting. Men de var i det minste på plass i nærmiljøene. Og de hadde hver sin kompetanse.

Prosessen frem mot NAV-reformen var en kollektiv politisk feilkobling. For å bøte på ineffektivitet og inkompetanse hos to statlige og en kommunal (sosialkontoret) tjeneste vedtok man å i stedet skape én ny gigant. I praksis vedtok man å ikke løse problemene hos de tre gamle institusjonene, men heller starte på nytt. Slik skapte man

Dagfinn Høybråten og Bjarne Håkon Hanssen var begge sentrale i å sette reformen ut i livet. I etterkant har de vært samstemte i at reformen er mislykket. Hanssen har til og med innrømmet det åpenbare: at det kanskje ikke var så klokt å samle alle tjenester på en hånd.

Feilslått og kostbart

Stordrift og sentralisering er ikke nødvendigvis uklokt. Men man er nødt til å vite hva man ønsker å oppnå. Om målet kun er å redusere antall stillinger eller å redusere antall kontorer, så kan det være en god vei å gå. Men stat og kommune sitter med ansvaret for samtlige brukere disse tjenestene, og skal ha deres beste for øye.

Vi startet på nytt i 2006. Det var et spenstig forsøk, men det har vist seg å feile, på bekostning av hundretusenvis av brukere og enorme omkostninger over statsbudsjettet. Når Erna Solberg går til angrep på de få personene som utnytter NAVs ordninger bør hun først feie for egen dør; det er NAV som koster samfunnet dyrt, ikke brukerne.

11 år etter oppstarten er det på tide å konkludere med at prosjektet har vært feilslått ut fra de fleste kriterier, og fryktelig kostbart. Det er på tide å legge ned NAV. Vi bør igjen skille ut de tjenestene. Samtidig bør vi benytte anledningen til å skille ut mer enn tre tjenester. En stor del av NAVs brukere er avhengig av lokal spesialisering, og brukere med rusproblemer, dårlig psykisk helse, uføretrygdede eller arbeidsløse vil få mer igjen for et system som er delt inn i kompetente enheter og kontorer.

Stordriftsulemper

Vi må slutte å tenke stordrift, og vi må slutte å tenke sentralisering. Dette er ikke næringslivet. Dette er praktiske og menneskelige tjenester som skal møte mennesker der det er når de trenger det. Dette er tjenester som finansieres av folket. Kontorene i de nye tjenestene må være fysiske og lokale. Du skal møte mennesker, ikke skjemaer på en pc-skjerm.

Det man glemte var å kalkulere inn ulempene ved stordrift, og tapet ved sentralisering. For de fleste andre enn politikere og NAV-ledere er det enkelt å se at mangelen på lokale kontorer skaper et uhyggelig byråkratisk system. For de fleste andre er det også enkelt å se at det ikke skal være et mål med færrest mulige saksbehandlere eller at NAV-konsulentene skal betjene flest mulig fagfelt. Effektivisering gjør blind.

Til de som fortsatt tror at alt må samles for å kunne samarbeide: det stemmer ikke. Det er ingenting i veien for at to separate kontorer har felles rutiner for kommunikasjon, slik at brukere med flere behov kan benytte seg av flere kontorer uten å måtte begynne på nytt hver eneste gang. Slik det var med de gamle tjenestene. Det var dette man skulle løst i 2006. Vi har tapt mange år og et morbid antall milliarder på dette prosjektet, men nå er vi kanskje modne for å fortsette der vi slapp.

I praksis er politikere og statsforvaltningen så lei av dette «problemet» at de ikke engang vil vurdere å gjøre endringer. Men noen er nødt til å påpeke det opplagte: Vi trenger en omlegging av arbeid, trygd og sosiale tjenester, og NAV må legges ned.

Narkotikaloven må tilpasses virkeligheten

Vårt strafferegime mot narkotika stammer fra 1960-tallet. Det fungerer verken mot avhengighet eller sosiale problemer, men holder mennesker med ruslidelser nede.

Police officer with the german shepherd police dog

Narkomane har vent seg til et liv på flukt fra politiet, og et liv inn og ut av fengsel. En livsførsel som er sterkt delaktig i å forsterke deres sosiale rang og utenforskap. Og vi straffer mer og mer ? antallet anmeldte narkotikaforbrytelser øker nesten hvert år. Fra nær 13 000 anmeldte narkotikalovbrudd i 1993 nådde vi nesten 50 000 tjue år senere (Statistisk sentralbyrå 2015). Mellom 60 og 80 prosent av anmeldelsene etterforskes. Antall siktede økte fra under fire tusen i 1993 til over fjorten tusen i 2013. Brorparten av siktelsene ender med dom. Det viser at samfunnet har endret seg, at tilgjengeligheten og bruken har økt betraktelig. Men det har også en annen side, nemlig at vi benytter straff som virkemiddel mot brukerne i større grad.           

Straff har vært det mest sentrale av virkemiddelet mot rusmidler siden narkotiske stoffer oppsto som et felles-vestlig problem med inntoget av cannabis på 1960-tallet. Den såkalte War on Drugs fra 1971 bidro til å formulere en internasjonal nulltolerant holdning til narkotika. Norge var blant de aller mest restriktive landene, likestilte alle rusmidler utenom alkohol og gjorde bruk og besittelse ulovlig. Karl Evang er arkitekten bak den norske tilnærmingen, og innførte visjonen om «det narkotikafrie samfunn». Han satt som helsedirektør fra 1938 til 72 (!) og frontet en forbudslinje som ble utviklet gjennom siste del av 1960-tallet. Den restriktive linjen ble videreført og skjerpet gjennom en ytterligere økning av straffenivået gjennom 1970- og 80-tallet.

Vårt strafferegime bidrar til at mennesker med ruslidelser betraktes som grove kriminelle. Straffelovens paragraf 162 gir en strafferamme på inntil to år for besittelse, tilvirkning, innførsel og bruk av narkotiske stoffer. Legemiddellovens paragraf 32 har en ramme på inntil seks måneder, og er den som brukes mot mildere forhold, som for eksempel ved brukerdoser av cannabis. Straffeloven opererer videre med egne rammer for «grove narkotikaforbrytelser» ved store mengder, med en strafferamme på mellom tre og ti års fengsel. Dette angår i all hovedsak smugling, produksjon og salg og er ikke like relevant med hensyn til ruslidelser og forbruk. Siden loven ikke skiller klarere mellom produksjon, salg, innførsel og bruk, gjør den brukeren i prinsippet like skyldig som selger og produsent. Avhengige låses i et mønster av bøter, gjeld og soning som det nærmest blir umulig å bryte ut av. Straff er en ytterligere belastning på toppen av helse- og avhengighetsproblematikk. Den avdøde jusprofessor Johs. Andenæs mente at «fremtidens dom kanskje vil være at narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff.».

Amerikanske tilstander

Vi ser ned på amerikansk straffepraksis, med lange straffer for relativt milde lovbrudd, som fortrinnsvis rammer unge, ikke-hvite menn. Kanskje er Norge likere USA enn vi liker å tro, for også her er det de fattige og svake gruppene som straffes hardest for laster knyttet til livsstil. Spissformulert kan man si at middelklassen fritt kan drikke sprit og øl i parken, mens marginaliserte grupper må i fengsel for å benytte rusmidler de er avhengige av. Fartsovertredelser straffes med bøter, mens besittelse av narkotiske stoffer straffes med fengsel.           

Straffelovkommisjonen anbefalte i 2002 å avkriminalisere bruk av narkotika, og mente at straff bare bør brukes mot handlinger som har skadevirkninger. Kommisjonen gikk inn for at «bruk av narkotika, samt erverv og besittelse til eget bruk, blir avkriminalisert». Tanken om at handlinger uten et offer ikke skal straffes, er lett å forstå, og bruk og besittelse av narkotika passer til beskrivelsen. Daværende justisminister Odd Einar Dørum slo imidlertid fast allerede på pressekonferansen for meldingen at avkriminalisering er «helt uaktuelt for denne regjeringen» (Regjeringen Bondevik).           

Én måte å endre kurs på kan være å innføre væresteder for narkomane, der man får lov til å besitte og bruke rusmidler. Som et slags utvidet sprøyterom, men med tilhørende helsehjelp og fasiliteter som legger til rette for den som ønsker å komme seg ut av avhengigheten. Et værested vil være et overvåket offentlig rom med dispensasjoner fra øvrig lovgivning. Ideen har vært frontet av flere, og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) leverte sammen med Oslo Byaksjon et innbyggerinitiativ til Oslo bystyre i desember 2007, der de foreslo at deler av Galleri Oslo skulle gjøres om til et værested. Forslaget nådde ikke frem, og daværende sosialbyråd Sylvi Listhaug (FrP) var svært negativ fordi «politiet skal slå ned på kjøp, salg og bruk av narkotika. Hvis de skal slutte med det må vi endre loven og legalisere narkotika. Det er jeg imot.» (Dagbladet 2007). Hun ønsket ikke å vurdere en smidig bruk av lovverket, og demonstrerte hvordan folkevalgte viderefører den nulltolerante holdningen fra Karl Evangs tid.

Moralisme i sin styggeste form

Men i motsetning til hva Listhaug hevdet, behøver man ikke å legalisere narkotika for å opprette unntak, noe sprøyterommet i hovedstaden er et levende bevis på. Det ble opprettet 1. februar 2005 som et prøveprosjekt, og gis konkrete unntak fra legemiddelloven (gjort permanent april 2009). Sprøyteromsloven har som formål å «bidra til økt verdighet for mennesker med langvarig narkotikaavhengighet ved å tilby hygieniske rammer for injisering. Videre skal sprøyteromsordningen bidra til økt helsemessig trygghet, herunder forebygge infeksjoner og smitte og gi raskere hjelp ved overdoser, gjennom tilstedeværelse og tilsyn av helsepersonell. Formålet er også å bidra til økt mulighet for kontakt og samtaler mellom den enkelte bruker og hjelpeapparatet med sikte på tverrfaglig oppfølging og behandling» (Sprøyteromsloven 2004). Formuleringen er nøyaktig den samme som kunne brukes til et mer omfattende værested.           

Mangelen på sprøyterom illustrerer bedre enn noe hvor restriktivt Norge faktisk er. Vi har et i Oslo og fra høsten et i Bergen. Motstanden mot å innføre dette i andre byer er stor, blant folkevalgte og i organisasjonene. Striden om sprøyterom er hard i Trondheim, Tromsø, Stavanger, med stadige debatter mellom konservativ og liberal fløy. I Bergen var KrF en vellykket garantist mot sprøyterom i en årrekke, noe det nye byrådet heldigvis har maktet å rette opp i. Å nekte mennesker med avhengighetslidelser et minimum av verdighet og hygiene er moralisme i sin aller styggeste form.

Statlig regulering av cannabis

Det synes videre som et naturlig skritt å utrede forsøk med avkriminalisering av rusmidler. Statlig regulering av cannabis vil være et naturlig første forsøksprosjekt. Spørsmålet er dessverre fortsatt betent og knyttet til forbausende mye følelser. Det må vi lære oss å overse, og heller møte spørsmålet med fakta. Rasjonelt sett er det få årsaker til å definere cannabis som verre enn alkohol. Det har ikke hold i forskning, og strider mot manges rettsopplevelse. Fordi forbudspolitikken gjennom flere tiår ikke har gitt de resultater man håpet, har flere land forsøkt å seg med andre tilnærminger.           

Cannabis er blitt avkriminalisert eller tillatt under visse forutsetninger i store deler av den vestlige verden og Sør-Amerika. Blant annet i Nederland, Spania, Portugal, Australia, Canada, Kroatia, Kypros, Romania, Russland, Slovenia, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Israel, Italia, Argentina, Chile, Peru og Uruguay. I USA har fire delstater legalisert bruk og en viss besittelse, mens ytterligere 19 stater godtar medisinsk marihuana, noe som ifølge forskere  har ført til en reduksjon i tyveri og voldskriminalitet knyttet til smugling, samt nedgang i innførselen av narkotika fra det ulovlige markedet (Gavrilova m.fl. 2014).

Følelsene knyttet til dette spørsmålet er sterke, og det fremstår som om legalisering av cannabis har overtatt som den store symbolsaken mellom liberal og restriktiv side på rusfeltet. Et halvt århundre etter det store vestlige ungdomsopprøret er fortsatt hasjen et symbol på mørke og ukontrollerbare krefter. Hos A4-menneskene lever frykten for «hasjkulturen» i beste velgående. Og med forsvinnende få unntak er det A4-segmentet som preger politikken, frivilligheten, akademia og miljø- og helsearbeidet. Altså de arenaene som bestemmer ruspolitikken.           

Avkriminalisere brukerdoser

Det viktigste er at vi selv tester ut virkemidler for å se hva som fungerer, og hva endringen innebærer for ruskulturen. Ethvert lands egenart gjør at resultater ikke er direkte overførbare til norske forhold. Slik forkjempere hevder, kan et statlig regulert salg gi myndighetene økt oversikt og kunnskap om bruk, og dermed også over misbruken ? noe som igjen kan gi bedre kontroll over rekruttering. For i likhet med alkohol er cannabis et rusmiddel som kan føre til skader. Psykoser, konsentrasjonsproblemer og sosialt utenforskap er kjente farer. Det er likevel på tide at vi lærer oss å skille mellom cannabis og øvrige narkotiske stoffer, da førstnevnte ikke på noe vis bør sammenstilles med midler som heroin, amfetamin eller kokain, verken i individuelle eller samfunnsmessige skadevirkninger. Det er på høy tid at vi endrer den feilaktige oppfatningen fra 1960-tallet som fører til at hasj og heroin fortsatt omtales som det samme under merkelappen «narkotika».

Enkelte aktører hevder at vi bør vurdere en avkriminalisering av narkotiske stoffer generelt, og ikke bare cannabis. Det er en rasjonell tanke, og verdt å utrede, noe tenketanken Civita tok til orde for i et notat om norsk narkotikapolitikk i 2015. Slike ideer er fortsatt sterkt knyttet til magefølelse og privat moral, i stedet for å underlegges forskning og praktisk politikk. Vi bør vurdere en avkriminalisering av brukerdoser (bruk og besittelse), og justere regelverket slik at det rammer grossistene, og ikke brukerne. For selv om det er lett å støtte at produsenter og kommersielle aktører skal straffes, er det i praksis de avhengige som rammes hardest av lovverket.

Sosialpornografiens yppersteprester

Det ligger store penger i å fremstille mennesker som svake. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Sculpture of a priest who shows the way to a child.

 

Kommunikasjonsarbeid har mange sider, og en av de viktigste sidene ved den frivillige industriens forretningsmodell ligger i søke å omtales og betraktes på best mulig vis, som ideell, veldedig og frivillig. Bransjen ønsker ikke å oppfattes som en kommersiell industri, og legger vekt på språkføring i omtalen av seg selv. Utad er salg, kommersiell, inntjening, overskudd og produkt fyord, mens raushet, varme og verdighet er ord man ynder å knyttes til gjennom slagord, kampanjer og markedsføring. Prinsippet er like enkelt som det er effektivt: Assosier virksomheten til ett eller flere positivt ladede begreper, så vil enhver kritiker fremstå som det motsatte.           

Innad har organisasjonene for lengst tilpasset seg næringslivets kommersielle tankegang. En rapport fra Chr. Michelsens Institutt (Lange, Spissøy og Brudvik 2002) uttrykte: «Det synes å være en trend at organisasjonene nærmer seg næringslivet i måten å organisere seg på [...] I stadig større grad snakker en om organisasjonens produkter, kostnadseffektivitet og annen terminologi hentet fra næringslivet.» God merkevare- og omdømmebygging gir sterk moralsk kapital, og ingen liker å være motstykket til verdig eller raus. Verdien av å spille på folks sympati og følelser er stor, og empatien vekkes hvis man trekker frem menneskelige aspekter ved folk i vanskelige livssituasjoner. I siste instans handler det om å påvirke folk til å bli giver, medlem, følge, kjøpe produkter eller støtte organisasjonen gjennom ord eller handling.           

Selv om det er effektivt å vekke sympati, kan det hende det koster mer enn det smaker, at det fører til en stakkarsliggjøring av den svake. Innen bistand opererer man med begrepet poverty porn (fattigdomsporno) og development porn (utviklingsporno) for å beskrive det forenklede og stereotype verdensbildet som benyttes av frivillige organisasjoner for å samle inn penger. Den mest klassiske varianten er slike vi ser brukt av blant andre Kirkens Nødhjelp, der man avbilder svarte, afrikanske barn og appellerer til at man kan gjøre en innsats for dette barnet ved å gi penger.           

Foredragsholder og ekspert på global helse Alanna Shaikh har stilt spørsmålstegn ved hvor gunstig denne praksisen er for dem som mottar hjelpen, og peker på noen problemer knyttet til slik markedsføring. For det første hevder hun at budskapet fordummer givere og myndigheter, og skaper et kunstig og overforenklet bilde av at det finnes raske løsninger på kompliserte utfordringer. For det andre mener hun det kan nedverdige mottakerne og redusere dem til passive mottakere som ikke er i stand til å delta i å hjelpe seg selv. Hun gjør også et poeng ut av at dagens sosiale medieverden fører til at mottakere ofte vet hvordan de fremstilles, og at dette påvirker deres opplevelse av egne evner.           

Det finnes mange måter å samle inn penger på, og den frivillige industrien er med årene blitt kreativ. Stadig nye kampanjer og arrangementer skal få oss til å føle at den fortjener våre penger. Kirkens Bymisjons årlige julekampanje har fått navnet «Gled en som gruer seg til jul». Gjennom bred annonsevirksomhet oppfordres publikum til å sende en SMS med kodeordet glede. Det gir 80 kroner til Bymisjonen, og skal ifølge reklamene bidra til to middager til folk som ikke har mat på bordet, til «noen som trenger det». Reklamene har håndplukket folk som ser ut som de lever på gata.                      

Det er lett å ha sympati for slike aksjoner. Budskapet er enkelt: Noen har det vondt, og om du gir en liten sum, får de det bedre. I 2014 samlet Bymisjonen inn 29 millioner kroner. Et spenstig resultat etter noen få ukers kampanjevirksomhet, noe som ifølge informasjonsavdelingen ga 200 000 måltider. Et regnestykke som enten er helt feil eller som opererer med 21 millioner i administrasjonskostnader. Bymisjonens slagord om «noen som trenger», handler altså egentlig om organisasjonen selv.

Frelsesarmeen på sin side har sin julegryte, som de plasserer ut over hele landet. Presse og kjente artister stiller så opp for å promotere og støtte aksjonen, som i praksis er en flere uker lang bøsseinnsamling. I 2014 satte de ny rekord med 32 millioner. Da Frelsesarmeens Othilie Tonning startet gryteinnsamling i Norge i 1901, var det på grunn av et helt konkret behov for å skaffe midler til fattige kvinner, til mennesker som rent faktisk ikke hadde mat på bordet. Et narrativ som også brukes i dag: Velferdsleder i Frelsesarmeen Elin Herikstad sier at «[u]ten bidragene fra gavmilde nordmenn i julen, hadde vi ikke kunnet hjelpe de som ikke har det så lett. Jeg håper de som gir i julegrytene vet hvor mye det betyr for den enkelte i deres hverdag».

Budskapet er at hver krone gir varme, men også at for hver krone du ikke legger i gryta til Frelsesarmeen, må noen lide. På hjemmesiden sin har Frelsesarmeen en knapp som heter «Hva går pengene til?», der vi kan lese: «Med ditt bidrag kan en liten pjokk holde seg varm på føttene. En som søker nattely på pappesker kan få et varmt måltid.». Men hva betyr det i praksis? Går pengene til ved, sko eller regninger? Frelsesarmeens hjemmeside gir en grei og ganske annen forklaring. Den opplyser nøkternt om at pengene brukes til bedriftens «arbeid året gjennom», som minner mer om driftsmidler enn øremerking.

Når Kirkens Bymisjon ruller ut julekampanjer med bilder av håndplukkede forpinte sjeler og oppfordrer til å overføre penger via tekstmelding, kan det godt være at andeler av midlene går til det reklamerte formålet. Kampanjens signaler kan likevel innebære et tapsprosjekt for dem det gjelder. Ingen middag kan erstatte utstøtelsen og fornedrelsen som ligger i å defineres som svak og evneveik. Kampanjer vekker sympati fordi de tilsynelatende skaper et bånd mellom giver og mottaker, mens de kanskje i realiteten sementerer den svakes posisjon. Alannah Shaikh stiller således et betimelig spørsmål: Hvordan vet vi når de innsamlede pengene ikke lenger er verdt skaden som oppsto ved at de ble samlet inn?

Innsamlingsmarkedet er preget av sterk konkurranse, og sympati er den ledende verdien. Aktørene er inspirert av bistandsindustriens evne til å kombinere et lidelsesbudskap (bilder av sultne, søte barn med store øyne) med en følelse av nærhet til mottaker (geitekampanjer, personlige fadderordninger). Den norske industrien kombinerer virkemidlene med sitt eget tilpassede budskap fra den norske hverdagen. Det underliggende budskapet er enkelt: En person trenger hjelp, og du kan bidra her og nå. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Usaklig kritikk av eldre-språk

Kristin Botnmark retter kritikk mot min måte å omtale eldre på. Det må hun gjerne gjøre, men da bør hun forholde seg til det jeg faktisk har skrevet.



 

Hun liker ikke måten jeg ordlegger meg på, og leser derfor teksten min aldeles galt. I min tekst i Nettavisen tar jeg til orde for en eldrereform, og at samfunnet må organisere seg slik at mennesker i alle aldre kan bidra og være inkludert. At pensjonsalder ikke lenger bør være en datostempling.

Botnmark hevder at jeg mener at «alle eldre» er pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Sorry, men det er en unormalt upresis lesning av hva jeg faktisk skriver. Derfor er det vanskelig å svare på, da det ikke forholder seg til den faktiske teksten. Jeg anbefaler at hun leser den på nytt, og forsøker å få med seg innholdet før hun ser seg blind på enkelte (ifølge henne) fy-ord. Det bør ikke by på problemer, for teksten min er verken avansert eller altfor spekket med faglige referanser.

Merkelig virkelighetsbeskrivelse

Botnmark reagerer videre på at jeg skulle ønske meg at eldre ble en mer naturlig del av samfunnslivet. For hennes egen mor er aktiv, reiser, synger og trener. Vel, jeg har aldri sagt at alle mennesker over en viss alder er bortgjemt i mørke kjellere. Men det en kjensgjerning at svært mange mennesker er bundet til sine boliger eller institusjoner. At samfunnet har en lang vei å gå for å inkludere eldre på en skikkelig måte tror jeg hun egentlig er enig i.

Om hun virkelig mener at de eldre preger kafeene og bylivet så bor hun enten helt bestemte steder på Oslo vest, eller så har hun et originalt perspektiv. Jeg tror de fleste av oss opplever noe ganske annet i møte med samfunnet. Nemlig at de eldres rolle er meget begrenset, både i arbeidslivet og i det offentlige rom. At en god del eldre er aktive har jeg aldri benektet. Tvert imot har jeg tidligere skrevet om hvordan aktive eldre kan bidra inn mot andre eldre som er mindre aktive.

Såret av språket

Botnmark er tydelig såret av min språkbruk. Ord som eldre skal ikke benyttes uten at det ligger helt klare definisjoner til grunn for hva det innebærer. Hadde jeg jobbet i helsedirektoratet så skulle jeg gjerne hatt respekt for slike språklige krav. Men jeg er en ganske alminnelig borger og forbeholder meg retten til å bruke normale ord på en normal måte.

Det er verken komplisert eller mystisk. De aller, aller fleste forstår hvem man snakker om når man snakker om pensjonerte seniorer og eldre. I min tekst er det vanskelig å finne spor av nedlatende eller forvirrende bruk av slike begreper. Hvilke «stereotypier» hun mener jeg forsterker er ikke helt enkelt å få fatt på, men jeg antar det handler om at 50-åringer puttes i samme bås som 90-åringer.

Saken er mer interessant

Om Botnmark virkelig mener at en folkelig språkføring skal stå i veien for å være konstruktiv i eldrepolitikken så blir debatten rett og slett meningsløs. Men hun må gjerne komme tilbake med mer konkrete innspill i forhold til hva min tekst egentlig handlet om. Nemlig om en hel del virkemidler for å bedre eldreomsorgen og møtet med «eldrebølgen».

Tiggeforbud er en avsporing

Frp vil forby tigging i Oslo. De bør heller bruke kreftene på å løse problemet.



 

Både Høyre og Frp ønsker å forby tigging. De har ikke flertall på stortinget for et nasjonalt forbud, men Frp fortsetter å forsøke i kommunene. Tidligere i juni ble de nedstemt i Bergen bystyre. Nå forsøker de i Oslo, der Carl I. Hagen og Peter N. Myhre foreslår å fjerne hovedstadens tiggerkopper.

Intensjonen til Frp er ryddig nok, de vil helst fjerne tiggingen og det den medfører av annen kriminalitet. Men virkemiddelet er galt, og lukter langt på vei ren symbolpolitikk. Det er ofte Frp som harselerer når andre partier ønsker å forby ting.

Minimum av verdighet

Jeg deler oppfatningen til Frp om at det finnes bakmenn i stor utstrekning, og at den aggressive tiggingen er en uting. At spekulative forskningsrapporter fra FAFO og NOVA forsøker å si noe annet, må man ta med en stor klype salt. At Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen og andre aktører som profiterer på tiggerne gjør det samme betyr heller ikke mye.

Men vi skal like fullt behandle tiggere som medmennesker i et europeisk fellesskap. Ikke som brikker i partipolitisk spill, og heller ikke som et inventar vi kan fjerne fordi vi ikke liker å se dem. Et minimum av verdighet og dannelse må vi kreve av oss selv. Det er tross alt kun få år siden Frp ønsket å deportere romfolk.

Barnetigging

De fleste er enige om at tigging ikke er særlig bra, verken for den som tigger eller publikum. I tillegg vil nok mange lett forstå at det foregår langt mer organisert enn enkelte vil ha oss til å tro. Disse familiene og nettverkene er nøyaktig de samme som benytter barn over hele Europa. At vi har fått dem til å ikke bruke barn i Norge er bra, men det gjør dem ikke mindre kyniske.  

I et slikt perspektiv er det mulig å forstå forbudstanken. Det gjør det ikke mer riktig. Rent prinsipielt er det svært vanskelig å argumentere for at handlingen i seg selv skal straffes, men det er heller ikke derfor man ønsker å forby det. Forbud er kun et praktisk virkemiddel i kampen mot noe annet enn det forbudet gjelder. Det er i seg selv en dårlig idé, og en lite god bruk av lovverket.

Dernest er det lite som tyder på at et forbud vil fjerne kriminaliteten som tiggingen medfører. Disse nettverkene av fattige og kriminelle vil finne andre veier til sine mål, og de er allerede godt etablert her i landet. Fattigdommen og slaveriet som ligger bak tiggingen vil ikke berøres av en norsk lovhjemmel. Det eneste vi oppnår er å bruke loven til å dekke over problemer som allikevel vil fortsette å være der.

Forbud er en avsporing

I et større perspektiv er forbud en ren avsporing. For dette handler om sosiale problemer utenfor Norges grenser, men samtidig innenfor vårt europeiske fellesskap. Arbeidet vi gjør inn mot Øst-Europa (spesielt Romania) er ikke bare svakt, det er forferdelig dårlig. Det pøses penger inn i store EU-byråkratier, men undersøkelser har vist at forsvinnende lite midler brukes der det skal. Både EU og Norge har skyld i dette.

Dette har ikke regjeringen tatt tak i. Det vi burde gjort var å satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengestrøm og forvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Fullt mulig å hjelpe

Men vi kan ikke lukke øynene for det som skjer i Norge. Her handler det om å tilby noe som er mer attraktivt enn tigging. Skape nye muligheter og jobbe med tiggerne slik at de i beste fall slutter å tigge. Kreative arbeidstiltak, opplæringsprosjekter og sosiale entreprenørskap skreddersydd for å sysselsette ville være en god start. Innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med en viss samfunnsmessig produksjon.

Lavterskel sysselsetting ville trolig være en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdelinger. Mange vil kalle det naivt å tro at vi kan hjelpe tiggere ut av tigging. Men det kommer av ren uvitenhet. De aller fleste romfolk i Europe er stedfaste, og de aller fleste mennesker ønsker seg noe som er bedre enn det de allerede har. Også romfolk og profesjonelle tiggere.

Polarisert debatt

Den norske polariserte debatten dreier seg oftest om bakmenn eller ikke bakmenn, forbud eller ikke forbud. Sjelden om hva vi faktisk kan finne på som er konstruktivt. Svaret er at det er mye vi kan gjøre som ikke er prøvd.

Frp og Carl I. Hagen har rett i at det har blitt ubehagelig mange tiggere fra Øst-Europa, og at mye av tiggingen kan knyttes til kriminalitet. Men tiltakene vi setter inn bør handle om hva vi kan gjøre for dem, i stedet for hva vi kan hindre dem i å gjøre.

Det handler om arbeidstiltak i Norge og sosialt arbeid i Romania og Øst-Europa. Begge deler er i stor grad regjeringens ansvar. Derfor er et lovforbud kun et ørlite plaster på et stort sår som Frp og Høyre selv har vært med å skape.

Avholdsbevegelsen hindrer omsorg for narkomane

Avholdsbevegelsen dominerer fortsatt norsk ruspolitikk. Den ideologiske arven fra 1800-tallet er til stor skade for de narkomane.

old bible and red wine with grapes on table

 

Norsk narkotikapolitikk henger langt etter andre land. Det finnes mange metoder og virkemidler vi fortsatt ikke er villige til å prøve ut. Argumentene imot er som oftest kun basert på moral, og sjelden helse. Dette har gjort Norge til et europeisk taper-land. Noe vi ser på dødsfallene, det elendige hjelpetilbudet og i politiets nedverdigende jakt på slitne narkomane.

Mange tror avholdsbevegelsen hører til historiebøkene. Tvert imot er de den mest innflytelsesrike maktfaktoren i norsk narkotikapolitikk. Bevegelsen er idag organisert under paraplyorganisasjonen Actis, som frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen.

Som jeg har skrevet tidligere i Nettavisen (Religiøst kvakksalveri) er Actis dominert av kristne organisasjoner og deres ideologi om avhold. Aktører som Det norske totalavholdsselskap, Forbundet mot rusgift og Norsk Helse- og avholdsforbund ønsker ikke at du skal verken drikke eller ruse deg på noe som helst vis. De står i en bibelsk tradisjon med røtter i 1800-tallet.

Politisk makt

Ideologien er en etterlevning fra den kristne avholdsbevegelsen, og det overordnede målet er et samfunn der ingen bruker noen form for rusmiddel. Gjennom Actis har disse aktørene eierskap til en vesentlig andel av norsk rusdebatt. De dominerer påvirkningsarbeidet inn mot politikere og byråkrater både nasjonalt og lokalt. De har tungt gjennomslag og nære støttespillere i de fleste politiske partier.

Det er intet oppsiktsvekkende ved at den religiøse delen av rusomsorgen eller avholdsbevegelsen sitter tett på makten, det er mest av alt en refleksjon av ruspolitikkens historie i Norge. Det er likevel betenkelig at disse ideologiene fortsatt dominerer i det ruspolitiske arbeidet. Om man lurer på hvorfor Norge er et av Europas mest restriktive land, så ligger mye av svaret her.

Kampanjer mot taxfree-salg eller alkoholsalg på julaften er klassiske saker for Actis og avholdsbevegelsen. Dette er legitime politiske saker og en rolle Actis har erfaring med, nemlig som en motvekt til overdreven alkoholbruk. I nyere tid er dette supplert med motstand mot liberalisering av narkotikapolitikken. For avholdsbevegelsen er legalisering av hasj blitt en av de viktigste hjertesakene. Slik møter de nye utfordringer med gamle forklaringsmodeller.

Å «gi opp» de narkomane   

Actis-medlemmene står ofte i front mot nye forslag og løsninger som har med narkotika og rus å gjøre. Slik sett fremstår de nærmest som en ren nei-fløy. Nei til sprøyterom, nei til avkriminaliserte væresteder for narkomane, nei til utdeling av metadon, Subutex og heroin. Nei til det meste annet enn avhold og forebygging.

Det er denne fløyen som  har innført retorikken om å «gi opp» de rusavhengige. Noe Styreleder i Actis Arne Johannessen selv bruker flittig. Han mener at hvis leger skulle dele ut heroin (slik man allerede deler ut Subutex og metadon) ville det være å «gi opp» de rusavhengige. Videre mener han det ville være å «akseptere at de blir bundet til rusen for resten av livet.»

Det totale avhold

De første måteholdsforeninger i Norge oppsto i 1830-årene, og organiserte seg i 1844 under Den norske Forening mot Brændeviinsdrik. Totalavholdet kom til Norge noe senere, da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet det som skulle bli DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Bevegelsen vokste kraftig inn på 1900-tallet, og for hundre år siden antas avholdsbevegelsen i Norge å ha hatt 250 000 medlemmer, den gang om lag ti prosent av befolkningen.

I spissen sto Actis-medlemmene IOGT (Godtemplarordenen) og DNT (Det norske Totalavholdsselskap). Det politiske partiet Avholdspartiet var også en realitet på denne tiden, med prominente frontfigurer som Bergens-ordfører Hans Seip og Frelsesarmé-sjef Othilie Tonning i spissen. Sistnevnte representerte sågar partiet i Kristiania bystyre.

Avholdsfolkets Landsråd ble stiftet i 1895, og med navneendring til Actis i 2003 tok avholdsbevegelsen et skritt inn i en ny tid. Organisasjonen er i endring, og har tidligere vist tegn til oppmykning. Men under lederduoen Mina Gerhardsen og Arne Johannessen har de blitt stadig mer restriktive.

Norge har allerede en særlig restriktiv narkotikapolitikk. I tillegg er vi trege med å teste ut nye virkemidler i rusomsorgen. Det gjelder både innenfor helse, sosial- og justispolitikk. Når våre naboland forsøker nye metoder for å hjelpe sine avhengige, kan du regne med mange års ventetid før vi gjør det samme. Årsaken er at avholdsbevegelsen fortsatt har politiske makt.

Religiøst kvakksalveri i rusomsorgen

Overtro er en av årsakene til at rusomsorgen ikke fungerer. Hos mange store ideelle aktører er bibel og guds ord fortsatt bærende elementer. Kvakksalveriet lever i beste velgående.

Når Frelsesarmeen reklamerer med suppe, såpe og frelse i 125 år, er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). Gjennom uniformer, sanger, ritualer og sterke sosiale bånd klarer armeen å skape lojalitet hos sine medlemmer og soldater.           

Frelsesarmeen er tydeligere i sitt kristne budskap enn sine kolleger på feltet. De har ikke omskrevet sitt grunnsyn for å tilpasse seg markedet. Armeen er en gjennomført kristen bedrift som fortsatt mener at forkynnelse og nestekjærlighet er «to sider av samme sak». Men selv om andre aktører har tilpasset seg markedet, er like fullt forkynnelse og tro en del av hverdagen.

Bibelen er fortsatt med

Hos dominerende aktører som Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste og andre er fortsatt bibel og forkynnelse av Gud bærende elementer. Forkynnelse og frelse er byttet ut med varme og raushet, og gjerningsmisjon med lavterskel. Vekkelse er erstattet med verdighet.

De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av sosialt arbeid. Aktørenes engasjement har vært avgjørende for utviklingen av feltet. Det er likevel grunn til å hevde at myndighetene bør stille strengere krav til livssynsfrihet innen omsorg. Frelsesarmeens syn på homofili har skapt mange debatter, som da TV2 kunne fortelle at Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil.

Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av Bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land». Det må de gjerne mene, men ikke helt uten videre.

Frelsesarmeen mot homofile           

Frelsesarmeen er en milliardbedrift og en av de største tilskuddsmottakerne, og det gir myndighetene full anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man skal ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere virksomheter som aktivt diskriminerer på grunnlag av legning eller etnisitet.           

Synet på homofili er et av mange eksempler på hvordan overtro lett kommer i konflikt med samfunnet og vitenskapen. Derfor er det betenkelig at mye av arbeidet med ruslidelser overlates til troens domene. Tilskudd bør fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming, og det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Overtro er ikke ulovlig, og det er ikke noe galt i å tro på bibelen. Men noen rasjonell medisinsk behandlingskilde er den ikke.

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer fortsatt rusfeltet i Norge. Gjennom paraplyorganisasjonen Actis (tidligere Avholdsfolkets råd) arbeider de politisk på vegne av en lang rekke kristne organisasjoner. Actis frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen, og som styreleder sitter Arne Johannessen. Sammen utgjør de det kanskje mest ytterliggående og konservative som finnes på feltet.

Blant medlemmene finner du Juvente, Frelsesarmeen, Det norske Totalavholdsselskap, Blå Kors, IOGT og Norsk helse- og avholdsforbund, som alle har kristne vedtekter eller tydelige religiøse røtter. Sistnevnte har bakgrunn fra syvendedagsadventistenes tenkning og promoterer «tillit til Gud» som et av svarene på en god helse, på linje med sollys og vann.

Den organiserte omsorgsindustrien i Norge startet i andre halvdel av 1800-tallet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Begge var vekkelsesbevegelser, med forkynnelse og misjonsarbeid i sentrum. Omsorg var et middel i arbeidet med å spre kristen tro. Matutdeling var et helt verktøy for å spre gudstro til de fattige. «Fattigpleie», «gatemisjon», utdeling av bibler og søndagsskoler var blant virkemidlene. Forkynnelse og omsorg var to sider av samme sak.           

Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Ikke bare var rusmidlene annerledes på 1800-tallet, fattigdommen var også av en helt annen art. Når kristne grupper samlet inn penger til mat, dekket de helt konkrete behov. I 1868 hevdet Eilert Sundt at 17 prosent av Kristianias innbyggere var fattige. Sykdommer florerte, og enkelte hadde ikke mat på bordet.

Hjemløse, tiggere og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra. Storbyene opplevde en eksplosiv befolkningsvekst. Derfor er mye av de ideelle organisasjonenes arbeid feilslått, fordi de fortsatt er sterkt opptatt av utdeling av klær og mat og overtro.

Kvakksalveri

Verden går fremover, selv i helsevesenet. Vi er på vei bort fra den religiøst funderte omsorgsbransjen. Forskning gir oss kunnskap, som ofte står i motsetning til de forrige århundrers tilnærminger. Noe spissformulert kan vi si at bønn som metode har tapt terreng. Heldigvis.

Men religionen er langt fra borte. Arven fra den sosiale misjoneringen lever i beste velgående, som en politisk og økonomisk maktfaktor. I realiteten er fortsatt mye av det sosiale arbeidet basert på tro, men i en ny og mer tidsriktig bekledning. Dagens modell for rusavhengige er basert på såkalt «ideelle» aktører. Derfor inneholder rusfeltet fortsatt det vi på godt norsk kaller kvakksalveri.

«Mediekrisen» er en god nyhet

Tradisjonelle medier har mistet kontrollen. Troverdigheten faller sammen med lesertall og annonsekroner. Det er kun en krise for mediehusene selv. For samfunnet er det en god nyhet.


Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører.

Slike undersøkelser er velkjente. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene. Undersøkelsen viser også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv.

Kanskje har publikum litt rett? Når synkende tillit sammenfaller sammen med sviktende salg, kan det jo være en sammenheng. Kvaliteten er ikke helt forsvunnet, men det store bildet preges av sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame. VG, Dagbladet, Aftenposten, NrK. Alle går de i samme spor, uten særlig evne til å tenke nytt. Men det som skader offentligheten mest er hvor like de er blitt. Man skulle tro de hadde felles redaksjon.

Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av egenskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger hverdagen. Det er ikke noe galt i underholdning, men innslagene av seriøs journalistikk blir stadig færre.

Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. Det er en god ting, og nye bloggsamfunn, nisje-aviser og vanlige folk som når frem med sine budskap er gull verdt for demokratiet. Men pressen selv dyrker en krisestemning, fordi de taper lesere, annonsekroner og status.

Denne krisestemningen har ført til en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som høyerestående og verneverdige. Såkalte «redaktørstyrte» medier er bedre enn andre medier. Alternative mediekilder svartmales som en trussel mot selve journalistikken. Bloggere får ofte unngjelde og har en særlig lav status. Blogging er en lek for amatører. Er du en ung, kvinnelig såkalt rosablogger kan du glemme å bli tatt på alvor.

Henter du attpåtil inn annonsekroner på bloggen din er det ikke måte på hvor skitten du er. Mange journalister lever i en selvhøytidelig boble, og har ikke forstått at de selv lever av nøyaktig det samme. Hersketeknikkene handler om å redusere konkurrenter. Mediehusenes egen bloggvirksomhet er dog unntatt kritikk, for den er underlagt «redaksjonell kontroll». Et tryllebegrep som benyttes av de fleste redaktører.

At journalistikken er i krise er en floskel. De eneste som er i krise er livredde etablerte medieaktører, som taper makt og penger på at andre slipper til. At mediehusene forvalter den «ekte» journalistikken er en illusjon skapt av mediehusene selv. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å uthule journalistikken enn disse.

Selve eksistensen av de etablerte mediehusene er et hinder for nytenkning. Makt-konsentrasjonen gjennom aktører som Schibsted, NrK, Amedia og Polaris er direkte skadelig for den gode journalistikken. Man makter heldigvis ikke stoppe nye aktører, men man hemmer definitivt utviklingen. Elendige betalingsløsninger, flokkmentalitet, spekulativ content marketing og redaksjonell egenreklame. Dette er bare noen eksempler på hvordan tradisjonell presse står i veien for digital og redaksjonell redelighet og utvikling.

Den stadige sutringen over vanskelige kår bidrar heller ikke. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten av du- og vi-journalistikk, krimjournalistikk og sensasjonsjag er pressens integritet og status kraftig redusert. «Mediekrisen» handler egentlig om store konserners frykt for egen økonomi, og journalister og redaktørers frykt for posisjoner, renomme og gode lønninger.

Har de gamle noen verdi?

Eldre behandles som varer, og eldreomsorgen er redusert til stordrift. Norge trenger en eldrereform.

Du ser sjelden eldre mennesker i bybildet, de er stuet bort på institusjoner eller i eldreboliger. Du ser dem ikke på arbeidsplasser, for de har gått av med pensjon. De lever i et skyggesamfunn. I jakten på effektivisering er eldre redusert til objekter som skal oppbevares på billigste måte. Overmedisinerte og uten verken nytte eller mening. Det som bør være et siste verdig kapittel i livet er blitt en fotnote som ingen leser.

Eldrebølgen er over oss, og antallet seniorer er i ferd med å eksplodere. Hvis vi er smarte så er det ingen trussel, men snarere en mulighet til å endre samfunnet. Til å organisere oss annerledes, slik at de eldre blir en del av landet. For dessverre: de eldre er lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester.

Maskinell oppbevaring

Det er sjokkerende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av helsevesenet er så blottet for innovasjon. Den maskinelle strukturen vitner mer om behov for oppbevaring enn ønske om omsorg.

For oppbevaring er vi dyktige til. Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper som fortjener større respekt enn pleierne. Påstanden er snarere at pleiernes potensiale overhodet ikke utnyttes. At deres hverdag er så tettpakket med effektive gjøremål at de ikke får sjansen til å by på seg selv.

For de aller viktige aspektene ved eldreomsorg er menneskelige. Den etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø er krevende. I Norge løser vi dette med praktisk stordrift, både når det gjelder stell, mat, aktivitet og underholdning. Vi har skapt en vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men slik behøver det ikke være.

Depresjoner og nytenkning

Dette er et politisk ansvar. Partiene må skape muligheter for variasjon, aktivitet og et innhold som gir mening. Organisasjoner, privatpersoner, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Mulighetene er mange. En av dem er å bygge opp helhetlige eldre-samfunn for de eldste som ikke lenger ønsker eller makter å delta aktivt i samfunnslivet. Småsamfunn der det både produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv.

Å delta i slike samfunn må være valgfritt, og seniorer som fortsatt ønsker å delta i samfunnet må selvsagt få sjansen til det. Idag er det knapt mulig. Etter du går av med pensjon er veiene inn til samfunnet forsvinnende små. Som pensjonist er verken næringslivet eller det offentlige særlig interessert i deg. Og hvis de er det så er det med et lite klapp på hodet. Men dette er det viktigste: å endre samfunnet slik at eldre faktisk har samme mulighet til deltagelse som alle andre.

For når vi stuer bort de eldre, skjer ikke det bare fysisk, men også psykisk. Depresjoner er svært utbredt hos eldre. 100 000 eldre lider av depresjon. Sammenlignet med øvrig befolkning er andelen personer med alvorlig depresjon det dobbelte blant mennesker i alderen 70-85. Det er forskjellige grunner til dette, og det er selvsagt ikke unaturlig at alderdommen krever noe ekstra av oss mentalt. Men det er likevel ingen overdrivelse å si at vi svikter de eldre.

Skrote pensjonsalderen?

Et naturlig virkemiddel kan være å droppe pensjonsalderen, slik en del andre land har gjort. Dette er nok altfor politisk kontroversielt akkurat nå, men ideen vil tvinge seg frem iløpet av få år. Det finnes svært mange pensjonerte mennesker som ønsker både å være aktive og å jobbe, og dagens regler er for rigide. Pensjonssystemet bør ikke være til hinder for at mennesker kan være aktive, og dagens ordninger overlever neppe i møtet med morgendagens utfordringer.

For eldre bør benyttes aktivt i samfunnet, både i det private og det offentlige. Som mentorer, rådgivere og ledere. Eller hva som helst annet, for den saks skyld. Det er enkelt å se nytten av dette innen utdanning, i barnehager og på de fleste arbeidsplasser. Det vil innebære en stor og uvant endring, men det vil kunne gjeninnføre eldres rolle som erfarne, kloke og noen man lytter til. En rolle de har mistet, både sosialt og offentlig.

Ny siviltjeneste?

I et samfunn som dyrker det unge, der både ledere i næringsliv og politikk blir stadig yngre, vil behovet for reell erfaring bare øke. Mange tror at verden skal digitaliseres og at menneskelig livserfaring er på vei ut. De tar feil, nytten av det levde liv går aldri ut på dato.

For å øke kontakten mellom generasjoner og respekten for eldre, kan vi også innføre en ny siviltjeneste. Et obligatorisk omsorgsår for alle mellom 18-21, der du jobber med eldre, barn eller syke. Det vil øke muligheten for en dypere reorganisering av eldreomsorgen og samtidig skape et hav av nye møteplasser mellom generasjonene. I tillegg vil det være en meget god samfunnsdannelse for nye generasjoner.

Eldrereform

Dagens organisering av eldre vil snart tvinge kommunene i en knestående som det kan bli vanskelig å reise seg fra. Vi må hjelpe våre politiske ledere til å tenke langsiktig. Mange av dem ønsker godt, men de er bundet på hender og føtter av valgkamp, kortsiktige budsjetter og politiske strategier.

For å få til tilstrekkelige endringer, må det ligge politisk vilje bak. Høyre sier at de ønsker en eldrereform, noe de skal de ha ære for. Ideen ble lansert av Erna Solberg, Bent Høie og Siv Jensen lanserte i mars i år. Problemet er at politikk er et taktisk spill, og når Høyre har foreslått i forkant av en valgkamp kan du banne på at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har noen innvendinger.

Men eldrepolitikken behøver såpass dype endringer at det bør skje gjennom et samarbeid partiene mellom. Ikke som et sololøp med spill og politisk motstand. Stortinget har tidligere vist at de evner å samarbeide om viktige saker, og få er like viktige som denne. Det må derfor oppfordres til at partiene på stortinget setter seg ned og skisserer en plan for en eldrereform. En plan som inkluderer som tråkker opp veien mot et samfunn der de eldre har en naturlig plass.

hits